Tøff dag… lille juleaften.

Savnet i dag er mye verre og større en vanlig. Min Aleksander kunne vært her nå og vært ca ett og et halvt år nå, han skulle skapt kaos og glede, han skulle fått lov å rive med ting fra treet og få lov å glede seg til gaver. Han skulle kjent på lille bror som ligger i magen å sparker, og han skulle vært med å bakt pepperkaker og sett på juletv. Han skulle gjort så min jobb denne julen var enda tyngre fysisk for han skulle rotet mens jeg ryddet. Han skulle spredd så mye glede og han skulle fått meg irritert og glad på en og samme tid, men sorg det skulle jeg ikke følt på. Hvis du hadde vært her ville ikke den turen på grava tidligere i dag vært tatt, jeg ville ikke stått det å hyl gråter alene mens andre tenner lys for sine besteforeldre, foreldre og andre de savner, jeg hadde ikke stått der usikker på om det er for mange lys på grava så kanskje folk trur jeg er tullerusk(men jeg trenger at du har en jul uansett hvor du er, så jeg greier ikke å begrense meg). Hvis du hadde vært her hadde jeg ikke grudd meg så ekstremt til å måtte feire dagen i morgen, fordi da hadde det vært noe å feire, ikke som jeg egentlig føler at dagen kun er for barn, og mitt er ikke her. Så om du var her nå, ville jeg ikke sitti med våte kinn, og snør som renner og kjenner jeg får vondt i hode av så mye jeg har gråti for deg i dag. Hvis du var her nå hadde jeg antageligvis ha lagt deg allerede og kanskje kost meg med forberedelser på at nissen hadde vært her i natt, og strømpe fra nissen og gjort klart til en super koselig julemorgen med deg. Men ja sånn er ikke virkeligheten min, isteden sitter jeg her, med din lillebror i magen som jeg kjenner på skyld for at ikke får en pappa og heller ikke en store bror, jeg kjenner på alle disse følelsene av å ikke kunne gi han alt i verden og heller ikke kan han få møte deg. Det er virkelig urettferdig hvordan verden er laget, at noen virkelig kan få lov å leve sitt A4 liv og få lov å kjenne på at det verste for de er at svigermor er grusom eller at maten ble ødelagt, eller at man ikke har råd til å gi ungene de dyreste gavene i verden, for ja jeg vil gi alt i verden for å kunne kjenne at deT var vondt for meg og jeg visst ikke om noe som var tyngre enn det. Med en mann jeg klaget over men alikevell elsket, og elsket meg og barna våres.

Fader jeg skal ikke klage på mange måter, jeg er velsignet at jeg har fått lov å bli gravid to ganger(selv med min kropp som ikke skal kunne bli det), men føler det ikke er rett for han i magen å kun få utdelt meg som mamma og ikke noen som har en store bror å gi han og en fantastisk pappa. Han får bare meg, og jeg trur ikke jeg er nok. Jeg savner så Aleksander, da hadde vi hvertfall vært tre som kunne kalt oss en familie sammen. Men nå blir vi to, og en som savnes hvert sekund av hver dag. Og i dag hadde vært en fin dag, en dag med lykke og forventning om Aleksander levde, en dag der man skal leve et kaos småbarnsliv, med alt som følger med. Jeg håper denne julen går fort over, for hormonene i meg er ikke gode å ha når jeg savner Aleksander så mye også. Han i magen begynner å bli en glede, men mens gleden vokser så gjør også frykten frykten for at jeg står der jeg sto i dag på grava og det er to navn der til neste år, at jeg da bruker tiden min på å pynte der for min sjel, hjerte og familie ligger der, ja den ligger der allerede, men hvis de begge havner der blir virkelig alt av meg med. Huff julen er tung for mange, jeg trudde ikke at den skulle bli så tung. Men ja skrive får meg alltid til å lette litt på trykket, så håpet dette letter og at jeg kan rømme litt i nesting til resten av romjulen. God jul.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Når sorgen kommer overveldende over meg som i dag, seriøst tenkte egentlig på fødselen av mageboeren, også var det som en enorm bølge som tok over hjernen min og tok meg rett tilbake til da jeg fant ut Aleksander var død. Seriøst det var så sterkt at det er vanskelig å forklare hva som skjedde.

Men det var akkurat som noen fortalte meg at Aleksander døde nå. Seriøst glemte et sekund at jeg var gravid på nytt og kjente kun på den ekstreme sorgen og savnet jeg fikk for han, smerten var så ekstrem at jeg følte meg kvalt av tårene og pusten min hev jeg etter som noen hadde slått den helt totalt ut av meg. Og alt dette startet i en tanke som handlet om at jeg kjente angst for å føde igjen. For jeg greier faktisk ikke å føde et dødt barn igjen.

Mageboeren sparker mens angsten har grepet om meg, så jeg vet han er i livet, men angsten om at jeg ikke greier dette og angsten over at jeg savner Aleksander så ekstremt mye slår meg. Hvordan i all verden skal jeg greie dette? Og alene? Sorgen over Aleksander har jo nesten ikke fått lov å starte engang også skal jeg liksom få et annet barn? Og gjøre dette alene?

Hva faen? Jeg prøvde å kontakte pappaen til Aleksander for å snakke, men han fikk jeg ikke tak i, så jeg kontaktet ei jeg vet er gravid og mistet sånn som meg, og det hjalp pulsen komme ned og få meg til å roe meg ned.

Uke 30 trigget noe som gjør at jeg har angst anfall av forskjellige slag, og de kommer oftere og oftere. Redselen for å miste et barn til blir sterkere og sterkere, og frykten for å gjøre alt alene igjen er så ekstrem at jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette. Faen jeg ser så jævlig oppegående ut når jeg møter jordmødrene, legen, psykologen etc, og føler ikke noen skjønner at personen bak smilet holder seg så vidt fast for å overleve. Ingen pappa får dette barnet heller så jeg må jo selv overleve for å ta vare på han om han kommer til å leve. Seriøst tankene om dagen blir bare verre og verre og jeg fikser snart ikke mer av å være gravid, sørge, hormoner, hjertesorg og alt annet som skjer. Jeg trenger den pausen nå!