Jeg følte jeg brukte julen på å opprettholde en fasade, eller en oppegående meg. En oppegående person som ikke er livredd hele tiden, og som ikke går rundt med katastrofetanker hele tiden, en person som ikke gråter seg igjennom natten, en person som ikke strever med hva som er riktig og si og hva som et feil når man er rundt folk fordi man er livredd for meningen, hardhet eller annet(fordi man greier ikke motstand siden man står på en glass plate høyt i luften, og det er så mange sprekker i den plata at man egentlig er redd for å puste for da kan den sprekke.) jeg prøvde hele julen og være den jeg var, den folk ønsker jeg skal være og den sterke utad, og nå. Nå står jeg igjen å føler jeg bare har vist de en feil side av meg for meg inni meg står på den glassplatene fortsatt og skriker om hjelp at noen skal flytt meg vekk fra platen og på trygg grunn, men nei det er flere måneder siden folk gikk tilbake å behandlet meg «normalt» igjen, og jeg er skylden i det. Jeg er skylden at folk ikke ser at jeg fortsatt sliter, jeg er skylden av at jeg isolerer meg mer og mer og blir mer og mer alene, jeg er skylden av at jeg er livredd for å bry meg om mennesker for jeg er livredd for at de skal forsvinne eller dø. Dette kan ikke være normalt?? Ja psykologen kaller det ptsd med angstlidelser, men mer enn det vet jeg ikke hva hun mener med det. For jeg mener tull ball! Jeg trur hvis hun hadde skjønt hvordan et hjerte knuses når man mister et barn så hadde hun bare sagt at sånn er det dessverre for noen etter de har mistet et barn. For er det ikke det? Ja vi alle har våres ting etter man blir englemamma eller englepappa, men vanligvis har de hverandre. Jeg har kjæresten min, men jeg føler ikke jeg kan belaste han med den ekstreme smerten jeg bærer i meg, jeg skriker fortsatt etter en pauseknapp som kan gjøre at jeg får en pause og kanskje får en dag med «normalt» energinivå. For jeg er sliten, jeg er så jævlig sliten og jeg er så jævlig lei av å bli sett på som lat, energiløs, TV-slave eller noe annet, derfor har jeg stått på som f hele jula for å ikke være den som sørger mer. Men faen heller det går ikke det tar meg igjen og jeg har ingen igjen som faktisk ser at jeg trenger en timeout, en klem eller bare få være meg. På nyttårsaften fikk jeg helt Flashgreier, og fikk fult angst, og satt bare fast på at jeg fikset ikke et nytt år og jeg ville ikke være i noe annet år enn da sønnen min ble født, så jeg hang meg opp og sa at vi fortsatt var i 2018, og fikset ikke tanken på å være I 2019. I bakgrunnen fikk jeg høre noen som sa kommentaren: nå har hun klikka og lo( husker ikke hvem det var) var bare sjokkert over at ikke en skjønte hva som skjedde med meg. Virker jeg så oppegående at ingen lenger skjønner at jeg trenger noen? Jeg kjenner hvertfall at jeg sliter og føler ikke jeg har noen å snakke med dette om på ordentlig, jeg snakker med psykologen med det hun vil snakke om, jeg snakker med venner om det de vil høre om(overfladiske ting eller her og nå) kjæresten snakket jeg om alt mulig, men tørr ikke gå i dybden v sorgen min og hva som skjer i meg for jeg vil ikke at han skal bære mer nå, han har nok stakkars og jeg finner liksom ingen som forstår. Ja jeg ser vi engelmammaer forstår hverandre, men jeg vet ikke om det gjør at jeg holdet tilbake når jeg vet de også har smerte så tørr ikke jeg å si nøyaktig sånn jeg har det. Jaja, nok klaging, jeg burde slutte å klage å sette pris på ting, men det er faen meg enklere sagt enn gjort. For ja overfladisk så kan jeg lett gjøre det, men å føle det er en helt annen ting. Jeg setter virkelig pris på mye, men det føles ikke det samme som før. Jeg vet ikke om psykologen min har rett, at jeg har i mage år nummet følelsene mine ned så nå som jeg ikke greier å holde de tilbake så blir det alt for mye at jeg kun bli utmattet av de. Jeg vet faktisk ikke, for jeg føler ikke at jeg har så ekstremt store følelser om dagen, men mer autopilot som fortsatt er på for at jeg skal kunne fortsatt eksistere, for at jeg skal kunne ta de tlf som man må, for at jeg skal kunne lage den maten vi må ha eller vaske det som trengs. Jaja, dette ble langt, men er nok fordi jeg ikke har skrevet på en stund. Det er godt å skrive, jeg trur jeg rømmer litt ekstra når jeg ikke skriver. Så trur jeg må begynne å tvinge meg selv til å skrive igjen, kanskje ikke alltid skrive i sengen midt på natta mens tårene renner, men ja det var nå det passet og nå jeg trengte det❤️
