Jeg trur hvorfor jeg kun eksisterer de fleste dagene nå er nok at jeg kjenner mer og mer på skyldfølelse, sinne mot meg selv, at jeg ikke er som en mamma skal være, og andre vonde ting.
Bak fasaden min så spinner det mer og mer av de vonde tankene. Jeg går mer og mer igjennom de tingene jeg trur kan ha forsaket hans død. Jeg vet jeg kanskje ikke får noe svar fra obduksjonen heller, men da vil de tingene jeg tenker nå være ennå større. Jeg greier ikke å forstå hvordan man tørr å ta skrittet til valget om det å starte å få et barn til. Hva om det finnes høyere makter, og de høyere maktene ikke vil at jeg skal få barn fordi jeg ikke er bra nok? Hva om jeg går veien å blir gravid på egenhånd så skjer dette igjen? Da må det være noen høyere makter som sier til meg at det er meg det er noe galt med, da er ikke tilfeldigheter eller uheldigheter lengre. Da vil bare høyere maker ikke at jeg skal få barn fordi jeg ikke burde det, kanskje fordi jeg ikke hadde vært bra nok. Kanskje fordi jeg ikke hadde vært det beste for Aleksander. Tankene om skyld er de enkleste og vanskeligste, for de utvikler seg til så mange andre tanker også. Det må jo faktisk være min skyld når han levde i MIN kropp? Jeg kan faktisk ikke legge skylden på andre eller på tilfeldighetene. Jeg var alt han hadde, min kropp bar han, ga han næring, og skulle få han til å få en sterk og bra kropp som han kunne vokse, leve og utvikle seg i. Så hvorfor overbeviser jeg meg selv og andre meg om at det var uheldig eller tilfeldig? Ja en narkoman kan bære frem et frisk barn, en kvinne som ikke ønsker barnet og ikke vil ha barnet, kan bære det frem, men hvorfor kunne ikke jeg gjøre så han levde og få lov til å gi han et liv? Hvorfor var det min kropp som gjorde så min baby som døde? Jeg trenger en grunn! Jeg trenger å vite at jeg hadde vært en elendig mor for han, det var derfor ham slapp å oppleve det, eller at han hadde fått en sykdom som gjorde at livet hans utenfor magen hadde ikke vært godt, eller at det var hjerte hans som stoppet fordi jeg satt feil på stolen den dagen, samme faen, jeg trenger å vite hvorfor akkurat min baby døde, og hva jeg gjorde feil? For jeg gjør absolutt alt feil nå, så jeg må sikkert ha gjort alt feil da også? Hvordan skal jeg leve videre med den smerten i meg, at jeg, min kropp, ikke greide å føre Aleksander levende til verden? Det er min skyld han ikke lever! Hvordan generelt skal jeg leve uten han? Verden er så forbanna stygg som tvinger meg til dette. Som får meg til å tenke alle disse tankene, som får meg til å kjenne på at min sønn er borte, som tok min sønn i fra meg, som ikke ga meg en fungerende kropp som kunne bære Aleksander i livet til denne verdenen.
Jeg skylder ofte på livet for å slippe å kjenne på den enorme skyldfølelsen jeg sitter med selv. Jeg vet at det er «normalt» i min situasjon å kjenne skyld, men denne spiser meg opp. Jeg later som jeg ikke tenker på det, og sier ting til andre og meg selv som får meg midlertidig til å tro at dette kun var uheldigheter og tilfeldigheter, men jeg som har levd hele livet med å tro at det er en mening bak alt, sliter nå. Jeg finner ingen mening med at han skulle dø. Ikke kom her å si at han døde for å lære meg eller noen andre om noe, for livet kunne lært oss det på helt andre måter. Så derfor kjenner jeg skyld. Siden det ikke er noen mening med dette så må jo noe jeg ha gjort forsaket dette?
Helgen jeg har hatt har vært rar, en rar helg siden jeg har greid meg bedre enn til vanlig med mange nye folk rundt meg.
Mest fordi de menneskene som har vært rundt meg har jeg kunnet snakke åpent om at jeg har mistet min sønn, men også fordi flere jeg møtte hadde enten et englesøsken, eller en venn som har nylig mistet. Jeg snakker om en fest jeg valgte å gå på, selv om jeg gruet meg veldig mye. Jeg gruet meg på så mange måter som man kan grue seg på, men jeg var også spent. Å håpet at jeg kunne kose meg. Ja, jeg greide faktisk å ha en bra kveld om jeg tørr å innrømme det. Det var tøft, rått og jeg måtte ha gråtepauser på toalettet, men ja, jeg hadde faktisk en bra kveld. Bra på måten at jeg fikk lov av meg selv, og trengte ikke å ikke være «normal». Jeg gikk ut i regnet med kjolen på (for da ser heller ingen tårene). Det var hensikten med å gå rett ut i regnet, men det var bedre enn jeg forestilte meg å stå å kjenne på regnet treffe kroppen min. Det var en god måte å være rar på, og det fikk meg fort inn på takknemlighetmoduset isteden for å la tårene renne fordi jeg kjente savnet av sønnen min. Jeg fikk lov av meg selv å snakke om sønnen min med andre, og det var veldig godt å kunne snakke med noen på fest om det uten at det lagde dårlig stemning, men ble heller noe folk spurte om og lurte på ting. Verden forundrer meg veldig noen ganger. Det er godt å møte folk som har hjerte på rett sted, og som har bena plantet på jorden, og med en forståelse av verden som gjør at det er lettere å prate med de enn mange av de overfladiske menneskene som jeg tidligere har vært mye med. Rart at folk forandrer seg så mye etter å ha fått barn, eller å ha opplevd litt mer i livet enn bare jobb og fest. Jeg liker virkelig å bli kjent med nye, og mer riktige folk for mitt liv nå. Ikke at noen er bedre enn andre, men jo for meg nå, så er noen bedre enn andre. Livet er ikke det samme, jeg er ødelagt, og må ha folk rundt meg som faktisk forstår at jeg er meg akkurat som jeg er, og at jeg ikke prøver å være «perfekte» Rikke, den Rikke folk ønsker at jeg er mer. Jeg orker ikke, og har heller ikke tid, eller gidder å være en person som alltid føyer seg etter hva andre trenger. Jeg trenger nå at verden godtar meg akkurat som jeg er, og at det er greit at jeg er meg, hele meg med alt det rare, tunge, unormale jeg bærer med meg. Og jeg følte at på den kvelden der så fikk jeg det til. Ja motgang hadde jeg, men også medgang. Noen ganger trenger man en sånn dag der man kan føle at det er greit at jeg er meg, og folk godtar det.
