Jeg gjør ganske mye om dagen for å prøve å holde hodet over vannet om dagen.
Jeg å holde meg opptatt og gjøre sosiale ting, sagt opp leiligheten så jeg kanskje kan finne et sted jeg trives, se kun uke for uke så slipper alt og føles så lenge til. Jeg prøver også å tenke at om fem år så kanskje livet mitt ser positivt ut, jeg ser serier for å ikke sitte å tenke, jeg lager mat som tar tid og som er godt for kroppen for å ha noe å gjøre, jeg prøver å lage drømmer og se for meg ting som jeg faktisk ønsker. Jeg prøver å gjemme virkeligheten og leve i en fantasi boble så jeg kan faktisk greie dette, men funker det?
På en måte funker det vel egentlig, men hele tiden kryper de vonde følelsene i meg opp og minner meg faktisk hva realiteten er. Og da prøver jeg å finne måter å deale med denne realiteten så jeg kanskje kan godta at jeg har fått delt ut en skikkelig skitt hånd. For når jeg noen gang ønsket å være kvinnen som mistet sitt første barn, alene. Kvinnen som ikke har ett eneste forhold som faktisk varer, selv med en snill mann. Kvinnen som ender opp med å flytte flere gangen på to år fordi hun faktisk ikke passer inn noe sted(ja jeg flyttet første gang for å lage et liv med meg og Aleksander, andre gang fordi jeg trudde jeg hadde møtt mannen jeg skulle dele livet mitt med, tredje gang fordi det ikke funket(familiensskyld), fire fordi ingen der skulle vite at jeg var gravid, og fem fordi jeg mistrives å bo langt vekke fra alle jeg kjenner.) og ja jeg har flyttet mange ganger før det, men dette er bare på to år! De to siste årene mine har vært så harde at jeg kan ikke beskrive det med ord. Jeg er kvinnen som det føles ut som ingen vil ha barn med men får barn med men det blir ingen barn ut av det… høres helt absurd ut, men mye fakta i den setningen. Sist gikk graviditeten alene selv om det ble tøft, og utfallet var helt hjerteknusende. Men nå nå syntes jeg hvert sekund er vanskelig! Før jeg ble gravid, ønsket jeg hele tiden at jeg skulle kunne få et barn og en familie, nå ligger jeg her, alene. Gravid igjen, men visstnok oddsa i min favør. Men hva hjelper det når alt er annerledes denne gangen. Jeg ønsker faktisk ikke å være alene denne gangen! Og ja jeg ønsker for alt i verden at det var Aleksander som lå i magen min, og vet veldig godt at det ikke er det, fordi de oppfører seg forskjellig allerede i magen og på ultralyd så ser jeg forskjell. Men ja jeg ligger her, alene, gravid, bor et sted i gokk så jeg er alene myyyye, og mistrives her med alle eksene jeg bor med. Jeg går på aap siden jeg ikke har kommet meg ut i jobb siden Aleksander døde(dette kjenner jeg er veldig tungt for meg å akseptere, siden jeg var økonomisk klar sist til å få et barn, nå har jeg null sparepenger og får ikke i nærheten av det jeg fikk sist.) Og jeg drømmer om å kunne gi dette barnet i magen alt i verden, men hvordan kan jeg det når jeg sliter selv med å være i den? Og med alle odds mot meg i forhold til økonomi, familie, bosted etc, hvordan fikser jeg dette? Jeg alene er ikke nok for han? Sist var jeg et helt menneske alene, nå etter Aleksander døde er jeg bare er skjell av hva jeg var. Hvordan kan jeg tilby et barn et skjell av en person til en mamma og si sorry, du får kun en mamma og hun mistet seg selv når hennes første barn døde. Jeg er IKKE nok alene! Og jeg har ikke nok styrke til dette svangerskapet heller! Jeg kjemper hvert minutt, hver time, hver dag, hver uke for å finne en måte å bare nå målet om å føde. Men ja hvordan skal jeg greie disse fire månedene til? Eneste måten jeg har funnet er å leite etter praktiske løsningen som kanskje kan løse litt, som å flytte. Men ja flytte… det er jo tre mnd jeg må bo her fordi jeg har tre mnd oppsigelse tid, det er tre mnd med ensomhet, tre mnd uten håp om å finne noe annet, tre mnd med å bo i esker, tre mnd jeg må overleve med husedderkopper overalt! Tre mnd der jeg kjenner jeg savner alt andre har når de venter barn med en partner, tre mnd der jeg tenker på hvordan ting kunne ha vært, tre mnd der jeg kjemper for å bli i min rosa boble for å overleve. For ja jeg og hormoner er IKKE venner og gråte er visst min nye hobby! Jeg håper virkelig jeg kan finne en leilighet som kan gi meg håper litt tilbake at jeg faktisk kan tilby noe til denne mageboeren her! En leilighet som jeg kan faktisk føle at jeg kan neste litt i, en leilighet der jeg føler at det blir godt å få hjem et levende barn etter fødsel. En ny start og et hjem jeg kanskje kan gjøre noe annet enn å gråte i.
