Jeg visste denne dagen kom til å være et helvete, men ikke på denne måten.
Jeg var iskald da jeg våknet, våknet uten å føle på så mye i det hele tatt. Fikk gjort meg istand tilslutt, sminket meg, krøllet håret og tatt på meg pene klær. Vips så var tiden inne får å dra til kirkegården. Det var avtalt på forhånd at det skulle kun være meg og pappaen til Aleksander der, så skal jeg på søndag ha en egen for mine. Og det syntes jeg var greit, helt til jeg satte meg i bilen på vei bort. I hele meg kjente jeg at jeg egentlig trengte en trygg person for meg der, en som kunne ta vare på meg i dette. Men uansett så kjørte jeg bort. Jeg hadde pakket med meg blomster, bilde og pynt jeg skulle pynte med. 
Møtte pappaen, og vi var okay mellom oss da. Jeg viste han veien til graven, og stemningen ble tung for oss begge. Og vi så det dype hullet som Aleksander skulle senkes ned i. Jeg skjerpet meg sammen for han sin del, men inni meg skrek det. Jeg må være hinsides gal som velger å senke sønnen min ned i et sort hull. Og det kaller man et hvilested???? Hvordan skal han kunne hvile der? 
Men som sagt jeg tok meg selv sammen for å ikke la pappaen få den biten av meg, han har nok med seg. Så kom kirkeansvarlig med urnen i en trekasse. Det var helt rart at min baby var i den kassen der. Det kan jo ikke være virkelig. Min baby er jo stor. Vi senket urnen sammen ned, og brukte vår tid med å plante og pynte graven. Stemningen mellom oss var hyggelig og vi holdt hverandre sammen, som vi gjorde unner fødselen. Vi valgte å sette oss på utkikkspunktet på kirkegården som man kan se utover hele havet. Helt nydelig og vakkert er det er. Vi satt i nesten en time, mimret og skravlet om alt og ingenting. 
Så gikk vi inn for å skrive graven over på meg(det skulle bare mangle for det er faen meg jeg som har gjort alt, gjør alt og betaler for alt.). Men han var fult med på at graven skal stå på meg, så godt var det å få gjort unna. Vi valgte å dra et sted å spise litt etterpå for å avslutte dette litt hyggelig. Ja jeg sa hyggelig. Men det skulle vi kanskje ikke ha gjort med de vonde følelsene vi gikk med da. Alt var greit og hyggelig frem til det sakte som sikkert begynte å komme stillere frem. Jeg vet ikke om han bare har behov for å gjøre det eller om det er den ene ølen, men gutten er snill som jeg ser han bak alle de onde ordene han sier til meg. Men først kommer han med at han ønsket sterkt hele tiden at Aleksander skulle dø, så han følte at det var han som hadde fremført dette. Jeg prøvde å  tenke psykologisk, og sa at uansett hva du har sagt og gjort er det ikke din feil. Så drar han det lenger. Han sier det flere ganger. Også må han begynne å starte en diskusjon. Jeg prøver alt jeg kan å bare la han få lov til å mene sitt, og si at vi hadde sikkert løst det som foreldre. Selv om vi har forskjellige meninger så hadde det gått sier jeg. Nei sier han. Og han kom med at det var nok meningen at Aleksander døde så slapp vi å måtte lage livet hans vanskelig fordi vi ikke kan snakke sammen ordentlig. Da begynte aggresjonen i meg å hvelve. Kødder du med meg? Meningen er at da slipper vi å samarbeide? Så min baby skulle dø pga at vi ikke snakker samme språk? Hva faen? Så sa jeg forsiktig at det kan du ikke mene. Jo det mente han. Han sa unnskyld for at han såret meg, men han skulle ønske han aldri drev med meg sist sommer og når det først skjedde så var dette sikkert meningen, for han var ikke klar til å bli pappa. 