Jeg kjenner også at jeg har blitt personen som vil holde på øyeblikk så lenge jeg kan, jeg ønsker virkelig å fryse tiden hver gang jeg legger merke til ting, eller hvis det er noe jeg ønsker jeg vil huske senere, eller som i helgen, en fest med folk jeg trivdes med, eller noe jeg ser er vakkert, eller et øyeblikk som jeg vil fryse fordi jeg vet ting alltid ender en eller annen gang. Og jeg ønsker å oppleve ting med følelser, og nå føler jeg at jeg opplever ting, men følelsene som jeg opplever er så tamme i sammenlignet med sorgen, savnet og kjærlighet til sønnen min at jeg kjenner ikke de «normale» følelsene som jeg burde i øyeblikkene. Jeg vet heller ikke om jeg vil føle dem igjen, men jeg kjenner kjærligheten til min sønn er større enn all kjærligheten jeg har vært borti, så kanskje alt må bli tamt når jeg har opplevd en så stor kjærlighet? Jeg kjenner ikke glede, men jeg kjenner meg lettere når jeg skulle kjent glede.
Eller har jeg nå kjent så mye større følelser at de ikke kan sammenlignes, eller er det sorgen, savnet og kjærligheten til Aleksander som over skygger de «normale» følelsene? Jeg føler også at livet begynner å bli et liv, uten at jeg helt føler alt som man gjorde før, og at jeg er ikke helt med. Jeg føler det kan noen ganger føles ut som år siden jeg har mistet Aleksander, andre dager som sekunder siden, og noen ganger føles det ut som jeg kun har sett alt på film og at dette ikke har skjedd meg. Helgen har vært grei, og det prøver jeg å godta, for jeg har vanskeligheter for å godta noe annet enn det vonde nå. Jeg har store problemer med det. Og alt er midlertidig. Kan ikke ting som skjer begynne å vare lengre enn noen sekunder, timer eller dager? Kan vi ikke få oppleve at noe faktisk varer evig? Jo sorgen varer evig. Savnet varer evig. Men jeg sitter nå å trenger at vennskap varer evig, at familie er evig, at gode ting også varer evig.
Jeg trenger trygge stabile folk rundt meg for evigtid. Og jeg håper veldig på at jeg også kan få, begynne å tro og kjenne på det. Jeg ønsker ikke å dytte bort noen mer, jeg vil at de skal bli om jeg prøver å dytte. Jeg vil ha mine nåværende venner til å være der for alltid. Jeg vil oppleve fine ting med gode mennesker, kunne være med de samme menneskene, og å mimre sammen med de, mange år senere. Jeg ønsker nå det samme som alle barn trenger, og burde ha; trygghet, faste rammer, stabilitet, kjærlighet, bekreftelser og ingen annen drama enn helt normale hverdagslige ting. Oppleve det «normale» lykkelig livet med «normale» opp og nedturer. Men vet ikke hvordan jeg får det til når smerten i meg får meg til å stole mindre på folk, overtenke mer, og stenger folk mer og mer ut av det som faktisk skjer inni meg.
Jeg visste ikke at det var du som manglet i livet mitt før du ga meg et tegn at du var der inne i mammas mage. Du var, og er mammas mening med livet.
Du ble skapt igjennom en enorm kraft av kjærlighet, noe to mennesker sjeldent får oppleve. Mamma og pappa visste ikke at det var du som kom til da, det eneste vi visste var at det vi hadde opplevd var en større kraft enn det vi kunne beskrive med ord. Fra første stund var du ønsket og elsket, elsket mer enn det mamma trudde var mulig å elske noen.
Kjære Aleksander,
De første rutinene vi skapte sammen var å snakke sammen i drømmene når mamma sov. Der fortalte du mamma navnet ditt og du lot mamma få bli kjent med deg før jeg kjente deg bevege seg. De første rutinene vi skapte sammen våkene, var at mamma sa hei hei med etterligning av pappas måte å si det på. Når jeg begynte å kjenne sparkene dine gjorde vi det til en rutine å si hei hei på pappas måte hver morgen og hver gang mamma ville kjenne at du sparket. Vi hadde mange og lange samtaler helt fra jeg fant ut at du var i magen min. Våres rutiner sammen ble mammas trygghet. Mens du vokste i mammas mage, vokste vi mer sammen, etablerte mer rutiner og enda sterkere bånd enn det jeg trudde var mulig. Du danset til musikken mamma hadde på, du hikket etter mamma hadde spist, du strøk mamma på innsiden når jeg var lei meg og du sparket hardt når mamma ikke hadde snakket til deg på en stund. Du hadde, og har en så sterk personlighet, helt fra første stund. Du passet på meg når jeg trengte deg, du ga meg håp og kjærlighet når jeg selv ikke visste jeg trengte det, eller trudde jeg ikke fortjente det.
Pappaen din var en vi begge felles snakket mye om sammen, og vi hadde rutiner som inkluderte han i vår hverdag. Vi begge husker godt hvordan pappaen din tok på magen til mamma, og du sparket tilbake for å si til pappaen din at han er like mye elsket av deg, og at du var klar over at det var pappaen din sine hender på mammas mage, for ingen andre sparket du tilbake til som du gjorde til pappa og mamma.
Vi var veldig heldige som fikk se deg smile til oss på ultralyden, det vakreste smilet jeg har sett. Det vakreste av alt syntes jeg var at du smilte fordi jeg snakket til deg, jeg så at du visste at det var mammaen din som snakket til deg. Det var en bekreftelse jeg trengte, og aldri kommer til å glemme. Du gjemte ansiktet ditt lenge før du valgte å vise det til oss på skjermen, men du har hele tiden vært en liten luring og tøffing i mammas mage så jeg visste at hvis man er tålmodig med deg, så hører du til slutt. Tøffeste og smarteste gutten vår.
Hele ditt liv levde du trygt inni mammas mage, du fylte livet med kjærlighet og håp. Mamma var så utrolig stolt av å ha deg i min mage, du som sparket, hikket å levde i ett med meg. All smerte jeg hadde i min kropp og i mitt sinn mens jeg bar deg i min mage var verdt det, for det var for deg.
Hadde jeg visst at det var din siste dag, så er det så mye jeg ville gjort annerledes. Jeg ville fått deg ut av mammas mage så mamma og pappa kunne få hilse på deg, se deg åpne øynene, høre deg skrike, kjenne at du klemmer hånden din rundt våres fingre. Holde deg tett inntil å kjenne hjerte ditt slå. Om jeg bare kunne få et minutt med deg, bare ett minutt for å ta farvel, for å se livet i din kropp, for å holde deg og kjenne deg sprelle i armene mine. Jeg beskyttet deg for alt jeg kunne mens du var i magen min, selv mine egen følelser prøvde jeg å beskytte deg mot. Så du hadde en trygg plass å bo med kun kjærlighet og trygghet. Mamma hadde byttet plass med deg om det var mulig, så du kunne få oppleve verden, og verden oppleve hvor fantstisk du er.
Du ble født i en intens, kjærlighetsfylt og vakker opplevelse mellom mammaen og pappaen din, akkurat som du ble skapt. Ingen ord kan beskrive det vi kjente når mamma og pappa jobbet med å få deg ut av kroppen til mammaen din. Det sekundet du kom ut, ble du plassert trygt på mammas bryst, og det mamma kjente da, kan ikke beskrives. Den kjærligheten, sorgen, lykken, urettferdigheten, aggresjonen, håpet, håpløsheten som var i meg da ble borte i noen minutter.
Du lå der helt stille, vakker som få. Gutten vår, sønnen vår, mirakelet vårt, vår Aleksander.
Et barn vi ventet.