Denne uka har jeg misjon til meg selv! Og det er å holde min misjon om å holde hodet over vannet i gang! Jeg har lagt dagene mine så jeg har hvertfall en ting hver dag som jeg skal, utenfor huset. Men sliter veldig med helger og hva jeg skal da, for helg er grusomt for meg om dagen når jeg vet familier er sammen og koser seg, mens jeg sitter hjemme i sofaen fra morgen til leggetid. Så vet ikke helt hva jeg skal gjøre med helgen ennå. Men ja jeg har hatt en full dag i dag, med psykologtime, laget mat og godt dessert, sitti med scrapbook, og sett serier. Og skrevet masse. Men hodet mitt skriker av sorg alikevell, og det skriker fordi jeg har sorg over så mange ting på engang, sorg over den familien jeg ikke får, alt fra sorg over at Aleksander ikke får lov å leve og at denne babyen ikke får møte Aleksander. Sorg over at jeg sitter alene, og savner min x. Sorg over alle de ønskene og håpene jeg hadde for fremtiden og ingenting blir som jeg håpet. Sorg over å hele tiden måtte være alene, sove alene, spise alene, se TV alene etc. Dette var aldri noe jeg hadde problemer med før, men nå som jeg har hatt håp om en familie, kjent hva man kan få ha, kjent at det er godt å ha noen som man skal stå med, kjent på drømmer om fremtiden. Før Aleksander i magen så trudde jeg aldri på en fremtid, jeg var mer her og nå og håpet aldri på noe, bare var og jobbet hardt for å få ting til. Aleksander skapte fremtidshåp ved å bo i magen min. Nå føler jeg ikke på noe av det håpet der… men jeg prøver. Jeg prøver å lage baby bok igjen som jeg laget til Aleksander, jeg prøver å huske at denne gutten er også et mirakel. Og jeg prøver å tenke at jeg skal gi alt jeg har igjen til denne gutten her, om det så ikke et noe igjen til meg. Men tilknyting med følelser har jeg ikke fått ennå, jeg vet det er vanlig i min situasjon, men jeg har dårlig samvittighet ovenfor mageboeren siden jeg elsket Aleksander så ekstremt mye med engang jeg fant ut at jeg var gravid, og nå sliter jeg med å bare godta at det er en baby det inne. Men ja dette er jo vanlig, jeg håper bare på tilknyting så kanskje jeg kan lettere takle denne jævlige situasjonen jeg står i, og kanskje greie å håpe noe.

Jeg mistet meningen min med livet når Aleksander døde, for jeg kan inne forstå at det er mening med ting når så grusomme ting skal det ligge en mening bak. Jeg hadde valgt at sønnen min skulle leve uansett hva meningen bak var/er. Så meningen bak ting forstår jeg ikke helt mer.
Så det at jeg er gravid nå, og blitt alene igjen er helt uten min fatning å finne mening med, jeg ønsket meg et barn ja, men jeg ønsket meg en familie jeg ønsket meg støtte og jeg ønsket at barnet var ønsket fra begge foreldre denne gangen. Men ja, visst nok så er det «meningen» at jeg skal bli alenemor og få den skjebnen der. Det er virkelig mitt mareritt etter at Aleksander døde, for jeg kan neppe være nok så tom jeg føler meg etter at Aleksander døde. De tingene som var lette for meg før, kan være uteligger tunge nå og redselen for alt ligger så veldig på toppen av alt. Jeg sørger over Aleksander mens et annet barn vokser i min mage… seriøst det er helt surrealistisk for meg… hvordan er det mulig at noen andre er på plassen til Aleksander?? Huff jeg føler jeg savner han så mye at jeg ikke greier å knytte meg til dette barnet i det hele tatt. Ja jeg kommer helt sikkert til å elske dette barnet og ja ting ordner seg sikkert, men disse hormonene, sorgen, ensomheten, hjertesorgen og fortvilelsen er så ekstremt overveldende.
Og jeg har fått beskjed at dette bare blir verre… verre??? Det kan neppe bli verre enn dette? Jeg gråter morgen og kveld, og har en bunnløs sorg over meg som kommer i bunn og grunn fra tapet av Aleksander, men i den sorgen sørger jeg allerede over dette barnet i magen og jeg sørger over den kjæresten jeg mistet. Så ikke rart jeg føler meg ensom…
Men ja hvis dette er meningen så skjønner ikke jeg livet, noen får alt, mens andre får utdelt kun møkk, hva er meningen med det?
