I dag skulle du blitt ett år. Et år med gleder, et år med mening, ditt første år av livet ditt.
Men det skjedde ikke!
Isteden ble det et år med et utenkelig savn, et år med ubeskrivelig smerte, et år som ikke ble som det skulle.
Jeg sitter ofte å lurer og tenker på hvordan livet hadde vært med deg. Når hadde du tatt dine første skritt, hvordan hadde livet vært med deg?. Mammaen din savner deg så ekstremt mye, og livet er tomt uten deg.
Tenk om du nå var her og fargela hverdagen med ditt nærvær? Jeg drømmer om å ha deg i mine armer, og jeg drømmer om den dagen vi ses igjen❤️
Livet ditt ble revet bort før du fikk lov til å oppleve det, og la mennesker få bli kjent med den fantastiske personen du skulle blitt. Tenk bare nå om det var en ett års dag jeg planla, med kake, familie,venner og gaver, tenk så fantastisk det hadde vært.
Jeg tenker masse på hvordan du kanskje hadde blitt og hvordan hadde du utviklet deg til å bli din person. Du er min glede, håp og mening med livet, så at livet er så brutalt og urett at det kan fjerne deg vekk det er ut av min fatning å forstå. Du som kun var god og vakker, du som bare var ren kjærlighet, du som skulle gjøre så mange liv lykkelige bare ved å bli født. Mens nå er så mange liv i sorg fordi du ikke er her.
Du, Aleksander er fortsatt mammas skatt, du er forutsatt mammas hjerte, mammas mening, mammas lille mirakel. Jeg håper du har det bra hvor hend du er nå. Jeg savner deg mer enn hva jeg trudde var mulig å savne noen. Jeg var stolt når jeg fødte deg i dag for ett år siden 16.05.2018, stolt, lykkelig, sorgfull, knust men også utrolig stolt! Du er min sønn! Livet mitt skulle endre seg totalt når jeg fikk deg, men livet endret seg totalt på en helt grusom måte isteden.
Gratulerer med den fødselsdag Aleksander❤️ Du er dypere savnet enn det er mulig å beskrive❤️ Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, og du tok med deg en enorm bit av det når du døde. Savner deg mageboeren min❤️

Jeg skjønner ikke hvordan jeg har fått utgitt dette livet her. Jeg vet det er mange tragiske skjebner der ute, men jeg er så ekstremt sliten av at mitt liv er ett av dem. Som om min historie ikke er nok før jeg mistet mitt barn, og nå midt i sorgen går min kjæreste ifra meg…? Hva?

Jeg bor på pappaen sin gård og han kom å ba meg flytte, min kjæreste kjempet ikke et sekund for meg og da skjønte jeg at noe må være galt.

Midt i mitt kaos står jeg nå!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg har mistet det eneste som var min mening med livet, sønnen min. Og nå har jeg mistet mitt håp. Håper om en fremtid. Jeg hadde null håp etter Aleksander døde, det eneste som holdt meg oppe etter jeg nådde bunnen var et håp. Håper at jeg hadde tryggheten fordi jeg hadde funnet mannen jeg skulle tilbringe livet mitt med. Men selvfølgelig så var det for godt til å være sant… mitt liv er ikke ment til å være godt.

Alle mennesker har sine tragedier, men å kjenne på trygghet og lykke to ganger på ett år og få rivet det bort ifra seg med så kort mellomrom knekker meg totalt.

Hjertet mitt var knust i biter fra før av men nå føler jeg at limet som holdt det sammen er borte. Håpet er totalt borte. Jeg ser virkelig ikke vitsen men at vi er på denne jorden hvis livet skal kun bestå av smerte. Eneste grunnen jeg lever er vel å få kjenne på hvor jævlig livet kan være mot en person. Hvor mye tåler en person før de knekker totalt. Jeg føler jeg har vært knukket siden barndommen men kjemper fordet(vet ikke hvorfor). Jeg har vært igjennom helvete som barn, helvete som tenåring og helvete som en mor som har mistet sitt barn. Nå står jeg her igjen. Med ingenting! Ikke egentlig råd til egen leilighet engang og mistet kjæresten min i tillegg. Hva er håpet for ei som er 34 år har tidsinnstilt bombe tikkende på å få barn, mistet barn, på aap, singel, uten håp, sørger over sønn og nå brudd… hva er håpet for en person som virkelig  verden viser alt de kan at du burde ikke være her.. hva er håpet for en person som er så knekt at jeg orker ikke engang å fokusere på at det finnes mer å oppleve, for nei jeg orker ikke flere gleder nå, for de gir bare livet muligheten til å ødlegge meg mer enn det jeg allerede er, og jeg trur ikke det er mulig. Jeg orker ikke dette mer. Hva er meningen med livet når alt er bare dritt? Er det meningen at vi skal reise oss? Hva faen for en mening er det? Livet er helvete for noen og bar for andre sånn er det visst bare. Og jeg har godtatt det, men de idiotene som «trur» de har opplevd helvete de sier det bare er å reise seg og se det positive. Faen heller det er ikke så jævla enkelt når livet gjør det jævligere og jævligere for hver gang man reiser seg, da har man tilslutt ikke mer å gi eller kjempe for. Det skulle ikke vært lov at noen hadde så bra liv og andre et helvete, det skulle vært jevnt fordelt så alle kunne få oppleve lykke og motgang.

Hva gjør men da når man når bunnen under bunnen? Lengre ned kommer man ikke.

Hvordan får jeg meg jobb når jeg ikke skjønner hva jeg vil jobbe med eller hvordan jeg skal greie det i mitt kaos? Hvordan flytter man når alle krefter og håp er borte? Hvordan går man i fra en kjæreste man vet man egentlig har det bra med?

Hvordan tenker man fremover når man vet sjansen for barn er lik null? Hvordan fortsetter man uten håp og når man er utslitt fra før av? Hvordan gjør man det?

Hvor finner man håp når man ikke har noe å holde seg fast i?