En engel vi fikk.
Mamma var så klar for å hjelpe, støtte, elske og beskytte deg igjennom livet, men du var for god for denne verden, og verden var nok ikke klar for en så fantastisk ren sjel som deg. Jeg vet du våker over mammaen og pappaen din. Vi føler deg, og din nærhet, men kjenner en tomhet som ingen andre enn deg kan fylle, og jeg vil savne deg resten av livet. Vi er så stolte av å kalle oss mammaen og pappaen din, fantastiske Aleksander.
Du kom til verden med et fredfylt og tøft uttrykk, det så ut som du sov. Vakre vakre Aleksander, sov i fred, så håper jeg vi ses en dag så jeg kan holde deg igjen. Masse kjærlighet fra hun som er stolt av å ha båret et så fantastisk menneske i sin kropp. En opplevelse jeg aldri ville vært foruten.
Rikke, mammaen til Aleksander.
–
Noen siste ord fra meg og Aleksander, pappaen til Aleksander:
Du husker det tøffe uttrykket jeg ble født med, det var til deg og mamma. Jeg viste deg så godt jeg kunne at jeg var, og er den tøffeste gutten i gata. Jeg var skapt til å takle å gå med rosa kjoler som pappa hadde kjøpt til meg, og bære rosa klær med stolthet og det tøffe ansiktsuttrykket mitt.
Når mamma spilte sangen du sendte til meg, så gråt mamma og jeg sparket, mamma kjente din kjærlighet til meg og jeg kjente den også.
Du er pappaen min, og du viste meg hvor fantastisk pappa du hadde blitt når jeg skulle komme til verden. Du viste meg og mamma at du er den beste pappaen. Jeg kommer aldri til å glemme det stolte utrykket ditt når du klippet navlestrengen, pappa jeg så stoltheten din. Du tok på
meg min første bleie, på den beste pappa måten som finnes. Ditt pappa lys av ren kjærlighet skinte virkelig på meg, og jeg og mamma var helt sikre på at du, DU er virkelig verdens beste pappa! Jeg trenger deg nå også pappa, jeg trenger at du viser meg rett og galt, og viser meg at du lever livet som du ønsket for meg. For jeg er her, og jeg støtter deg om du trenger meg. Jeg og mamma vil så gjerne fjerne din smerte med å smile til deg(det har vi ønsket hele tiden), og vise deg at vi virkelig elsker deg. Alle millimeter av alle dine personligheter, og all den pappa kjærligheten som er i deg er større enn det vi noen gang kunne håpet på. Du er, og forblir pappaen min, og jeg er så heldig å ha deg som pappa. Min englepappa. Pappaen til Aleksander!
Masse kjærlighet fra Aleksander og mammaen til Aleksander.
Jeg har nesten gruet meg til å skrive de siste dagene. For når jeg skriver blir jeg mer i kontakt med meg selv. Og jeg har virkelig trengt noen dager «pause». Jeg kan vel ikke kalle det pause, men noen dager der jeg slipper å skrive hvordan jeg egentlig har det, og heller bare få lov å eksistere.
Det er rart å kjenne dager der jeg kan få lov å kun eksistere, ikke tenke, ikke føle, ikke måtte kjenne etter, ikke skrive og ikke gråte. Jeg er ikke i et følelsesløst modus, jeg føler, men prøver å ta sekund for sekund, ikke kjenne på hva jeg føler, og kun eksistere. Det er enklere å kun eksistere og å snakke svada nå, enn det var før. Jeg har prøvd de siste dagene å fokusere på de «små» tingene folk snakker om, isteden for de store tingene i mitt liv.
Og jeg har greid de siste dagene å bare være uten å fokusere på fortid og fremtid, men samtidig ha med meg min sønn hele tiden i tankene mine på en god måte.
Å skrive får meg igjennom tunge dager, stunder og å forstå meg selv bedre. Men skrive kan også få meg til å sette meg inn i hvordan jeg faktisk har det, kjenne på følelsene jeg har i meg, og det er ikke alle dager jeg orker, eller vil det. I dag liker jeg ikke å skrive for da kjenner jeg mer på hvordan jeg egentlig har det, og i dag ser jeg den fasaden jeg greier å ta på meg flere ganger om dagen når jeg trenger den. Jeg tar på meg den til og med for meg selv, for å skjule ting for meg selv. Jeg fokuserer ofte på ting som ikke er så viktige, kan faktisk bli litt besatt av ting. Hittil har jeg blitt besatt av mye, og det skifter, men jeg kan også hente inn besettelsen igjen, om jeg trenger den. Jeg kan bli besatt av en serie, sånn at jeg søker, googler, og gjør alt for å lære om skuespillerne som er med, og hvem som har laget den, til at jeg dagdrømmer om å være i serien. Jeg kan bli besatt av mennesker, altså venner, bekjente og andre. Søke de opp og sjekke hva de gjør nå etc. Jeg kan bli besatt av å nettshoppe, shoppe alt jeg trenger, og ikke trenger. Jeg kan bli besatt av sinnet jeg får for andre folk som jeg mener gjør ting galt, ikke fortjener det de har siden de ikke setter pris på det. Og værste besettelsen(syntes jeg) er folk som er gravide som gjør «feil»(denne besettelsen gjør vondt). Jeg kan kjenne jeg hater de når jeg ser en gravidkvinne(venninne eller bare noen på sosialemedier) spise spekeskinke, muggost, eller gjøre noe annet som gjør meg sur. Jeg blir forbanna å tenker de styggeste tankene om personen, og kan tenke så stygt at jeg håper de mister så de skjønner hvor dyrbart barnet i magen er(jeg håper jo selvfølgelig ikke det i det lange løpet, men følelsen og tankene er der.). De besettelsen er det værste for der tenker jeg så stygge tanker at jeg blir skremt av meg selv. Og man har ikke lyst til å skrive sånne tanker ned, men noen ganger må man bare. De besettelsen mine får meg til å ikke kjenne etter hvordan jeg egentlig har det med savnet av Aleksander. Jeg kan til og med hate andre som har mistet, og har kommet seg «videre», for jeg ser ikke min egen sjans til det.
