og jeg føler for å skrive om sønnen min! Han jeg savner, men ja vet ikke hvorfor men jo mer jeg nærmer meg fødsel jo mer føler jeg han nær meg.
Jeg savner han så ekstremt mye i det siste og tenker på han at han er her, og vet at det ikke er han jeg føder nå, men føler alikevell veldig nær han om dagen. Jeg kjenner at ønske om å se han smile og å se han vokse opp blir vondere og vondere, jo mer fødsel nærmer seg, og jeg er ikke i noen religion, men jeg tror på det jeg føler og det som er trygt for meg.
Og jeg trur min sønn er med meg om dagen og det er han som faktisk får meg igjennom disse dagene, for ja jeg vet ikke om jeg hadde greid disse 37 ukene alene uten å tro på at han er her på en eller annen måte. Og noen dager føler jeg ikke det sånn, men de siste dagene nå føler jeg virkelig at det er savnet og kjærlighet til han som holder meg oppe. Ja jeg svinger mye og har mye tanker på alt annet, men i bakhodet mitt er savnet av Aleksander der hele tiden, og i det siste er savnet stort men også så føler jeg det er som jeg nettopp fødte han og så han, så jeg føler også at han er nærmere enn noen gang, høres kanskje rart ut.
Men ja jeg trenger han nå! Og håper han er der med meg på fødsel om to dager, og hjelper meg igjennom det og kanskje får hilst på sin lillebror om de ikke allerede har hilst på andre måter.
De sier noe vakkert som jeg liker, er at hvis du har et englebarn så velger de sine regnbuesøsken til de sørgende❤️ Så det syntes jeg er vakkert❤️ Men samtidig ekstremt trist!
Jeg finner trøst i mye av det, men fortsatt sørger og savner, det er så rart å ha født en velskapt gutt tidligere som jeg savner så mye, og er vel derfor jeg ikke kan forestille meg hvordan dette blir.
Jeg kan bare forberede meg på alle forskjellige scenarioer. Men også vondt å få en gutt nå kjenner jeg, ønsker meg jo gutt men jeg mistet jo min så føler det er tungt å få en ny gutt når du savner den første. Men jeg prøver å gi plass til denne nye gutten❤️ Og tenke at store bror har valgt akkurat denne mageboeren til meg❤️
Vet at mageboeren vil aldri erstatte Aleksander, og at savnet og sorgen blir der, men håper det blir lettere å bære etterhvert❤️ For ja de blir jo søsken, og om mageboeren overlever så blir han lillebror.
Kanskje rart for andre, men Aleksander skulle vært 1 1/2 år ca nå og ja trur han virkelig ville blitt glad i broren sin❤️ Så føler Aleksander vokser med oss på en rar måte og det vil han vel alltid gjøre❤️
huff tårene triller og jeg kjenner at det er både godt og vondt å tenke, skrive og snakke om han, men før fødsel føler jeg at jeg har prøvd å dyttet han litt vekk fra tankene, men kjenner nå at det virkelig er feil, for jeg trenger han i tankene mine og skrive om han, han er jo mitt første barn, og jeg skal føde igjen så blir vel naturlig å tenke på han❤️ Uansett så elsker jeg de begge like mye som universet er stort ❤️
❤️
I dag er dagen da vi minnes alle de barna som ikke er her, og for meg betyr det da at jeg vil minnes Aleksander. Men ja hva betyr dagen for meg, jeg føler jeg rømmer ofte i alt det praktiske, men samtidig så ble jeg i dag trukket tilbake til følelsene mine. Jeg trur det er mye fordi jeg er gravid og mine normale flukt løsninger funker ikke alltid nå ser det ut som. Jeg dro først som en markering på graven, og hadde kjøpt flere sommerfugler som jeg skulle pynte med, blomster i flere farger og lys som jeg hadde pyntet i går. Men å være der, gravid, alene og på denne dagen var tøffere enn jeg trudde.
Først gikk det greit, men følelsen av at jeg sto der gravid også lå babyen min i graven var ikke lett å finne ut hvordan jeg skulle føle det når jeg var der. Ikke lett å pynte graven i pøsregn og tårene som renner. Men de rare tankene man får noen ganger som en person som har mistet sitt barn er helt uvirkelig. Jeg begynte å tenke på at jeg håper han i magen ikke er like blå som Aleksander når han blir født og jeg håper han lever for jeg vet ikke hvordan jeg takler å dra hit og pynte graven for to av mine barn. Og hvis ham i magen overlever hvordan skal jeg greie det da? Hvordan vil ham se ut i forhold til Aleksander? Vil de ligne? Så mange rare tanker som faller inn når jeg står der og forstår at mitt første barn er i graven og mitt andre lever fortsatt i magen… og det rare var at ham i magen sparket veldig lite i dag, i mitt hode følte jeg ham nesten ga Aleksander dagen i dag, og at han skulle trekke seg litt tilbake. Sikkert bare mitt hodet som finner opp fantasier men ja det var litt vakkert også når jeg sto der i regnet og alle disse tankene kom pøsende på. Men ja en gåtefull lystenning på graven ble det❤️🕯.