Faen hører han ordene sine? Seriøst ? Mener han virkelig at Aleksander døde av den grunn? Jeg kunne lett død isteden hvis det var meningen at vi ikke skulle være mamma og pappa, men at det er mening bak hans død kjenner jeg at jeg blir så jævlig fly forbanna over at jeg klikker. Så jeg kom med den værste stikkeren tilbake som jeg kom på, og det var at ja men naboen var og er det nærmeste Aleksander kom en barnefar uansett, hun var der og er der. Og da så jeg han snurpet munnen sammen, og sinnet buldret i han. Noe i meg kjente lettelse at jeg endelig turte å si noe sårende med mening tilbake til han, ikke bare ta i mot. Faen heller, denne dagen skulle ikke ende sånn! Men ja da trenger vi aldri mer å ha noe med hverandre å gjøre, og det sørget han godt for. Jeg kjenner at jeg kunne levd med han og hans jævelskap resten av livet hvis jeg hadde fått lov å ha Aleksander levende, men jeg skjønner nå, skjønner virkelig nå, at han har vel ment alt det han har sagt til meg. Jeg skjønner seriøst ikke hvordan en så snill person kan si så onde ord. Og ikke kom å si at det er sorgen som snakker her, for disse ordene og mange flere har jeg hørt igjennom hele svangerskapet. Faen heller, jeg vil kun fremstille han som det vakre menneske jeg ser inni han, en såret følsom person som snakker fra smerte. Men skal jeg beskytte en person som fortsatt sårer meg så grenseløst mye? Dette kan ikke være normalt? Jeg vet jeg ikke var snill tilbake, men faen heller jeg får min grense jeg også. Jeg har stått i mye siden han er pappaen, men jeg kan ikke gå lengre ned i avgrunnen, jeg er på bånn.(misforstå meg rett, jeg elsker pappaen hans veldig mye, og han gjør mye godt også. Han er et følelsesmenneske mer enn noen andre jeg har møtt.) Jeg kommer ikke lengre ned, og hans ord og handlinger sitter i meg ennå som tusen kniver i meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg får de bort. Denne dagen skulle handle om Aleksander. Hvorfor faen skulle det bli ødelagt? Heldigvis kan jeg få en dag med mine på søndag, men nå ligger han allerede i jorden. Et kapittel avsluttet. Og jeg ønsker egentlig ikke å starte et nytt kapittel. Jeg har gjort mitt for Aleksander. Hva kan jeg gripe tak i nå? 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Disse dagene er helt jævlige, det er faen meg ikke normalt å bli glad for å se gravstenen bli så fin som jeg ønsket. Jeg går rundt inni meg å skriker om dagen. Jeg får det ikke ut! Jeg føler som det har lagt seg en tåkesky rundt meg som jeg svever på, men samtidig prøver å komme meg igjennom. Jeg skjønner ikke i det hele tatt hvordan han kunne dø, eller at han er dø. Ingen faen meg ting hjelper! Jeg ser jo at jeg går videre i sorgen og at jeg ikke har stagnert, men det hjelper ikke. Det er bare nye fangenskap med nye vegger, med nye ting jeg ikke forstår av meg selv. Jeg krever at hvis det finnes noen høyere makter at jeg trenger å vite at sønnen min har det bra, og at jeg får se han igjen. Jeg takler seriøst ikke å vite at jeg aldri får se eller holde han igjen. Jeg er ikke hel uten han! Disse dagene siger sakte fremover, men går også så fort at jeg føler jeg ikke får med meg noe. Hvor urettferdig at noen med levende barn kan kalle barna sine englebarn? Hva faen? Jeg kjente jeg ble sint i stad når jeg leste at ei venninne av meg hadde lagt ut bilde av hennes tre barn(tre levende barn!) og overskriften var mine englebarn. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sint for realistisk forstår jeg at folk bruker det ordet, men hva faen er sønnen min da? Er han bare dø han da? Hvis levende barn kan kalles engler, hva er spesielt med at min sønn er en engel? Jeg vet jeg sikkert er helt fucket her. Men jeg ble sint når jeg leste det. Jeg har så mange forvirrende følelser i meg akkurat nå, og de siste dagene at jeg føler meg nesten litt gal. Jeg kjenner jeg blir helt satt ut av meg selv om dagen, jeg kommer meg ikke vekk fra denne utmattelsen, smerten, sorgen og fortvilelsen. Og å skylde på meg selv blir bare verre og verre. Jeg har aldri vært så usikker på meg selv og hvem jeg er noen gang. Jeg higer etter bekreftelser, og ingenting er nok. Jeg føler meg ikke som en mamma, uansett hva faen folk sier. Jeg føler heller ikke meg som mammamaterialet. For hvem mamma føder døde barn? Og hvem mamma har tatoveringer, og hvem mamma greier ikke lage mat uten at det er et ork, hvem mamma blir sint på andre fordi de er glade i barna sine. Jeg er så forbanna sint, og kjenner jeg blir bare mer og mer sint, og mer og mer usikker. I morgen er denne jævla urnenedsettelsen, og jeg fikser ikke at det er den ennå. Jeg fikset ikke at jeg skal legge han i jorden. JEG VIL HA DÅP! Jeg vil ikke ha urnenedsettelse! 