En god venninne sa noe til meg på mandag, etter jeg hadde sagt at jeg unner ingen å måtte være rundt meg, og jeg kan ikke se for meg en person som ønsker å være en partner for meg for hvis jeg liker personen vil jeg gjerne skjerme de fra meg, og ønsker bedre for de enn meg. Hun sa at hun kjente igjen meg fra før jeg mistet(og kjente igjen seg selv før hun fant kjæresten sin), og sa at jeg skjermet folk før jeg mistet Aleksander, for å slippe å miste noen og for å slippe å la noen bære det jeg bærer. Og hun kjente igjen det at jeg kjenner at jeg ikke er verdt noe. Så sa hun de berømte ordene som er veldig sanne, men absolutt så standarsetning at man kan bli kvalm;, du må elske deg selv først, ALT som er deg. Da skal du se at noen andre også kommer i bilde å kan elske hele deg. Jeg gjør, som alltid, å spøker det litt vekk med at jeg sier det er lettere sagt enn gjordt, og da møter jeg nok aldri noen. (Men jo, jeg elsker meg selv, og unner meg selv lykke, men kan ikke se at det er mulighet for det. Jeg elsker Aleksander så mye mer enn jeg noen gang kan elske meg selv eller noen andre enn han.) Men hun sa igjen at selvfølgelig møter du noen, og selvfølgelig blir du lykkelig igjen, men kanskje denne gangen blir det mer betydningsfullt, og dypere enn du kunne forestilt deg siden du har så mye smerte i deg også. Når hun sa dette var det mer betryggende enn jeg trudde, det var ikke svada når hun sa det, det var ikke noe hun bare sa fordi det var rett å si det. Jeg hørte på hun at hun virkelig mente det og trudde på det. Hun trudde det for meg. Og det var veldig betryggende at noen virkelig hadde tro på det for meg, at jeg kunne få det bra, kanskje til og med bli lykkelig. Det var betryggende å ikke høre svada, de samme tingene som alle sier og «skal» si, men hun mente det. Og da var det som jeg slapp å tro noe, jeg slapp å tenke på det, for hun tror for meg. For jeg har virkelig null tro på det, men jeg trenger ikke å ha tro på det nå for det var ikke en person som «bare» håpet det for meg, hun trudde det også. Så mine besettelser bruker jeg i dag til å holde oppe, og leke «normal». Så håper jeg hun har nok tro for at det kan skje meg. Så skal jeg fortsette mine dager(så lenge jeg får lov) å bare eksistere.
(dette vakre smykket fikk jeg for noen dager siden. Det betydde virkelig mye å få det. For når jeg ikke er en praktiserende mamma, så føler jeg meg heller ikke som en mamma, så å få et smykke med de ordene betyr veldig mye.)
I dag er IKKE en god dag å være alene på! Jeg våknet av at jeg følte meg kvalt av gråt. Jeg våknet av at jeg snakket høyt og sa at dette er feil.
Jeg, nå, flere timer senere sitter å ser på bildene av han, og gråter. Jeg ønsker virkelig ikke å være alene i dag. Jeg kjenner så intenst på at jeg trenger å holde han i dag. Jeg trenger å ligge i senga ved siden av han å se på han sove. Jeg trenger han her med meg. Jeg kjente på følelsen av tomhet når jeg våknet, og kjenner ennå på at jeg ser ingen plass jeg passer inn i denne verdenen. Jeg kjenner på følelsen at jeg skulle for alt i hele verden byttet plass med han. Hva skal jeg gjøre i denne verdenen? Han hadde fått et liv. Da hadde det vært mening med mitt. Jeg trenger virkelig han tilbake. Verden er virkelig ond som tar livet fra et barn! Verden er ond som lar mammaen sitte igjen uten mening med å i det hele tatt eksistere. Jeg trenger å se han leve, jeg trenger at ham for oppleve livet. Jeg trenger at ham har det godt! Jeg ser ikke meningen med at jeg sitter igjen. Hvorfor skal livet ha meg igjen levende som er ødelagt? Hvorfor ikke la det ny vakre livet som hadde blanke ark og en frisk start få lov til å leve? Hvordan skal jeg noen gang leve uten den intense følelsen av at jeg trenger at han lever, og følelsen av at hvis noen hadde kommet med en magisk pille og sagt at jeg kunne skru tilbake tiden. Men jeg måtte gjort et hardt valg hvis jeg skulle skru den tilbake, jeg måtte tatt mitt eget liv for at ham skulle leve. LETT! JEG HADDE TATT DEN PILLEN, SATT PRIS PÅ SEKUNDENE JEG HADDE FÅTT MED HAN, FØR MITT LIV ENDTE. DA HADDE MITT LIV GITT MENING MER ENN NOE ANNET. Jeg trenger den magiskepillen. Jeg trenger å forstå hvorfor i helvete jeg sitter igjen og ikke han!?!? Jeg trenger å vite at det er en grunn at jeg sitter igjen, for jeg ser ingen grunn mer. Min mening fant jeg mens jeg var gravid. JEG SKULLE BÆRE FREM DENNE GUTTEN SÅ HAN KUNNE FÅ LEVE! Hvis ikke det var min mening så skjønner jeg ingenting. Er det mening av livet trenger noen få mennesker til å være søppelkassen dens så de andre kan ha det bra, så ja la meg være det, men la for faen meg sønnen min få lov å leve for det! Jeg kjenne heller valgt å aldri fått se han igjen, bare han fikk leve og ha det bra. Jeg sier ja til å ha et møkka liv om bare livet kan gi hans liv tilbake til han. Jeg FORSTÅR veldig FACKINGS godt at han er kremert og at han er dø! Men faen kan noen skru tilbake tiden og redde han? Hva faen skal jeg gjøre her? Hva er meningen med å gjøre noe som helst når jeg ikke får han tilbake? Ingen barn i verden kan gjøre så smerten fra at han ikke er her, lettere eller bedre. Ingen mennesker i verden kan fortelle meg at dette blir bedre, for jeg trur ikke på dere. Jeg har lest og snakket med mange som har opplevd å miste, og ja jeg skjønner hva de sier, de mener det blir enklere å bære dette, men jeg ønsker ikke, ser ikke, og kan ikke forstå at dette vil noen gang bli borte. Smerten når jeg gråter får meg til å riste, jeg rister og slutter noen ganger å puste for jeg greier ikke å hige etter den engang. Jeg tilslutt greier å åpne munnen å lage gråtelyder så jeg kan også puste. Når jeg gråter så kjenner jeg så jævlig på at smerten ligger ikke kun i kroppen min og hjernen min, men også i alt rundt meg. Alt som er meg. Hvordan skal jeg noen gang skjønne hvorfor jeg lever og ikke han? Og hvordan skal jeg noen gang godta dette?
Jeg må si jeg liker å møte mennesker som ikke har problemer med å snakke om det jeg har opplevd, og at man kan snakke naturlig til de om det. Jeg liker å kunne snakke om at jeg har vært gravid som alle andre. Og ja kroppen min er ikke lik det den var før jeg var gravid. Når jeg ser andre svarer på forumer eller andre steder at kroppen dems er tilbake til der den var før de ble gravide så lurer jeg virkelig på hvordan det er mulig. Min kropp før jeg var gravid var veltrent, stram og slank, og jeg hadde ikke mye fett på kroppen, hadde heller mye muskler. Ja jeg har fått av meg alle kiloene jeg la på meg i graviditeten, men kroppen er totalt annerledes. Og jeg vil si at jeg hadde nok ikke brydd meg så mye om det, og heller ikke på samme måte, om Aleksander hadde levd nå. Jo fordi da kunne jeg sagt at kroppen brukte ni måneder på å bli sånn, og ja jeg har mammakroppen.Men nå, uten en baby, føler jeg hele kroppen min er feil. Jeg vet jeg selvfølgelig må trene for å få tilbake nogenlunde den kroppen jeg hadde, men kan ikke begynne med vekter ennå når bekkenet og ryggen er fortsatt jævlig, og ikke trur jeg at jeg finner energien til det nå heller. Og ja jeg har en mammakropp nå. Jeg har større lår som ikke passer i mine gamle bukser, å ja de er av fett, og ikke av muskler som jeg hadde før jeg ble gravid. Rompa er ikke den samme, den er større, men også vablete som magen min er. Jeg har fått cellulitter på lår og rompe, noe jeg ikke hadde tegn til før. Puppene mine er større, men også mye mykere. Ja, kroppen min er en mamma kropp, men jeg misliker den ekstremt mye nå i varmen som man trenger å gå med mindre klær, nå som det er badetid, og bikinitid. Ja jeg har en helt normal kropp om hvem som helst hadde sett den. Men den føles ikke ut som min kropp. Jeg liker den ikke fordi den mistet Aleksander, og jeg liker den ikke fordi den har gått igjennom forandringer i ni måneder, og jeg har ingenting å vise for det annet enn sorg og en kropp som ikke er pen, og ikke er meg mer. Jeg aksepterer kroppen min innimellom når jeg er alene, og jeg liker den når jeg ikke har på klær. Men med klær på føler jeg den er gigantisk, og med bikini ute blant mennesker føler jeg med ikke tilfreds i det hele tatt.
Jeg hadde ikke syntes jeg hadde en fin kropp om jeg hadde sett meg i bikini, og ingen steder på kroppen min ser man at jeg har vært gravid og at jeg har født, så da ser jeg kun ut som ei jente i 30 årene som ikke trener og spiser usunt.
Jeg har i alle år hatt komplekser med kroppen min, men aldri på denne måten. Nå er den liksom helt feil. Denne kroppen bar et lite menneske i mange måneder, og det syntes ikke. Så kroppen min er jo helt fantastisk på den måten, men uten en baby i armene som sier hva kroppen har gjennomgått, er den helt feil. Og den er helt feil fordi den ikke greide å bære frem et levende barn engang, jeg fødte en død sønn!
Denne kroppen her har vært uten nærhet fra andre så lenge at jeg føler det er noe galt med alt. Hvem vil liksom se på denne kroppen å syntes den ser bra ut? Jeg vet realistisk at jeg ikke tenker sånne tanker om andre når jeg ser på de, og at jeg har en helt «normal» kropp, men den føles ikke min ut nå, og jeg har et veldig anstrengt forhold til den. Jeg vet ikke om dette er vanlig bland de som har mistet, eller mødre generelt, eller rett å slett det å være en kvinne, men ja denne kroppen greier jeg ikke å akseptere. Jeg var vel en av de som hadde et veldig godt forhold til kroppen min når jeg var gravid, ikke at jeg følte meg veldig sexy eller noe, men jeg likte den, nei rettere sagt jeg elsket den med Aleksander inni magen min. Og jeg følte den var min(men litt på lån også, og litt alienkropp).! Denne kroppen jeg har nå er ubehagelig å bo i. Denne kroppen liker jeg ikke, men jeg må bo i den.
Jeg tok gravidbilder hele veien igjennom svangerskapet, og har tatt noen etter, å ventet, å ventet på at jeg skal få en kropp jeg aksepterer tilbake. Men selv om jeg er 20 kg mindre så føler jeg meg større nå enn jeg noen gang gjorde i svangerskapet. Æsj, tenker jeg ofte når jeg går forbi speilet, og andre ganger kan jeg smile å være stolt, og tenke at denne kroppen bar jeg Aleksander i.
Jeg skal, og vil trene kroppen min tilbake, men samtidig vil jeg ha denne mammakroppen som bar min sønn. Jeg blir sliten av at jeg er så ambivalent.
Jeg begynner allerede å bli alt for vant til å skjule mine psykiske smerter. Jeg føler jeg gjør det automatisk, og gråter mer og mer alene isteden for med mennesker.
Når jeg er alene har jeg også null energi å føler at jeg er mer tom inni meg enn jeg kan forklare. Jeg hadde null energi når jeg var på slutten av svangerskapet, men dette er virkelig en annen utmattelse. Jeg finner liksom aldri energi noe sted. Men når jeg er alene føler jeg meg ikke ensom på samme måte mer, fordi jeg har tomheten og tårene som holder meg med selskap. Jeg vet utad så kan jeg se veldig «normal» ut nå, men inni meg er jeg helt annerledes. Jeg later som om jeg er positiv til fremtiden, og tvinger meg selv hele tiden til å tenke positivt og å snakke positivt, men for å være helt ærlig så ser jeg bare tomhet og mørke over alt.
Jeg ønsker meg flere barn, men kjenner samtidig at savnet over akkurat han jeg mistet kan bli større når jeg blir eventuelt gravid med et annet barn. Jeg vil aldri være gravid med han igjen, jeg vil aldri kunne kjenne sparkene hans igjen og jeg VET at jeg aldri får han tilbake. Jeg selv forventer at jeg skal være «normal» rundt folk. Sinne inni meg er stort ovenfor mange, og jeg har mye jeg ønsker å si til folk. Men den rasjonelle hjernen min tar over, og lar meg ikke få lov til å ta noe av mitt utover andre, fordi jeg vet «dessverre» bedre.
Nå har det nesten blitt en vane at jeg må trekke meg tilbake litt hvis jeg er med andre så jeg kan gråte tårene mine alene, si stygge ting om folk, kjenne på at jeg aldri får sønnen min tilbake og kjenne på hvor slitsomt det er å ha det sånn her hele tiden.
Jeg føler nå at jeg må nesten ha en grunn til å gråte, det må liksom være noe som trigger det for at det er greit å gråte foran andre. Men sannheten er at jeg holder meg selv tilbake og leker «normal». Sannheten er at hver gang jeg snakker om fremtiden min positivt så hører jeg hodet mitt skriker alle de tingene jeg egentlig føler. Jeg hører hodet mitt si at du vil aldri få det godt uansett hva du gjør. Du er damaged goods!Jeg trudde jeg var det før jeg mistet, men nå er jeg det garantert. Hvem vil ha en sørgende venninne, kjæreste, mamma, datter eller hva enn jeg er for folk, resten av livet? INGEN! Derfor leker jeg positiv, reflektert, den Rikke folk forventer å se. Den Rikke som det er naturlig for meg å vise til andre. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å føle det sånn som jeg viser til andre, eller om jeg faktisk nå er så ødelagt at jeg ikke noen gang kommer til å kjenne på det gode uten å ha alt det vonde i meg?
En av mine greier har alltid vært å bryte isen og å late som ingenting ved å spøke masse, og gjerne om morbide ting og/eller sarkastiske ting som mange ikke tørr å si, sånn har jeg alltid vært. Jeg legger merke til at jeg fortsatt er sånn, mens nå inni meg så har jeg så mange verre ting jeg kunne sagt på lager som ikke passer seg. Jeg sier sikkert mye morbide ting allerede, men tenk så mye jeg har på lager når jeg allerede spøker masse om det. I dag skal jeg rydde, og ja jeg SKAL rydde. Men å komme meg dit er det en så mye lengre prosess enn jeg skjønner selv. De andre gangene har jeg brukt dager på å komme meg selv til det punktet å ta bare litt, men i dag skal jeg ta alt fordi ei søt jente skal vaske hjemme hos meg i morgen. For jeg greier faen meg ikke det engang! Jeg later som at jeg greier alt når jeg er med mennesker, men tru meg jeg pusher meg selv så jævlig for å få til å gjøre de tingene som får meg til å virke normal at du vil ikke tru det. To måneder har gått, to fuckings måneder! Jeg føler jeg burde greie å gjøre ting nå. Jeg burde kunne være den Rikke som alle forventer at jeg skal være, så jeg er den utad. Men når jeg kommer for meg selv så er det en så øredøvende tristhet, tomhet og smerte i meg som skriker og som ber meg om å skjerpe meg så jeg faktisk kan være «normal». Og noen dager greier jeg å «legge det vekk», men det henter meg inn igjen. Når jeg ikke greier å holde det tilbake mer så kommer det som en eksplosjon som sprenger inni meg, og alt av mørke kommer over meg. Jeg greier nå også å sette det på pause om jeg er midt i en av disse eksplosjonene så kan jeg sette det på pause for å svare normalt på en telefon eller en melding, jeg skrur meg nesten av for å gjøre det. Jeg føler at jeg er så merkelig nå at den fornuftige oppegående meg, ikke forstår meg selv engang. Når skal jeg noen gang føle meg normal igjen ? Aldri, trur jeg. Jeg får bare leke det så lenge som mulig og håpe på at jeg blir det, og at ingen ser at jeg faktisk er et så ødelagt menneske at man burde holde seg langt unna meg for å ikke bli ødelagt selv. Jeg er ikke bare en sørgende mor, jeg er hele, altså hele min fortid med dritt i tillegg.
Jeg må nå si det jeg ikke vil si, men jeg skjønner at Aleksander gikk bort for jeg er ikke mamma-materialet. Han har det helt sikkert bedre der han er nå enn med et menneske som meg som har så mye bagasje å bære med seg i livet. Jeg håper hvertfall for alt i verden at han har det bra, det er virkelig det viktigste i livet for meg. Jeg skjønner også pappaen til Aleksander, og at han ikke ønsker meg som en relasjon i livet sitt(for selv om han har fortsatt kontakt, føles det noen ganger, eller mange ganger at det kun er fordi han trenger støtte i sorgen, ikke fordi jeg er meg, eller fordi han ønsker å ha en relasjon med meg fremover), fordi jeg er sikkert klok, snill etc(det er ikke det, og jeg har lært av andres og mine feil.) men fordi jeg har opplevd mye. Jeg er vel egentlig en som burde holde meg for meg selv så jeg kan få ut mitt alene uten å byrde andre. Jeg har blitt arret for mye i livet mitt, og jeg trur de arrene bærer jeg usynlig. Men kommer noen nær meg så kan jeg love deg at de glimter til og du vil skjønne at jeg har vært igjennom for mye hittil, og det stopper sikkert ikke nå. Ulykkesfugl som de kaller det. En bragd for andre.
Så jeg kan heller bruke mine erfaringer i livet til å hjelpe andre så de slipper å bli så ødelagt som meg.
Tidligere tenkte jeg at det var en velsignelse at jeg hadde så mange arr og så mange traumer jeg hadde opplevd, fordi jeg forsto mer av livet etter det skjedde, enn før, og det hadde gjort meg til det menneske jeg var. Men nå føler jeg at jeg har nådd en kvote som jeg ikke greier å takle. Før var jeg «bare» jenta som hadde en grusom barndom, oppvekst og flere traumer som hun hadde lært av, og vokst av. Nå er jeg ikke den personen mer! Ja, jeg har lært hvor jævlig livet kan være, og hvor jævlig det er å miste et barn, men å vokse av dette trur jeg dessverre ikke at jeg greier. Jeg trur ikke jeg greier å late som dette ikke har skjedd, eller å komme meg videre. Dette definerer meg! Dette har ødelagt meg! Jeg kan mye om psykologi og om menneskes væremåter, lest og lært så mye jeg kan igjennom årene. Trudde aldri at det var traumer som man ikke kunne jobbe seg ut av og ikke lære seg å leve med.
Jeg forstår mye av masse, men ingenting av dette.
Skal jeg liksom gå videre å leve som en normal person? Eller skal jeg være den ødelagte meg å vise verden at det er et bristepunkt for alle som man ikke kommer seg tilbake fra?
Jeg vet ikke om jeg greier å være personen som skal ha overlevd alt det jeg har opplevd. Jeg vet ikke om jeg vil det engang. Nei jeg sier ikke at å ta livet sitt er noen løsning, for det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg er for fuckings omsorgsfull ovenfor personer som er glad i meg for å gjøre det, og jeg har opplevd det nært i familien selv, og unner ingen den smerten der heller. Så jeg vet at valget mitt vil alltid være å leke «normal» og late som man lærer masse av dette, og å gå videre, for det er sånn man skal gjøre når man er et godt menneske. Nei, jeg er ikke sterk og hater at folk trur at jeg er sterk. For inni meg har jeg skreket hele livet etter at noen skal bære smerten min med meg(og gjerne for meg), men nå skjønner jeg veldig godt at ingen kommer noen gang til å bære den med meg, eller for meg. Jeg bærer den alene, og vi lever alle alene. Det er ikke en depressiv tanke, men en sann tanke. Ingen andre kommer til å kjenne akkurat det jeg eller du kjenner, oss selv er de eneste som føler akkurat det vi føler. Dine tanker er dine. Og hvert menneske er unikt. Men vi kan alltids håpe på å møte mennesker på veien vår som er gode, og som man kan dele livet med. Vi kan håpe, men det håpet der må jeg slutte med for jeg unner ingen å ha meg som en bagasje med i livet sitt. Jeg har alltid sagt det før, og det samme mener jeg nå, alle mennesker er midlertidige. Hvertfall i mitt liv! Og det har jeg virkelig opplevd. De som sier de blir der livet ut er vanligvis de som holder kortest. Jeg er mammaen til Aleksander, men også han var her kun kort tid, så jeg kan ikke si jeg har opplevd noe annet enn midlertidige mennesker. Jeg er heldig å har noen venninner jeg har hatt en stund, men de forsvinner nok de også til sine egne liv uten meg. Alt er midlertidig. Man har kun seg selv. Det ble sagt i helgen som var, å det gir meg mening, men sagt på en annen måte: Vi alle har kun en sikkerhet i livet og det er, at vi blir født og vi dør(men det er heller ikke helt riktig, alle får ikke engang muligheten til å bli født levende. Noen dør før man blir født.). Så sikkerheten i livet er kun død, vi alle skal dø engang, alt i mellom er en usikkerhet, og det kalles livet(noe jeg akkurat nå ikke har så mye til overs for). Men hvis man har mulighet, og kjenner glede i livet, grip det! Det er ingen selvfølge at man skal kjenne glede, kjærlighet eller andre gode følelser.
Jeg ble gravid i august(og både jeg og pappaen husker akkurat når vi ble det for det var magisk det også), ikke at jeg ennå visste noe om det lille mirakelet som lå i magen min. Den 21. September2017 var da jeg mistenkte at jeg var gravid fordi jeg hadde ømme bryster og kvalm som fy(kastet opp ved nesten alle lukter, og det ble verre de siste dagene), så jeg tok en test. Uten å vite hvilket mirakel som lå i magen min tisset jeg på pinnen som jeg nesten garantert visste at ville bli negativt, men nei den var positiv.
Mye negativt skjedde under hele svangerskapet, men det er ikke noe jeg ønsker å fokusere på akkurat nå.(og mye mer enn det jeg skriver her. Men jeg kan kanskje skrive om det en annen gang)
Jeg tok første gangen tul(Tidlig ultralyd) i uke 8. Det er første bildet jeg har av deg vakre Aleksander, er hjerte som dunket inni meg som ikke var mitt hjerte. Jeg skjønte allerede da at du var mitt lille mirakel, tenk at jeg var så heldig at jeg kunne bli gravid, og tenk så heldig jeg var at jeg kunne få bære akkurat deg i magen min.
Jeg fikk lov til allerede begynne å drømme om deg og snakke med deg i mine drømmer. Der var første gang jeg hørte navnet ditt, du fortalte meg det i drømmene mine. Andre gangen jeg hørte navnet ditt var fra fadderbarnet mitt som fortalte det når jeg var på besøk hos de. Aleksander!
Jeg begynte meg å lære meg å strikke for at du skulle ha noe som jeg, mammaen din, hadde laget til deg. Og jeg strikket mye, og kun til deg i tankene mine og jeg kunne allerede ta meg selv i å snakke med deg ofte. Alle disse tre tingene på bildene er med deg i kisten din nå, teppet for å holde deg varm, bamsen som mamma laget til deg for å holde deg med selskap, og tøfflene for at tottitene dine ikke skulle være kalde.
Jeg visste fra første stund at du var gutt, mirakelgutten som bodde i magen min. Jeg begynte allerede på den tiden å lage babybok til deg så vi begge kunne huske alt det viktige, og gledene. Jeg begynte tidlig med rutiner. På denne tiden begynte jeg allerede å etterligne pappas stemme så du ble vant til den også, og jeg sang eller leste til den hver kveld.
I uke 17, dro jeg på neste tul for å få vite kjønnet ditt, det var den eneste dagen jeg tvilte på om du var gutt. Men jeg fikk en sterk bekreftelse av han som tok ultralyden at du var en gutt, og jeg kjente meg ennå sikrere på at vi hadde en god kontakt fra starten og at jeg skulle gjøre alt det beste i min makt for at du fikk det bra i magen og i livet❤️ på denne tiden flyttet du og jeg(du hadde ikke så mye valg siden du var i magen min😉), vi flyttet til et større sted for å bli en familie, et rolig sted og et sted du kunne leke trygt ute. Jeg flyttet fra midt i Oslo til en gård i Bærum. Så du skulle få den beste oppveksten jeg kunne gi deg. Her fikk vi enda sterkere rutiner sammen i vårt nye hjem.
Nyttårsaften 2017/2018 var første gang jeg kjente deg fysisk i magen min, jeg og pappaen din var sammen den dagen, og det var du som lagde høydepunktet den dagen med dine mini dunk/bobler.
I uke 20(bildet over skriften) hadde vi vår Oul(ordinær ultralyd), der fikk vi se deg og hvor vakker du er, for første gang. Jeg følte meg heldig for den lille tiden vi allerede hadde hatt sammen da(20 uker), den lille gutten i magen så 100% frisk ut og vi fikk mange fine bilder av deg. Du var mye vakrere enn vi hadde forestilt oss❤️.
I uke 24 tok jeg vår første 3D/4D ultralyd, Åhh Gud for en spennende opplevelse det var. Jeg så deg helt, akkurat som du skulle vært utenfor magen min. Du var veldig lik pappaen din der. Og jeg var så heldig at jeg fikk se deg vinke til meg(det var selvfølgelig bare en hånd opp som krommet seg, men nærmere et vink får man ikke❤️). Jeg syntes du så litt ut som en gammel mann på de bildene, men min gamlemann da😊. Velsignet følte jeg får at jeg hadde fått sett deg igjen i magen min.
Det neste jeg gjorde var å pusse opp rommet ditt, jeg ville gjøre det helt perfekt for deg. Du dunket og tulla mye i magen de dagene vi pusset opp(Naboen min hjalp mye til med opppussingen.) Jeg ville ha et fantastisk rom til deg som lyste opp at mamma hadde gjort sitt beste for deg.
Du var fra første dunk i magen en karatekid. En karatekid som sparket hardt og ofte. Du fortryllet meg med dansingen din i magen min. Det var helt umulig å kjøre bil med musikk på for da danset du så mye at jeg mistet konsentrasjonen noen ganger. Du var virkelig vill etter musikken min.
Den vakre mageboeren min var tydelig, lett å lese og veldig vant til rutiner og trygghet som jeg prøvde så godt jeg kunne for å gi deg akkurat det. En vanlig dag for oss med våres rutiner var at jeg våknet av bekkensmerter, og lå i sengen og snakket rolig til deg til du også våknet. Vi pusset tenner mens du sparket også spise frokost. Rett etter frokosten hikket du vanligvis, og hikkingen fikk jeg så vondt av I begynnelsen siden jeg selv hater å hikke, men dine hikk var nydelige, og jeg satt vanligvis å ventet til du var ferdig. Vi gjorde alt vi skulle igjennom dagen, men om jeg glemte å snakke kunne du sparke harde spark å si at du var der og mamma måtte huske å skravle litt med deg(er ikke alltid man snakker så mye når man bor alene og ikke møter så mange iløpet av dagen.) Men han kunne også sparke sånn på ikke passende tidspunkt, som venterommet hos legen, butikken eller andre offentligesteder som det ikke passer seg å sitte å prate til seg selv, men du ga deg ikke til jeg pratet til deg❤️😜. Du virket som en liten ramp allerede i magen, og jeg elsket det.
Den siste ultralyden tok jeg I uke 27, og de bildene og den opplevelsen er noe jeg er så utrolig takknemlig for❤️. Den ultralyden dro både jeg og pappaen din på. Du gjemte deg I bekkenet mitt med hendene foran ansiktet ditt I starten. Ul mannen prøvde flere ganger å få deg til å snu deg, men jeg ble utålmodig tilslutt og ble streng I stemmen og ba deg vise deg selv til oss. Og vips så snudde du hodet ditt og tok med hendene❤️. Tur hjerte mitt hoppet litt da når jeg så du hørte det jeg sa. Så tok han mange bilder av deg. Men jeg måtte bare prøve å snakke til deg, og det mest fantastiske skjedde når jeg snakket til deg, du smilte og lyste opp. Seriøst så jeg rett tenkte jeg? Jeg prøvde igjen å snakke med deg og du smilte igjen❤️ I dag takker jeg for alt I verden den opplevelsen og de bildene fra dem dagene der. Jeg så at du hørte mammas stemme I magen og jeg fikk mer bekreftelse enn det jeg hadde trengt til å forstå at vi hadde en god kontakt. Du kjente meg allerede, og jeg fikk bekreftelse på at jeg kjente deg jeg også. Mitt lille mirakel som bodde i magen min. Det var du og meg❤️. Den dagen på ul, var den eneste gangen du har sparket tilbake til noen andre enn mamma, du sparket tilbake til pappa. Og det gjorde dagen min også spesiell, du visste at det var pappaen din som kjente på magen til mamma, for ingen andre hadde du sparket tilbake til før eller etter andre enn mamma.
