Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, det er ikke fordi jeg ikke har ord å skrive, men ja, jeg har mange ord men bare ikke ork, tid eller rom for å skrive i det siste. Livet består av å ta en dag av gangen. Og nå er det juletider igjen. I fjor på denne tiden leitet jeg etter et sted som jeg og Aleksander skulle bo så vi hadde god plass og han hadde et sted han kunne vokse opp som var trygt og godt. På et år har livet mitt snudd seg totalt. Jeg kan ikke beskrive hvor mye som har skjedd på et år for det virker totalt uvirkelig. Fra å få vite jeg var gravid, til nå å ha mistet min sønn. I mellom den tiden der har jeg opplevd himmelen og helvete på et år. I den tiden har jeg nå opplevd å flytte to ganger, blitt kjent med mange nye, mistet mange gamle venner, forandret meg totalt fra A til Å og så mye mye mer har skjedd. Men nå gjør jeg alt for å henge fingrene mine i det jeg kan, kroppen er ikke bra så det er begrenset hva jeg kan få gjort, men ja kroppen bryr jeg meg lite om. De fysiske smertene er helt greie å ha, blitt vant til de. Men takler dårlig å være utmattet hele tiden, og å ha dårlige følelser i meg som jeg ikke greier å gjøre noe med. Jeg må finne prosjekter hele tiden som opptar hodet mitt. Har endelig fått psykolog hos dps og håper at hun kan hjelpe meg med de tingene som jeg ikke greier selv. For ja å mistet et barn er grusomt. Ikke bare er det grusomt, men det definerer så utrolig mye av hverdagen nå. Og min vonde fortid har også sneket seg tilbake på meg. Så prosjektene jeg henger meg opp i er min form for overlevelse. Akkurat nå er «hobbyen» min og flytte hit(til kjæresten min), komme meg på plass og lage et hjem til oss, men også julepynt har jeg hengt meg totalt opp i. Jeg har alltid vært glad i å pynte til jul, men i år er alt annerledes. Mange vil ikke høre ordet jul nesten etter de har mistet et barn, mens jeg overkompenserer. Noen dager har jeg så mye smerte i meg at jeg ikke kjenner de fysiske smertene og kjører hardt på med fysisk arbeid, nei nå lyver jeg. Nesten alle dagene går jeg lengre enn langt fordi jeg ikke fikser å ha det vondt mer. Hadde det ikke vært for å møtt denne fantastiske mannen jeg har møtt så hadde jeg ikke greid å stått på bena. Jeg kjenner med en gang han er mye borte detter jeg fort ned i det sorte hullet mitt. 
Men hvorfor spør ingen seriøst lenger om hvordan det går med meg? Og hvorfor er Aleksander glemt så fort? Det er så rart å kjenne på at jeg føler det er kun meg som desperat savner han så intenst mye. Det er så rart at når voksene eller gamle dør så kan vi snakke om det i evigheter og hvordan de var og at vi savner dem, mens et barn føler jeg blir helt glemt. Jeg har gått i et modus lenge der det kjennes ut som noe sort og mørkt vokser inni meg og jeg får det ikke ut. Jeg lever jo kun dag for dag og vil ikke presse frem noe som ikke kommer naturlig, men selv på grava så gråter jeg ikke. Jeg gråter over mye, men sjeldent over at jeg savner han. Mine tårer om natten kommer av savnet, men mye av smerten min kommer ut på alle andre måter og av alle andre mulige ting jeg kan henge meg opp i. 
Men ja, jeg kan nå føle mer glede mer av de positive tingen, men det er den sorte vonde greia som holder meg tilbake fra å forsvinne helt i lala-land som jeg kaller det. Jeg ber folk om å la meg være i lala-land, for jeg takler faktisk ikke å gå totalt ut derifra ennå. Lala-land er der jeg får lov å slippe å kjenne på andres vonde følelser, det man kan snakke om det vonde uten at man trenger å gråte eller å snakke om det på en trist måte. Der jeg kan få lov å smile og likevel være trist bak smilet, der jeg kan få klage over julepynt som det er verdens ende, der jeg er meg og alt er greit. Men de som trekker meg ut av lala-land kjenner jeg tapper meg for energi, de skal lage skyldfølelse på meg, de skal ha noe fra meg, de skal få meg til å være det «normale» menneske jeg leker, de skal ha meg til å gjøre ting for dem som de vet går utover meg. LA MEG FÅ BLI I LALA-LAND! Jeg må bli der til jeg faktisk har funnet en ekte styrke igjen, ikke den jeg later som jeg har, men til jeg faktisk har blitt sterk igjen og ikke vipper av pinnen for den minste tingen. 
Det ble mye, men ja jeg har mye i meg i det siste, men jeg overlever på et modus som får meg til å ikke kjenne etter hele tiden hva som skjer i meg.

Dette skrev jeg noen dager etter minnedagen da han skulle blitt 6 mnd:

Min kjære sønn..
I faren for å gjenta meg og alle som har mistet sitt barn så skal jeg prøve å unngå å si det samme som alle andre, men sjansen for at jeg sier det samme er stor. Tapet av deg min vakre nydelig sønn er stor, og dette vet andre foreldre som har mistet sitt barn. 
Min sønn, vakre nydelig deg som var så lik meg når jeg var baby. Jeg ser det mer og mer når jeg studerer bildene av deg. For ja alt jeg har er bilder jeg kan studere, ikke deg. Det rare er at jeg kan føle deg innimellom på mange forskjellige rare måter, jeg kan kjenne spark midt på natten(selvfølgelig vet jeg du ikke er der mer, men i sekunder jeg føler det trur jeg at du er der, så realiserer jeg sakte som sikkert at du ikke er det.). 
Innimellom kan jeg kjenne hårene mine reise seg på armen min når jeg legger meg, akkurat som du stryker meg med ditt nærvær. Akkurat sånne øyeblikk får jeg en overveldende sorg blandet med masse kjærlighet som kommer over meg. Du lærer meg så mye, og har velsignet meg med å få lov til å være din mamma. Jeg hater når andre folk sier akkurat disse tinge til meg, men ja jeg føler alle de tingene selv. Jeg skulle ønske jeg kunne sett hvordan du hadde vært som barn og voksen, hva slags jobb hadde du valg, hva hadde gjort deg lykkelig? Jeg hadde en visjon av hvordan du ville blitt som barn og voksen og gledet meg til å se om jeg hadde rett. 
Jeg lurer på om jeg hadde klaget over søvnløse netter nå om du hadde levd, ikke gå på sovepiller for å slippe å ha de når du ikke lever. Jeg er mammaen din, men føler meg ikke som en mamma. Hvordan skal jeg godta at jeg aldri skal få se deg vokse opp? Hvordan skal jeg godta at jeg ikke får være den mammaen jeg ønsker å være for deg? Jeg savner deg, og hater at min nye normale hverdag er at du er dø, og jeg lever videre. Jeg savner deg så ekstremt, og håper fortsatt at dette kun er en drøm! Jeg elsker deg så ekstremt mye mer enn hva jeg trudde var mulig.