Hvis noen vil hjelpe meg bare vær der for meg! Ikke få meg til å be om hjelp for jeg føler 14 dager etter begravelsen så var liksom ting tilbake til vanlig. Please kan noen hjelpe meg! Jeg vet ikke hvordan hjelp jeg kan få. Legen min henviste meg til dps i dag, men en psykolog kan faen meg ikke trylle. Jeg trenger en tryllekur som skrur tiden tilbake og går så Aleksander får leve! Ingenting kan hjelpe nå, og hvorfor faen venter jeg på at ting skal bli bedre? Jeg trenger å finne ut hvem jeg er nå. Jeg vil ikke være mammaen som mistet sin sønn, men jeg er det! Jeg vil ikke være den som er usikker og svartmaler alt, men jeg er det. Jeg vil være selvsikker, slutte å være redd for at alle skal dø, slutte å ønske at folk dør, slutte å kjenne at jeg ikke sover normalt mer, jeg vil kunne smile uten å kjenne noen vonde følelser. Hvordan gjør man dette? Jeg skjønner at sorg er individuelt, men faen heller jeg driter i individuelt, jeg trenger en kur! NÅ! Eller så gi meg en pause da! Et mørkt rom som jeg kun eksisterer i, null smerte, null tanker, null av alt, bare la meg være der inne å lade en måned, så kanskje jeg greier å takle dette. Jeg forstår ikke lenger hvordan jeg forklarer til folk hvordan jeg har det, for jeg føler alt er sagt og alt er brukt opp, men smertene i meg er den samme, men ny. Hvordan foklarer jeg det uforklarlige? Jeg kan ikke beskrive hvordan jeg har det, for hadde noen forklart meg det før jeg mistet ville jeg kimset av det. Det kan jo ikke være så fælt. Jo men det er fackings så fælt! Jeg er ikke meg mer, I morgen skal jeg gravlegge delen av meg som var før jeg mistet, og med meg ligger all den kjærligheten jeg har til min sønn. Min sønn håper jeg at ikke er der, for det er for vondt for meg å ta innover meg å tenke. Jeg har så lyst til å være et glansbilde, en mor som sørger riktig, men som vasker, lager mat, ikke banner, ikke har tatoveringer over hele seg, som tar vare på barn og mann og alle liker, men faen heller jeg er ikke sånn så hvorfor er det det eneste rette for meg nå. Skal jeg liksom nå begynne å late som jeg et noen andre når jeg ikke hver hvem jeg er? Jeg vet en ting og det er at jeg elsker Aleksander mer enn noen jeg trudde var mulig. Det er den ene tingen jeg vet med meg. Og jeg trudde det aldri var mulig å elske noen så høyt. Hvorfor føler jeg meg da fortsatt ikke som en mamma? Hvorfor føler jeg da fortsatt ikke at jeg er noe mer? Jeg føler meg ikke go nok for noen, og jeg føler jeg ikke strekker til noen steder. Og hvis jeg prøver kjenner jeg at jeg sliter meg ut mer enn det syntes. Disse dagene har jeg gruet meg til med god grunn. Disse dagene er de siste dagene jeg kan faktisk gjøre noe for Aleksander. Jeg føler etter disse dagene er det kun jeg som husker han, etter disse dagene så er det kun meg som fortsatt sørger. Da føler jeg meg ennå mer ensom enn nå, og jeg trur virkelig ikke det er mulig å gjøre. 
Hvordan kan jeg leve i ensomheten som den ene som kjenner smerten av hans bortgang alene? Jeg kan ikke! Jeg trenger at andre deler smerten, og mest av alt at de tenker masse på han og at de minnes han mye. Jeg trenger at andre enn meg feller tårer for han år fra nå, og ikke bare at jeg føler jeg har gravlagt sønnen min som ingen savner. Jeg trenger at alle husker han! Jeg trenger at de sier hans navn, at de anerkjenner at han har levd. Ikke bare for min del, men for hans del. Faen jeg trenger seriøst å slippe å gråte alene mer. Jeg føler jeg blir mer og mer ensom og mer og mer falsk mot folk. Jeg føler jeg bygger murer rundt smerten så ingen skal få se den, for den er min og Aleksander sin alene. Men samtidig vil jeg dele den, men det virker som ingen forstår. Ja jeg hører at andre forstår, men gjør de det? Forstår de hvordan det er inni meg? Jeg forstår ikke hvordan det er inni andre, så hvordan kan de forstå hvordan det er inni meg? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå