Tiden flyr og jeg føler jeg ikke får med meg halvparten som skjer.
Nå er det jul igjen Dette er helt surrealistisk! I fjor var jeg gravid og planla hvordan jeg skulle ha julen dette året, og I år går jeg nesten på autopilot. Jeg har pyntet masse til jul, bakt og kjøpt julegaver, men ingenting jeg gjør fyller det ekstreme rommet jeg prøver å fylle med å overkompensere med juleting. Alt er virkelig så ekstremt på alle kanter. Jeg orker ikke forholde meg til min familie i julen og det skulle jeg ønske at de forsto. Men jeg vil jo heller ikke være alene med tankene mine på juleaften. Alt er så kaos inni meg nå at jeg over kontrollerer alt nå og alt må være perfekt på alle områder, men inni meg så føler jeg at mye raser. Det buldrer! Jeg er så lei av å være sint inni meg og møte mer motgang at jeg føler jeg har slått på autopilot for å overleve akkurat nå. Ja jeg kan kose meg og ha det hyggelig med folk, men jeg føler ikke at jeg har noe rom for meg og min sorgprosess. Det er ikke tid eller plass til den. Jeg er så lei av alle tankene følelsene og alt som skjer i meg at jeg snart sprekker. Jeg finner ingen steder jeg kan snakke om det 100% fordi jeg føler jeg må tilpasse meg mennesket jeg snakker med. Jeg vil bare ha et rom der jeg vet at jeg kan snakke om Aleksander og kun han, uten at jeg belaster en annen eller at ting jeg sier er galt. Trudde det skulle være hos psykologen min, men nei. Der skal man fokusere på å bli «bedre»..? Hva? Jeg trenger kun et rom der sorgen aldri er for stor og aldri belaster personen jeg snakker med, en som ikke har noen meninger om hva jeg syntes og mener, en som kan lytte til meg men også ha en samtale og spørre om Aleksander. Er det virkelig for mye å be om? Julen er tung nok fra før av, men akkurat nå føler jeg at autopiloten min er det eneste som redder meg til å sprekke og si fuck you til alle relasjoner så jeg kan få en pause uten dårlig samvittighet, uten masken for å ikke orke dems sorg i min sorg, uten å måtte være oppegående eller føle at jeg bidrar med noe. Jeg skulle ønske bare noen tok styringen av autopiloten min også så slapp jeg å måtte ta noen valg i det hele tatt. Jeg syntes julestemning er koselig, men det er vanskelig for meg om det er rolige stunder. Jeg fikser kaos eller om jeg må varte opp og styre eller ordne noe for da holder jeg meg opptatt. Men juleaften, romjulen og nyttårsaften gruer jeg meg ekstremt til. Juleaften skulle være Aleksander sin første i år, han hadde vært åtte mnd i julen, han hadde lyst opp og gjort julen bra igjen, men nå sitter jeg og hater juleaften mer enn noen gang. Og romjulen skal liksom være for familier, men faen meg min familie ble tatt I fra meg, det var Aleksander det. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie meg denne julen.. jeg må bare klamre meg fast i kjæresten min og håpe at han får meg igjennom dette for nå skjønner jeg seriøst ikke hvordan jeg skal greie det med så mange vonde følelser jeg har i meg.
JULEN ER MØKK! Men alikevell vil jeg pynte for Aleksander på graven hans, jeg vil gi han alt det jeg kan, selv om han kanskje ikke ser det. For han fortjener fortsatt det beste i verden og for han så fortsetter jeg. Og jeg trur nok at min sønn ville elsket min kjæreste om ham hadde fått mulighet å møtt han, for han tar vare på mammaen hans mer enn noen andre har gjort noen gang. Alt virker så på ekstreme ytterpunkter, jeg sørger over min sønn og samtidig takker for at jeg har fått en så fantastisk kjæreste i livet mitt. Men med bare ytterpunkter som sliter i hver sin endre må man vel revne i stykker tilslutt ???
Men jeg har hvertfall greid en ting som fyller hjerte mitt litt og det er å pynte på graven❤️