Også dro jeg til Vestkanttorget til lystenningen til LUB, litt fordi alle jeg kjente skulle dit og jeg hadde behov for å se igjen folk og snakke med andre i min situasjon. Så vakkert så godt og så ekstremt vått og pøsende regn🙈😆. Det regnet i fjor også, men dette var mye i år. Men ja på torget står vi flere folk som tenner våre lys i formen av et hjerte. Og en person spiller vakker musikk på trompet. Men da kommer ikke en tåre, akkurat som at jeg får ikke til å kjenne på følelsene akkurat da. Det er vakkert, men jeg føler bare på følelsen av at i fjor var jeg der med mamma og xen, og det var vakkert og rett. Nå sto jeg der gravid og alene(ja flere kjente var der, men ikke barnefar fra Aleksander eller han i magen) og når jeg føler meg så alene når jeg er sammen med folk så lukker jeg meg helt. Jeg sparer liksom alt det jeg føler til jeg kommer for meg selv. Men ja vakkert var det. Og samlingen etter var veldig hyggelig, med kaffe, saft, vann, mat og kaker. Helt supert og hyggelig å se igjen flere jeg ikke har sett på lenge, og hyggelig at de kan se meg gravid, men ja flere trudde jeg var mye lengre enn det jeg er fordi jeg har en ganske stor mage allerede, men ja sånn er det. Heldigvis så er alle i LUB veldig forståelse fulle og skjønner at en graviditet ikke er en lek etter man har mistet, det er mer en kamp for å komme i mål og en kamp for å få seg forstått av leger, jordmødre og folk rundt. Så godt å se alle, og overrasket over hvor mange fantastiske mennesker som har enten skrevet til meg at de tent lys, eller tatt bilde. Føler virkelig en varme uten like, men ja nå er jeg utslitt og prøver bare å roe meg ned før jeg skal sove. Takk for i dag💙
I dag 15 oktober er dagen som heter Wave of light, det er en internasjonal minnedag for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. En bølge av lys går rundt kloden når vi tenner lys i alle tidssoner kl 19.
Hver dag rammes en familie i Norge. Nærmere 400 barn dør årlig i dødfødsel, i spedbarnsalder eller i småbarnsalder. Disse barna blir aldri glemt.
LUB har lystenningsarrangementer over hele landet 15. oktober, se oversikt lenger ned på siden. Du er velkommen til å delta, eller tenn ditt lys hjemme hos deg selv eller hvor enn du er kl. 19.
Sammen skaper vi en bølge av lys til minne om våre barn. (Informasjon hentet fra LUB.no) på siden til LUB, landsforeningen for uventet barnedød kan du finne event på lystenning i nærheten av deg om du vil delta. Og mer informasjon. Jeg vil nok skrive mer her om dagen når den er ferdig❤️ Håper dere tenner et lys klokken 19 i dag for minne om alle barna som ikke er her mer.
I dag på snap kom det minner opp. Nøyaktig to år siden på denne dagen, var jeg og pappaen til Aleksander på den første ultralyden for å bekrefte om jeg faktisk var gravid. Altså da var jeg 8 uker på vei. Helt utrolig rart å tenke på. Det er virkelig helt surrealistisk å tenke på… det har skjedd så utrolig mye på to år, to år med helvete, kjærlighet, sorg og alle andre følelser. Så altså jeg husker den dagen der, den dagen med så mye uvisshet om du ville holde over uke 12, uvissheten om valgte jeg skulle ta om å beholde deg. Herregud, hadde jeg visst alt som skulle skjedd ved de valgene jeg tok så hadde jeg fortsatt tatt de igjen, og fortsatt vært totalt forandret i dag som et menneske. Det menneske som bar det lille fosteret der, åtte uker gammelt var en sterk kvinne, full av håp, kjærlighet, styrke, positivitet, klar for å kjempe sin livs kamp om å få bli mamma! Men kampen føler jeg nå nesten var forgjeves for jeg ble ingen praktiserende mamma da! Jeg ble ingen mamma for den sønnen jeg gledet meg til å få, isteden ble jeg en englemamma i dyp sorg. Og å bli minnet på dette, og å gå gravid igjen på samme tidspunkt er faktisk helt grusomt. Ja jeg var 8+3 dager i dag for to år siden, og nå er jeg 21+1, så heldigvis er jeg lengre på vei når disse påminnelsene begynner å komme, for dette er skummelt nok fra før av. Men sist husker jeg at jeg fant det ut i uke 5, mens nå har jeg visst at jeg var gravid fra uke ½ så jeg føler allerede at jeg har vært gravid i en evighet. Det hjelper ikke på å tenke på meg selv som den kvinnen som bodde på frogner nå for to år siden og hun var virkelig positiv og så lyst på det meste, men også realistisk. Så hvor er henne, jeg vil så gjerne få gi denne gutten i magen den kvinnen jeg var da, ikke denne redde, ødelagte, skremte kvinnen som ikke føler seg hel uten min første fødte…
(Bildet er fra første ultralyden til Aleksander for to år siden i dag)
Dyr og barn kan oppføre seg veldig spesielt når man er gravid, det la hvertfall jeg merke til. I svangerskapet la jeg merke til at ingen hunder hoppet opp på meg(selv om det er hunder som vanligvis gjøre det), unntatt en gang, og det var dagen før Aleksander døde. Men jeg opplevde å ha sommerfugl og svale som har satt seg på den høygravide magen min. Jeg opplevde at insekter og fugler nesten ikke la merke til at jeg var tilstede, de bare satte seg over alt rundt meg.
Vakkert syntes jeg det var.
Etter jeg mistet så fortsatte det på en rar måte. Bare en uke etter fødselen så kom en sommerfugl å satte seg på magen min igjen(og har gjort det flere ganger etter den første gangen også), og litt lengre tid etter det så kom en stor øyenstikker å satte seg på magen min. Veldig spesielt syntes nå jeg. Jeg har tenkt mye på det, og syntes også små barn i butikker og andre steder jeg møtes de, kan nistirre meg ned. Jeg ignorerer de fleste barna, fordi det er helvetes vondt å se de. Hvertfall gutter! Jeg HATER barnegråt. Så selv om barn oppfører seg spesielt rundt meg så er det vanligvis ikke jeg som får det med meg, men de som er sammen med meg. Men dyr og insekter legger jeg godt merke til. Tenk så vakkert at jeg har fått lov å få sommerfugler, og en øyenstikker til å sitte på magen min❤️🦋. Og ikke bare i graviditeten, men også etter . Jeg har lest hva øyenstikker og sommerfugl kan bety, noe jeg syntes er kjempe vakkert (legger det litt lengre ned i innlegget her). Jeg elsker også elefanter som mange andre også gjør(har en elefant med sommerfugl ører tatovert på armen min, ca 4 år siden). Og jeg kjøpte mange elefant ting til rommet hans, men etter sommerfuglen satte seg på magen min begynte jeg å kjøpe sommerfugl ting også. Så de to likte jeg før svangerskapet, i svangerskapet, men betyr så mye mer nå.
På gravstenen valgte jeg selvfølgelig å ha en sommerfugl der og en elefant, jeg er veldig spent på hvordan det faktisk blir. Det er jo faktisk den siste tingen jeg gjør for han.
Men ja jeg syntes min opplevelse med dyr, insekter og barn etter jeg mistet har vært spesiell. Kanskje det bare er meg som legger mye i sånne hendelser, men for meg har det, og betyr det mye💙.
Betydninger på øyenstikker og sommerfugl jeg har funnet på nettet:
Øyenstikker:
Øyenstikkere symboliserer at du ikke er alene, og at du er beskyttet av skytsengler eller spirituelle guider.
Hvis du ser disse ofte kan det indikere at du er på riktig vei, og at sjelen din blir ledet i riktig retning.
Som åndelige veileder kan den dukke opp uventet i livene våre på svært subtile eller åpenbare måter. Den kan komme til oss for å lære oss noe på et bestemt punkt i livene våre. Den er verdt å lytte til fordi den bærer meldinger som omhandler dypere tanker. Den ber oss om å ta hensyn til våre dypere tanker og ønsker.
Når en øyenstikker dukker opp i livene våre, betyr det lykke, glede, nytt lys, hastighet, harmoni, velstand, hell og renhet. Renhet fordi øyestikkere spiser fra vinden selv. Den representerer også transformasjon og livets pågående endringsprosess.
Øyenstikkeren er i stand til å vise seg i forskjellige farger, avhengig av vinkel og polarisering av lys som faller på den. Denne magiske evnen er forbundet med oppdagelsen av våre egne evner, ved å avsløre vårt eget selv og fjerne tvilen som er kastet på oss om vår egen identitet.
De kommer i varierte farger. Vingene ser ut til å glimre som om de er laget av sølv. Disse lyse fargene tar tid å utvikles og uttrykker at vi ikke må skjule våre egne sanne farger. De representerer våre selvlagde illusjoner som begrenser vekst og endring til å se oss selv i et perspektiv av selvrealisering, med en forståelse av den dypere meningen med livet.
Øyenstikkere lever bare et par måneder. Dens korte levetid symboliserer styrken til å leve i øyeblikket og leve livet til det fulle. Men en slik evne kan vi leve livet vårt uten anger, lik øyenstikkeren.
Den er en påminnelse om at når våre dypere tanker stiger til overflaten må vi ta hensyn. «Se på overflaten» det er lærdom å lære, og vi er også minnet om at det vi tror er rett i forhold til det vi ser i øyeblikket ikke alltid er sannheten. Med andre ord, den symboliserer følelser, og inviterer oss til å dykke dypere inn i følelse våre. Være på utkikk etter illusjoner og bedrag, enten de er eksterne eller noe i oss selv.
Øyenstikkeren har et viktig budskap og det er at det er tid for endring. Akkurat som øyenstikker endrer farger, kan vi bli kalt til å leve og oppleve oss selv på en annen måte. Holde et åpent hjerte til utfoldelse av våre personlige reiser.
Sommerfugl:
Sommerfugler symboliserer kraften av forvandling, og at du må forandres på innsiden før du kan forandres på utsiden. Dette kan tyde på at du går igjennom en forandring i livet ditt som kan gjøre deg sterkere.
Sommerfuglen er et symbol på transformasjon. Der den som larve omformer seg til en puppe og forvandler seg så til en nydelig sommerfugl. Den harde kampen den har fra å være en puppe til en sommerfugl må den gjøre selv, om du hjelper en sommerfugl å komme seg ut av puppen så blir den ikke så sterk og kan hende den ikke overlever. Den vakre kampen fra puppe til sommerfugl, er sommerfuglens egne kamp og ingen andres sin.
Den blir derfor også for mange et symbol på oppstandelsen og håp om evig liv.
Grekerne mente sommerfuglen er et symbol på sjelens vandring fra den jordiske form til den åndelige. Indianerne i Nord-Amerika bruker sommerfuglen som et symbol på vekst og forandring.
Sommerfuglen blir også sett på som en katalysator for transformasjon, følelsesmessige og spirituelle overganger, følelse av letthet ved å gi og motta, balanse mellom sårhet og styrke på det indre. Kraften til virvelvinden. Reinkarnasjon, omskape seg, forvandle, magi.
Dens flagrende vesen gjør den beslektet med alver, og alver avbildes ofte med sommerfuglvinger, i likhet med drømmeguden Hypnos eller Morfeus.
I Japan er sommerfuglen symbol for en ung pike. Sommerfuglene vil kunne lære deg å frigjøre deg fra selvskapte restriksjoner slik at du kan se på problemer med større klarhet.
Jeg visste ikke at det var du som manglet i livet mitt før du ga meg et tegn at du var der inne i mammas mage. Du var, og er mammas mening med livet.
Du ble skapt igjennom en enorm kraft av kjærlighet, noe to mennesker sjeldent får oppleve. Mamma og pappa visste ikke at det var du som kom til da, det eneste vi visste var at det vi hadde opplevd var en større kraft enn det vi kunne beskrive med ord. Fra første stund var du ønsket og elsket, elsket mer enn det mamma trudde var mulig å elske noen.
Kjære Aleksander,
De første rutinene vi skapte sammen var å snakke sammen i drømmene når mamma sov. Der fortalte du mamma navnet ditt og du lot mamma få bli kjent med deg før jeg kjente deg bevege seg. De første rutinene vi skapte sammen våkene, var at mamma sa hei hei med etterligning av pappas måte å si det på. Når jeg begynte å kjenne sparkene dine gjorde vi det til en rutine å si hei hei på pappas måte hver morgen og hver gang mamma ville kjenne at du sparket. Vi hadde mange og lange samtaler helt fra jeg fant ut at du var i magen min. Våres rutiner sammen ble mammas trygghet. Mens du vokste i mammas mage, vokste vi mer sammen, etablerte mer rutiner og enda sterkere bånd enn det jeg trudde var mulig. Du danset til musikken mamma hadde på, du hikket etter mamma hadde spist, du strøk mamma på innsiden når jeg var lei meg og du sparket hardt når mamma ikke hadde snakket til deg på en stund. Du hadde, og har en så sterk personlighet, helt fra første stund. Du passet på meg når jeg trengte deg, du ga meg håp og kjærlighet når jeg selv ikke visste jeg trengte det, eller trudde jeg ikke fortjente det.
Pappaen din var en vi begge felles snakket mye om sammen, og vi hadde rutiner som inkluderte han i vår hverdag. Vi begge husker godt hvordan pappaen din tok på magen til mamma, og du sparket tilbake for å si til pappaen din at han er like mye elsket av deg, og at du var klar over at det var pappaen din sine hender på mammas mage, for ingen andre sparket du tilbake til som du gjorde til pappa og mamma.
Vi var veldig heldige som fikk se deg smile til oss på ultralyden, det vakreste smilet jeg har sett. Det vakreste av alt syntes jeg var at du smilte fordi jeg snakket til deg, jeg så at du visste at det var mammaen din som snakket til deg. Det var en bekreftelse jeg trengte, og aldri kommer til å glemme. Du gjemte ansiktet ditt lenge før du valgte å vise det til oss på skjermen, men du har hele tiden vært en liten luring og tøffing i mammas mage så jeg visste at hvis man er tålmodig med deg, så hører du til slutt. Tøffeste og smarteste gutten vår.
Hele ditt liv levde du trygt inni mammas mage, du fylte livet med kjærlighet og håp. Mamma var så utrolig stolt av å ha deg i min mage, du som sparket, hikket å levde i ett med meg. All smerte jeg hadde i min kropp og i mitt sinn mens jeg bar deg i min mage var verdt det, for det var for deg.
Hadde jeg visst at det var din siste dag, så er det så mye jeg ville gjort annerledes. Jeg ville fått deg ut av mammas mage så mamma og pappa kunne få hilse på deg, se deg åpne øynene, høre deg skrike, kjenne at du klemmer hånden din rundt våres fingre. Holde deg tett inntil å kjenne hjerte ditt slå. Om jeg bare kunne få et minutt med deg, bare ett minutt for å ta farvel, for å se livet i din kropp, for å holde deg og kjenne deg sprelle i armene mine. Jeg beskyttet deg for alt jeg kunne mens du var i magen min, selv mine egen følelser prøvde jeg å beskytte deg mot. Så du hadde en trygg plass å bo med kun kjærlighet og trygghet. Mamma hadde byttet plass med deg om det var mulig, så du kunne få oppleve verden, og verden oppleve hvor fantstisk du er.
Du ble født i en intens, kjærlighetsfylt og vakker opplevelse mellom mammaen og pappaen din, akkurat som du ble skapt. Ingen ord kan beskrive det vi kjente når mamma og pappa jobbet med å få deg ut av kroppen til mammaen din. Det sekundet du kom ut, ble du plassert trygt på mammas bryst, og det mamma kjente da, kan ikke beskrives. Den kjærligheten, sorgen, lykken, urettferdigheten, aggresjonen, håpet, håpløsheten som var i meg da ble borte i noen minutter.
Du lå der helt stille, vakker som få. Gutten vår, sønnen vår, mirakelet vårt, vår Aleksander.
Et barn vi ventet.
En engel vi fikk.
Mamma var så klar for å hjelpe, støtte, elske og beskytte deg igjennom livet, men du var for god for denne verden, og verden var nok ikke klar for en så fantastisk ren sjel som deg. Jeg vet du våker over mammaen og pappaen din. Vi føler deg, og din nærhet, men kjenner en tomhet som ingen andre enn deg kan fylle, og jeg vil savne deg resten av livet. Vi er så stolte av å kalle oss mammaen og pappaen din, fantastiske Aleksander.
Du kom til verden med et fredfylt og tøft uttrykk, det så ut som du sov. Vakre vakre Aleksander, sov i fred, så håper jeg vi ses en dag så jeg kan holde deg igjen. Masse kjærlighet fra hun som er stolt av å ha båret et så fantastisk menneske i sin kropp. En opplevelse jeg aldri ville vært foruten.
Rikke, mammaen til Aleksander.
–
Noen siste ord fra meg og Aleksander, pappaen til Aleksander:
Du husker det tøffe uttrykket jeg ble født med, det var til deg og mamma. Jeg viste deg så godt jeg kunne at jeg var, og er den tøffeste gutten i gata. Jeg var skapt til å takle å gå med rosa kjoler som pappa hadde kjøpt til meg, og bære rosa klær med stolthet og det tøffe ansiktsuttrykket mitt.
Når mamma spilte sangen du sendte til meg, så gråt mamma og jeg sparket, mamma kjente din kjærlighet til meg og jeg kjente den også.
Du er pappaen min, og du viste meg hvor fantastisk pappa du hadde blitt når jeg skulle komme til verden. Du viste meg og mamma at du er den beste pappaen. Jeg kommer aldri til å glemme det stolte utrykket ditt når du klippet navlestrengen, pappa jeg så stoltheten din. Du tok på
meg min første bleie, på den beste pappa måten som finnes. Ditt pappa lys av ren kjærlighet skinte virkelig på meg, og jeg og mamma var helt sikre på at du, DU er virkelig verdens beste pappa! Jeg trenger deg nå også pappa, jeg trenger at du viser meg rett og galt, og viser meg at du lever livet som du ønsket for meg. For jeg er her, og jeg støtter deg om du trenger meg. Jeg og mamma vil så gjerne fjerne din smerte med å smile til deg(det har vi ønsket hele tiden), og vise deg at vi virkelig elsker deg. Alle millimeter av alle dine personligheter, og all den pappa kjærligheten som er i deg er større enn det vi noen gang kunne håpet på. Du er, og forblir pappaen min, og jeg er så heldig å ha deg som pappa. Min englepappa. Pappaen til Aleksander!
Masse kjærlighet fra Aleksander og mammaen til Aleksander.
Jeg ble gravid i august(og både jeg og pappaen husker akkurat når vi ble det for det var magisk det også), ikke at jeg ennå visste noe om det lille mirakelet som lå i magen min. Den 21. September2017 var da jeg mistenkte at jeg var gravid fordi jeg hadde ømme bryster og kvalm som fy(kastet opp ved nesten alle lukter, og det ble verre de siste dagene), så jeg tok en test. Uten å vite hvilket mirakel som lå i magen min tisset jeg på pinnen som jeg nesten garantert visste at ville bli negativt, men nei den var positiv.
Mye negativt skjedde under hele svangerskapet, men det er ikke noe jeg ønsker å fokusere på akkurat nå.(og mye mer enn det jeg skriver her. Men jeg kan kanskje skrive om det en annen gang)
Jeg tok første gangen tul(Tidlig ultralyd) i uke 8. Det er første bildet jeg har av deg vakre Aleksander, er hjerte som dunket inni meg som ikke var mitt hjerte. Jeg skjønte allerede da at du var mitt lille mirakel, tenk at jeg var så heldig at jeg kunne bli gravid, og tenk så heldig jeg var at jeg kunne få bære akkurat deg i magen min.
Jeg fikk lov til allerede begynne å drømme om deg og snakke med deg i mine drømmer. Der var første gang jeg hørte navnet ditt, du fortalte meg det i drømmene mine. Andre gangen jeg hørte navnet ditt var fra fadderbarnet mitt som fortalte det når jeg var på besøk hos de. Aleksander!
Jeg begynte meg å lære meg å strikke for at du skulle ha noe som jeg, mammaen din, hadde laget til deg. Og jeg strikket mye, og kun til deg i tankene mine og jeg kunne allerede ta meg selv i å snakke med deg ofte. Alle disse tre tingene på bildene er med deg i kisten din nå, teppet for å holde deg varm, bamsen som mamma laget til deg for å holde deg med selskap, og tøfflene for at tottitene dine ikke skulle være kalde.
Jeg visste fra første stund at du var gutt, mirakelgutten som bodde i magen min. Jeg begynte allerede på den tiden å lage babybok til deg så vi begge kunne huske alt det viktige, og gledene. Jeg begynte tidlig med rutiner. På denne tiden begynte jeg allerede å etterligne pappas stemme så du ble vant til den også, og jeg sang eller leste til den hver kveld.
I uke 17, dro jeg på neste tul for å få vite kjønnet ditt, det var den eneste dagen jeg tvilte på om du var gutt. Men jeg fikk en sterk bekreftelse av han som tok ultralyden at du var en gutt, og jeg kjente meg ennå sikrere på at vi hadde en god kontakt fra starten og at jeg skulle gjøre alt det beste i min makt for at du fikk det bra i magen og i livet❤️ på denne tiden flyttet du og jeg(du hadde ikke så mye valg siden du var i magen min😉), vi flyttet til et større sted for å bli en familie, et rolig sted og et sted du kunne leke trygt ute. Jeg flyttet fra midt i Oslo til en gård i Bærum. Så du skulle få den beste oppveksten jeg kunne gi deg. Her fikk vi enda sterkere rutiner sammen i vårt nye hjem.
Nyttårsaften 2017/2018 var første gang jeg kjente deg fysisk i magen min, jeg og pappaen din var sammen den dagen, og det var du som lagde høydepunktet den dagen med dine mini dunk/bobler.
I uke 20(bildet over skriften) hadde vi vår Oul(ordinær ultralyd), der fikk vi se deg og hvor vakker du er, for første gang. Jeg følte meg heldig for den lille tiden vi allerede hadde hatt sammen da(20 uker), den lille gutten i magen så 100% frisk ut og vi fikk mange fine bilder av deg. Du var mye vakrere enn vi hadde forestilt oss❤️.
I uke 24 tok jeg vår første 3D/4D ultralyd, Åhh Gud for en spennende opplevelse det var. Jeg så deg helt, akkurat som du skulle vært utenfor magen min. Du var veldig lik pappaen din der. Og jeg var så heldig at jeg fikk se deg vinke til meg(det var selvfølgelig bare en hånd opp som krommet seg, men nærmere et vink får man ikke❤️). Jeg syntes du så litt ut som en gammel mann på de bildene, men min gamlemann da😊. Velsignet følte jeg får at jeg hadde fått sett deg igjen i magen min.
Det neste jeg gjorde var å pusse opp rommet ditt, jeg ville gjøre det helt perfekt for deg. Du dunket og tulla mye i magen de dagene vi pusset opp(Naboen min hjalp mye til med opppussingen.) Jeg ville ha et fantastisk rom til deg som lyste opp at mamma hadde gjort sitt beste for deg.
Du var fra første dunk i magen en karatekid. En karatekid som sparket hardt og ofte. Du fortryllet meg med dansingen din i magen min. Det var helt umulig å kjøre bil med musikk på for da danset du så mye at jeg mistet konsentrasjonen noen ganger. Du var virkelig vill etter musikken min.
Den vakre mageboeren min var tydelig, lett å lese og veldig vant til rutiner og trygghet som jeg prøvde så godt jeg kunne for å gi deg akkurat det. En vanlig dag for oss med våres rutiner var at jeg våknet av bekkensmerter, og lå i sengen og snakket rolig til deg til du også våknet. Vi pusset tenner mens du sparket også spise frokost. Rett etter frokosten hikket du vanligvis, og hikkingen fikk jeg så vondt av I begynnelsen siden jeg selv hater å hikke, men dine hikk var nydelige, og jeg satt vanligvis å ventet til du var ferdig. Vi gjorde alt vi skulle igjennom dagen, men om jeg glemte å snakke kunne du sparke harde spark å si at du var der og mamma måtte huske å skravle litt med deg(er ikke alltid man snakker så mye når man bor alene og ikke møter så mange iløpet av dagen.) Men han kunne også sparke sånn på ikke passende tidspunkt, som venterommet hos legen, butikken eller andre offentligesteder som det ikke passer seg å sitte å prate til seg selv, men du ga deg ikke til jeg pratet til deg❤️😜. Du virket som en liten ramp allerede i magen, og jeg elsket det.
Den siste ultralyden tok jeg I uke 27, og de bildene og den opplevelsen er noe jeg er så utrolig takknemlig for❤️. Den ultralyden dro både jeg og pappaen din på. Du gjemte deg I bekkenet mitt med hendene foran ansiktet ditt I starten. Ul mannen prøvde flere ganger å få deg til å snu deg, men jeg ble utålmodig tilslutt og ble streng I stemmen og ba deg vise deg selv til oss. Og vips så snudde du hodet ditt og tok med hendene❤️. Tur hjerte mitt hoppet litt da når jeg så du hørte det jeg sa. Så tok han mange bilder av deg. Men jeg måtte bare prøve å snakke til deg, og det mest fantastiske skjedde når jeg snakket til deg, du smilte og lyste opp. Seriøst så jeg rett tenkte jeg? Jeg prøvde igjen å snakke med deg og du smilte igjen❤️ I dag takker jeg for alt I verden den opplevelsen og de bildene fra dem dagene der. Jeg så at du hørte mammas stemme I magen og jeg fikk mer bekreftelse enn det jeg hadde trengt til å forstå at vi hadde en god kontakt. Du kjente meg allerede, og jeg fikk bekreftelse på at jeg kjente deg jeg også. Mitt lille mirakel som bodde i magen min. Det var du og meg❤️. Den dagen på ul, var den eneste gangen du har sparket tilbake til noen andre enn mamma, du sparket tilbake til pappa. Og det gjorde dagen min også spesiell, du visste at det var pappaen din som kjente på magen til mamma, for ingen andre hadde du sparket tilbake til før eller etter andre enn mamma.
Jeg var heldig som kjente deg i magen godt, vi var heldige at vi fikk så mye tid sammen. Og jeg trur siden jeg bodde alene så la jeg ekstra merke til alt, og fikk sjansen til å virkelig legge merke til hver lille ting. Jeg var aldri alene når du var I magen min, jeg følte aldri at ensomheten tok meg for jeg hadde deg som sa I fra til meg at du var der. Under min svangerskapsdepresjon så strøk du meg på innsiden av magen, det var du som holdt meg oppe da. Det var deg jeg figthet for da. Du tok vare på meg og jeg på deg. Jeg elsket de dagene der du hele tiden sa I fra til meg at nå er det tid for dansing og vi danset sammen I stua, dusjen, soverommet, og du danset med meg I magen min. Det var så rart at du allerede hadde så mye personlighet der inne. Du kjente naboene våres godt for hver gang jeg møtte en av de så kom du med et lite dunk og sa I fra at du var med I samtalen.
Det rare var at alle dyr oppførte seg veldig rare mot meg når du var i magen, aggressive dyr ble rolige rundt oss, jeg hadde flere ganger sommerfugler som satte seg på magen min når vi satt ute i solen, og en svale kom en gang å satte seg på magen min akkurat som jeg ikke var der. Merkelig. Har opplevd en gang etter du ble borte også at en sommerfugl satte seg på magen min, da følte jeg at du fortsatt på en eller annen måte var med meg ennå. Har dere opplevd sånne ting med dyr i mens du var gravid? Jeg gledet meg så mye til å treffe deg, og siste tiden var utrolig tung for meg, men du var min klippe som støttet meg. Jeg tenkte masse på deg og om du hadde det bra i magen, jeg la opp rutiner kun for deg som skulle være betryggende og vise at mamma elsket deg masse. På babyshoweren var det mye for både deg og meg, jeg hadde kynnere konstant og du holdt deg rolig i magen, helt til siste slutt da sa du i fra til mamma at du var der og det var leggetid for oss begge fordi vi var utslitte, men takknemlige for alle som kom dit❤️.
Jeg var og er så takknemlig for all min tid med deg, jeg er urolig takknemlig for at jeg fikk lov å bære deg i magen min, at jeg fikk blitt kjent med deg, at jeg har så mange ul bilder, at vi opplevde så mye sammen, at min beste bursdag(bildet over tatt på min 33 års dag, 11 mars 2018) har vært med deg i magen min, at jeg har tatt magebilder helt fra starten, at jeg har fått tatt profesjonelle magebilder, at du var så tydelig i din personlighet og at jeg fikk lov å elske deg mer enn det jeg trudde var mulig å elske et menneske❤️. Takk for alt du har gitt meg Aleksander, og alt jeg har fått lov å oppleve med deg. Takk for at du valgte meg til mammaen din, din englemamma. Jeg er så stolt av å være mammaen din Aleksander.
Hva og hvem som var støtte for meg i sorgen, rett etter. (Jeg anbefaler veldig å finne sin måte, men å prøve ut ting som andre anbefaler bare får å se om det funker for deg)
❤️Blogger jeg fant om folk som hadde mistet. (Søkte meg frem, leste, fikk en større forståelse og gråt masse.)
❤️BV forum, et skjult forum under vi som har mistet. (Det er flere forum og Facebooksider som man kan finne støtte i) BV forum– vi som har mistet, Facebook- et barn for lite og sikkert mange andre som jeg ikke vet om.
❤️Skrive ned alt jeg tenkte, og laget meg bloggen. Jeg fikk mye innsikt i meg selv, og i sorgen når jeg skrev, og skriver. Det er ofte man får ut følelser og orden på tankene på en annen måte når man skriver. Og det bidrar til en bearbeidingsprosess som er enklere å få en oversikt over og se sin egen prosess. Jeg anbefaler veldig å prøve å skrive litt ned. Skriv det som ingen i verden andre enn deg skal lese det først. Det er da jeg får ut mest.
❤️Kutte ut veldig mange så jeg hadde og har noen få, men gode mennesker å forholde meg til. (For mange mennesker å forholde meg til har vært mye for meg, også kan jeg heller velge å ta kontakt med de andre jeg ønsker litt etter litt.)
❤️Jordmor som var med på fødselen.(hun var der å tok i mot min sønn, så hun er spesiell)
❤️Min kiropraktor som behandlet meg i svangerskapet.
❤️Sykehuspresten som var det rett etter vi hadde mistet.
❤️Legen min som var og er en støtte ved å ikke dytte meg ut i arbeidslivet med en gang. Og snakke med meg en gang i uken, rett etter jeg mistet.
❤️Venner og venninner som var i begravelsen som også har vært der når jeg var gravid. Og den viktigste av alle for min del har vært min nabo og venninne som var der for meg når jeg var gravid og fortsatt er der❤️.
❤️❤️❤️Jeg ville vel anbefalt de fleste å snakke med en psykolog eller en profesjonell som du liker, for å ha noen som kan være der i lengre tid fremover. (Jeg har ikke funnet min ennå.) Jeg vil også anbefale å lytte til sitt eget sinn og kropp så man tar ting som de kommer. Lag avtaler for å ha noen ting i løpet av uken, men det er helt greit å ikke dukke opp om du ikke greier det den dagen.❤️❤️❤️
Jeg er mamma, ja jeg er en mamma i barsel! En mamma med tomme armer, som bor i et hjem uten barneskrik. En mamma som dro hjem etter en fødsel uten sitt barn.
Vær så snill ikke fortell meg at man ikke er en mamma før man har hatt mange våkenetter pga amming eller skriking, eller at man ikke vet hva utslitt er før man har barn. Jeg er en mamma som har grått, og gråter flere tårer enn det jeg trudde var mulig for mitt barn. Jeg er en mamma som har våkenetter og utslitthet mer enn hva jeg trudde var mulig på grunn av sorgen av å miste mitt barn. Jeg ville for alt i verden byttet dette med å få lov å klage på noe med barnet mitt å gjøre(ja man har lov å klage, bare for min del og for de som har mistet, vær så snill å sett pris på at du har lov til å klage, og at barnet ditt lever.).
Jeg har gått gravid i over 39 uker, og blitt godt kjent med babyen min i magen. Fått lov å elske han mer enn jeg trudde var mulig å elske noen. Fødte min vakre gutt, som var helt perfekt fra topp til tå. Og er stolt av min sønn. Min sønn som jeg, en stolt mor, har lyst til å vise frem til verden og skrike ut; Se jeg er mammaen hans. Jeg er mammaen til denne vakre gutten.
Men det kan jeg ikke…
Ikke spør meg om det går bra, for det gjør det ikke. Ikke spør meg om hvordan det går om du ikke vil ha et ærlig svar. Spør gjerne om min sønn og alt som omhandler han, for tru meg, du ripper ikke opp i noe! Såret kommer alltid til å være åpent, og jeg må leve med det. Men ikke spør om du ikke takler tårer, eller et smil fordi jeg er stolt av han, eller avvisning fordi i akkurat det øyeblikket er det for mye for meg å takle.
Om jeg smiler er det greit, det betyr faktisk ikke at jeg er «fikset», jeg bærer fortsatt sorgen over min sønn med meg, og jeg er ikke noe å «fikse». Alle følelser er lov, og er allerede lei av at dette er et tabuemne! Det kalles den ensomme sorgen for en grunn! Å miste et barn, i eller utenfor magen er fortsatt å miste sitt barn.
Ikke si til meg at dette ordner seg hvis du ikke kan gi meg sønnen min tilbake! For jeg VET at det er det eneste i verden som kan ordne dette, og jeg vet at det ikke er mulig. Men å leve med sorgen, ja det må jeg.
Gi meg tid, mye tid!
Ikke si at du forstår om du ikke har vært igjennom dette før. Jeg er glad for at du ikke forstår, for da betyr det at du ikke har opplevd dette.
Jeg takker for at LUB finnes, for meg, og mine nær meg nå. Jeg er så heldig at de nær meg har lest på sidene til LUB for å forstå en brøkdel av det jeg går igjennom, og jeg er så heldig at jeg kan snakke med mennesker der som har opplevd dette marerittet selv.
Jeg har mistet det kjæreste jeg har, og vil bære med meg sorgen av å miste barnet mitt resten av livet. Alt jeg hadde, og alt som skulle være vårt liv sammen, er nå i grus. Jeg starter ikke på blanke ark, jeg starter virkelig i helvete på jorden, og herfra skal jeg bruke tid, tid til å greie å leve videre. Hvordan? Det vet jeg virkelig ikke, men jeg tar sekund for sekund, minutt for minutt, og dag for dag. Jeg har måtte hatt begravelse for min sønn, noe ingen mennesker i verden burde oppleve, unner ikke min værste fiende å måtte oppleve dette. Alt er feil, så feil det kan bli.
Jeg er mamma, en englemamma, Mammaen til Aleksander. Jeg elsker deg min sønn Aleksander, mer enn verdensrommet er stort❤️.
