❤️
I dag er dagen da vi minnes alle de barna som ikke er her, og for meg betyr det da at jeg vil minnes Aleksander. Men ja hva betyr dagen for meg, jeg føler jeg rømmer ofte i alt det praktiske, men samtidig så ble jeg i dag trukket tilbake til følelsene mine. Jeg trur det er mye fordi jeg er gravid og mine normale flukt løsninger funker ikke alltid nå ser det ut som. Jeg dro først som en markering på graven, og hadde kjøpt flere sommerfugler som jeg skulle pynte med, blomster i flere farger og lys som jeg hadde pyntet i går. Men å være der, gravid, alene og på denne dagen var tøffere enn jeg trudde.
Først gikk det greit, men følelsen av at jeg sto der gravid også lå babyen min i graven var ikke lett å finne ut hvordan jeg skulle føle det når jeg var der. Ikke lett å pynte graven i pøsregn og tårene som renner. Men de rare tankene man får noen ganger som en person som har mistet sitt barn er helt uvirkelig. Jeg begynte å tenke på at jeg håper han i magen ikke er like blå som Aleksander når han blir født og jeg håper han lever for jeg vet ikke hvordan jeg takler å dra hit og pynte graven for to av mine barn. Og hvis ham i magen overlever hvordan skal jeg greie det da? Hvordan vil ham se ut i forhold til Aleksander? Vil de ligne? Så mange rare tanker som faller inn når jeg står der og forstår at mitt første barn er i graven og mitt andre lever fortsatt i magen… og det rare var at ham i magen sparket veldig lite i dag, i mitt hode følte jeg ham nesten ga Aleksander dagen i dag, og at han skulle trekke seg litt tilbake. Sikkert bare mitt hodet som finner opp fantasier men ja det var litt vakkert også når jeg sto der i regnet og alle disse tankene kom pøsende på. Men ja en gåtefull lystenning på graven ble det❤️🕯.
Også dro jeg til Vestkanttorget til lystenningen til LUB, litt fordi alle jeg kjente skulle dit og jeg hadde behov for å se igjen folk og snakke med andre i min situasjon. Så vakkert så godt og så ekstremt vått og pøsende regn🙈😆. Det regnet i fjor også, men dette var mye i år. Men ja på torget står vi flere folk som tenner våre lys i formen av et hjerte. Og en person spiller vakker musikk på trompet. Men da kommer ikke en tåre, akkurat som at jeg får ikke til å kjenne på følelsene akkurat da. Det er vakkert, men jeg føler bare på følelsen av at i fjor var jeg der med mamma og xen, og det var vakkert og rett. Nå sto jeg der gravid og alene(ja flere kjente var der, men ikke barnefar fra Aleksander eller han i magen) og når jeg føler meg så alene når jeg er sammen med folk så lukker jeg meg helt. Jeg sparer liksom alt det jeg føler til jeg kommer for meg selv. Men ja vakkert var det. Og samlingen etter var veldig hyggelig, med kaffe, saft, vann, mat og kaker. Helt supert og hyggelig å se igjen flere jeg ikke har sett på lenge, og hyggelig at de kan se meg gravid, men ja flere trudde jeg var mye lengre enn det jeg er fordi jeg har en ganske stor mage allerede, men ja sånn er det. Heldigvis så er alle i LUB veldig forståelse fulle og skjønner at en graviditet ikke er en lek etter man har mistet, det er mer en kamp for å komme i mål og en kamp for å få seg forstått av leger, jordmødre og folk rundt. Så godt å se alle, og overrasket over hvor mange fantastiske mennesker som har enten skrevet til meg at de tent lys, eller tatt bilde. Føler virkelig en varme uten like, men ja nå er jeg utslitt og prøver bare å roe meg ned før jeg skal sove. Takk for i dag💙