Jeg ønsker virkelig meg en stor familie som vi kan alle ta vare på hverandre og at vi aldri er alene på den måten jeg føler jeg har vært en stund allerede. Men sjansen for at jeg får et barn etter dette er lik null, nr en er jo kroppen min som faktisk er et mirakel at den er gravid, men det andre er at jeg faktisk HATER å være gravid nå. Jeg føler meg fanget i min egen kropp, og jeg føler jeg kun har lånt den ut til noen andre mens jeg lider. Hva kan være meningen med å bli gravid nå, jeg har allerede mistet det barnet jeg ønsket, og jeg har null støtte med dette barnet. Og hvem vil nå gifte seg med meg som en mor til et dødt barn og er annet barn uten pappa??? Hva faen? Det er jo ikke akkurat det noen ønsker seg? Hva har Aleksander gjort siden hans «skjebne» var å dø? Hva han jeg gjort så jævlig at jeg er dømt til å leve å opplevde dette grusomme livet, for ja livet har faen ikke vært godt for meg på en god stund nå. Seriøst hvordan greier jeg dette, og hvordan skal det være noen som helst mening bak at jeg har fått utdelt dette livet? Jeg håper seriøst om fem år at jeg kan da se noe positivt med dette livet og hva som skjer nå som kanskje fører meg til et annet og bedre liv, men ja det virker ikke sånn akkurat nå. Jeg holder ut med å tenke på at alt er midlertidig, og man har alltid et valg om å stå i dette eller ikke. Mitt valg akkurat nå er ikke mitt men tatt for meg, jeg lever alene og gjør mitt beste for at denne mageboren får alle næringsstoffer og alt han trenger, men uten om det så finner jeg ikke så mye mening med dette livet her.
Jeg var på Oul i dag, og ja alt var bra der og jeg er visst 18 uker i dag, og termin 24 februar, og heldigvis får jeg igangsettingsdato neste legetime jeg har, så jeg har noe å forholde meg til. Jeg skal ikke ha denne inne et sekund lengre enn det jeg må. Takk for at hvertfall sykehuset er det ene støttende jeg har i dette helvete, men ja har noen venner også men de kan jo ikke gi opp livet sitt for å ta vare på meg nå, så da er jeg dessverre alene mesteparten av dagene. Og det sliter veldig på meg. Og jeg må flytte høygravid, ikke funnet sted ennå, men ja jeg må flytte… livet er virkelig ikke for pyser, misunner og ser opp til alle dere som har funnet sin mening her i livet og dere som er tilfreds og lykkelig med livet deres. Gud dere er virkelig heldige.

Livet er ikke for pyser!
Vet ikke hvor jeg skal starte… Alt for mye har skjedd siden jeg sist skrev her og livet er ikke bedre i mine øyne, annerledes ja men livet gir meg virkelig all motgang det kan gi meg.
Jeg er gravid igjen(ingen gratulasjoner ønskes før det er en levende baby i armene mine!), og ja jeg er gravid igjen… alene gravid…hva er sjansen for det?

Ekstremt lang historie kort, jeg bor nå er helt nytt sted, gravid igjen og virkelig sliter psykisk ved å greie dette alene.
Jeg sliter med svangerskapsdepresjon og det er ikke lett å våkne med at puta er kliss bløt av salte tårer og legge meg med tårene som renner. Ja kan være ute blant folk å se totalt normal ut, og sekundet jeg kommer hjem velter en bunnløs sorg og ensomheten over meg. Maktesløsheten over å måtte bære dette alene er ubeskrivelig og virker ikke som jeg får noen til å forstå alvoret av dette. Jeg prøver å rekke ut en hånd å be om hjelp, men det er ingen som tar tak i den.
Fått tilbud om innleggelse for en stund, men må helt ærlig si at jeg er så redd for å gå glipp av de få tingene jeg har i løpet av uka til å legges inn.
Men ja jeg HATER å være gravid igjen! Trudde ikke jeg kom til å gjøre dette alene.
Det med alle de tunge tankene, redselen, sorgen, null energi og nylig flyttet til et nytt sted som jeg kjenner ingen. Og ikke en av mine venner har vært her ennå, så ja man kan lett si at jeg er alene denne gangen også. Det som er nytt var at sist valgte jeg å være alene, og var ikke redd for at barnet skulle dø og elsket å være gravid selv med svangerskapsdepresjonen, bekkensmertene etc. Alt var lettere da! Livet smilte mer til meg(trudde jeg.)
Nå føler jeg at jeg ikke har noe styrke igjen i meg, og i ett år har jeg virkelig støttet meg på xen for å komme meg igjennom hverdagene og det å slippe å være alene med sorgen og alle følelsene mine. Jeg har prøvd å porsjonert de ut.
Nå føles det ut som hormonene ikke tar noe hensyn og river alt ut av meg og lar meg kjenne på alle de vondeste følelsene i verden. Fader er det virkelig mulig å kjenne seg like ille som rett etter Aleksander døde?
Seriøst jeg ligger på sofaen og gråter og gråter og skjønner ikke hvordan jeg skal greie svangerskapet og skjønner ikke hvordan jeg skal greie å være alenemamma når jeg ikke greier å være alene engang.
Herregud dette er forbanna tøft, og gleder meg kun til om ti år å jeg kan se tilbake på dette og si takk Gud at jeg ikke er der og sitter i det nå, for dette er en kamp fra time til time for å bare være.