Det er rart hvordan hjertet fungerer, hvordan har man plass til så mange på et så lite sted. I hjertet mitt føler jeg at veldig mange har sin egen plass, og de har veldig god plass der også. Familie har sin plass, venner har sin egen plass(hver og en av de), og Aleksander har en så stor plass at jeg syntes det er rart at jeg får plass til noen andre, men når jeg kjenner etter(og dette er noe jeg har vært redd for, er at andre skal dytte Aleksander vekk fra plassen hans i hjertet mitt.), men ja når jeg kjenner etter så ekspanderer hjertet for hver nye person man blir kjent med, og de gamle får beholde sine plasser. Det er helt rart. Og helt fantastisk. I dag møtte jeg pappaen til Aleksander for første gang på en stund, og kjærligheten til han er der fortsatt. Jeg bryr meg virkelig om han som et menneske, som en del av min familie. Har tar ingen andre sin plass, men han har sin egen plass, og den plassen er veldig nær Aleksander sin plass. Det er rart når man har møtt noen nye, og han driver å bygger sin egen plass i hjertet mitt, og det er godt å vite at han dytter ikke ut Aleksander, eller pappaen hans, men det blir laget en helt ny plass til han som er kun for han. Det er skremmende å ekspandere hjertet på den måten, for det er så mange flere som kan også knuse det. I dag kjenner jeg veldig på alle plassene som er der, alle menneskene som jeg er glad i, og hvor mye jeg faktisk bryr meg om hvert individ. Aleksander har uten tvil den største og dypeste plassen av alle, men også den mest skjøre plassen, den mest beskyttet plassen, den såreste plassen, den mest tomme plassen og den mest fylte plassen. I dag er det tre måneder siden jeg fikk se den vakreste gutten jeg noen gang har sett, bli født. Jeg fikk lov til å bli mammaen til den nydeligste gutten i verden. Ingen kommer noen gang til å ta hjerteplassen hans, og det betrygger meg veldig. Plassen hans er så vond, og så god samtidig.
Men sånn er vel kanskje alle hjerteplasser, bare i forskjellige skalaer?!?
Men ja i dag tenker jeg på alle hjerteplassene mine. Gud så skummelt også å ha så mange mennesker i hjerte sitt. Ja jeg skjønner også at man egentlig bærer og elsker de med hjernen, og at hjerte kun er en metafor for kjærlighet, og at det kun er en muskel som pumper blod rundt i kroppen vår, men fy så deprimerende å tenke på det sånn. Jeg liker å se for meg hjerte som følelses stedet vårt. At hjertet er der hvor vi bærer med oss de vi har mistet, de som vi er glad i som lever, og alt vi vil ha der. Ja biter knuses, og forblir knust, men det ekspanderer også nye plasser som ennå ikke er knust. Og jeg trur gode minner og kjærlighet kan holde de knuste bitene sammen.
Fy f nå ble jeg klissete her? men ja, jeg liker tanken på det jeg prøver å beskrive. Og det jeg prøver å si på en klissetemåte er at man kan elske mange samtidig og ingen fjerner andre vekk(om du ikke lar dem gjøre det da), og det er så mange former for kjærlighet at jeg virkelig ikke trur noen kunne laget en oversikt for det. For det er individuelt for hver person, hver relasjon og for hvert øyeblikk av livet.
Jeg skulle nesten ønske jeg greide å være så positiv/klissete eller hva enn jeg kan kalle det, hver dag. Men tru meg det er virkelig ikke mulig. Jeg svinger opp og ned, noen ganger svinger det minutt for minutt, andre ganger dag for dag. Jeg nyter nå å kunne kjenne på å være i dette moduset. Men ja det føles ikke helt virkelig at jeg kan ha så mye smerte i meg samtidig som jeg har så mye gode følelser. Det kan virkelig ikke beskrives.