Jeg var heldig som kjente deg i magen godt, vi var heldige at vi fikk så mye tid sammen. Og jeg trur siden jeg bodde alene så la jeg ekstra merke til alt, og fikk sjansen til å virkelig legge merke til hver lille ting. Jeg var aldri alene når du var I magen min, jeg følte aldri at ensomheten tok meg for jeg hadde deg som sa I fra til meg at du var der. Under min svangerskapsdepresjon så strøk du meg på innsiden av magen, det var du som holdt meg oppe da. Det var deg jeg figthet for da. Du tok vare på meg og jeg på deg. Jeg elsket de dagene der du hele tiden sa I fra til meg at nå er det tid for dansing og vi danset sammen I stua, dusjen, soverommet, og du danset med meg I magen min. Det var så rart at du allerede hadde så mye personlighet der inne. Du kjente naboene våres godt for hver gang jeg møtte en av de så kom du med et lite dunk og sa I fra at du var med I samtalen.
Det rare var at alle dyr oppførte seg veldig rare mot meg når du var i magen, aggressive dyr ble rolige rundt oss, jeg hadde flere ganger sommerfugler som satte seg på magen min når vi satt ute i solen, og en svale kom en gang å satte seg på magen min akkurat som jeg ikke var der. Merkelig. Har opplevd en gang etter du ble borte også at en sommerfugl satte seg på magen min, da følte jeg at du fortsatt på en eller annen måte var med meg ennå. Har dere opplevd sånne ting med dyr i mens du var gravid? Jeg gledet meg så mye til å treffe deg, og siste tiden var utrolig tung for meg, men du var min klippe som støttet meg. Jeg tenkte masse på deg og om du hadde det bra i magen, jeg la opp rutiner kun for deg som skulle være betryggende og vise at mamma elsket deg masse. På babyshoweren var det mye for både deg og meg, jeg hadde kynnere konstant og du holdt deg rolig i magen, helt til siste slutt da sa du i fra til mamma at du var der og det var leggetid for oss begge fordi vi var utslitte, men takknemlige for alle som kom dit❤️.
Jeg var og er så takknemlig for all min tid med deg, jeg er urolig takknemlig for at jeg fikk lov å bære deg i magen min, at jeg fikk blitt kjent med deg, at jeg har så mange ul bilder, at vi opplevde så mye sammen, at min beste bursdag(bildet over tatt på min 33 års dag, 11 mars 2018) har vært med deg i magen min, at jeg har tatt magebilder helt fra starten, at jeg har fått tatt profesjonelle magebilder, at du var så tydelig i din personlighet og at jeg fikk lov å elske deg mer enn det jeg trudde var mulig å elske et menneske❤️. Takk for alt du har gitt meg Aleksander, og alt jeg har fått lov å oppleve med deg. Takk for at du valgte meg til mammaen din, din englemamma. Jeg er så stolt av å være mammaen din Aleksander.
Denne helgen har vært mye, mye av alt. Min venninne ba meg med på campingtur med hennes familie. Det var henne, hennes mann og deres datter på fem(alle de kjenner jeg godt), også skulle søsteren og mannen hennes være der, med dems sønn på ca 8 mnd, og pappaen til søsteren. Jeg tenkte litt på om jeg greide en baby i nærheten av meg, og en annen nybaktmor, men bestemte meg for at jeg ønsket å være med på turen fordi jeg virkelig trenger å være andre steder enn hjemme, og med flere mennesker.
Det første jeg kjente på når jeg så babyen var bare trangen for å holde han. Jeg kjente veldig på trangen for å holde, lukte og kose på han. Jeg reagerte ikke noe dårlig i starten på noe. Han er så søt og nydelig at man glemmer litt alt annet. Og jeg følte vi fikk en kontakt med engang. Han smilte hele tiden, og var veldig enkel å lese for meg.
Jeg hadde han så mye som mulig, følte jeg, for jeg fant så ro med den lille gutten at de voksene var ikke så interessante for meg mer.
Det var flere ganger de voksene pratet alle sammen og han satt der og gurgla for seg selv. I hodet mitt da tenkte jeg at jeg greide ikke forså hvordan alle sammen kunne «skravle» sammen og ikke «skravle» bare med han. Lille mirakelet som sitter der. Hvordan greier de å sitte å prate om alt mulig rart, når han sitter der så nydelig for seg selv? Og jeg skjønner godt at de greier det, for «normale» mennesker greier nok det, men jeg hadde sikkert flere samtaler med han lille enn de voksene når vi alle var sammen og han satt i stolen eller på fanget til noen. Han lille der som er et mirakel uten at folk forstår hvor mye av et mirakel han er.
Men så begynte hodet mitt når jeg og han var inne å lekte på gulvet inne i vogna. Tenk at Aleksander kunne vært her nå sammen med han på gulvet. Tenk at min sønn kunne laget de lydene, og hadde han fått like vakre øyne, og hadde han vært større eller mindre enn han i samme alder? Tenk om jeg hadde nå sitti der nå med min egen sønn og vært forelsket i han, er det derfor denne lille krabaten liker meg så godt fordi han kjenner Aleksander, eller er det fordi jeg også er nybaktmor? Eller er det kanskje fordi jeg ser han på en annen måte enn de som ikke har mistet? Det lille mirakelet på gulvet smilte så mye og helhjertet, at jeg kjente savnet til Aleksander var mye nærmere og mer å kjenne på en ellers. Hvordan hadde Aleksander vært nå?
Heldigvis er hele familien der en veldig flott og åpen familie som kan snakke om Aleksander og at jeg har mistet min sønn. Det var en virkelig betryggelse når vi satt første kvelden å snakket om fødsler og om Aleksander, og de ønsket å se bilder, noe som alltid varmer meg mer enn noe annet. Min sønn var virkelig med oss, i samtalene, og i tankene våres, og det gjorde det enklere for meg å være der. Det var flere ganger jeg kjente jeg fikk en veldig knekk av sorg mens jeg var der, men da trakk jeg meg bare unna og gråt, gråt masse. For å kjenne på at min sønn aldri kommer til å krabbe, aldri til å amme, aldri noen ting var veldig vondt flere ganger når jeg så den nydelig babyen.
Men jeg var også hendig at den babyen har en mamma som passer godt på han, men hun lar også andre få passe og holde han. Noe jeg følte meg privilegert av å få lov til, å holde han og styr litt for han. Og han har en flott og snill pappa også ikke misforstå meg, men det er oftere mødre er den som ikke ønsker at andre skal «ta vare på» sin sønn, fordi de er mammaen ikke du, så jeg er takknemlig for begge de foreldrene som lot meg også få lov til å passe litt på han for det følte jeg var virkelig godt å gjøre. Alt med den lille krabaten var veldig naturlig for meg å gjøre, men samtidig var jeg super usikker fordi jeg ønsket at han hadde det bra og ble tatt vare på riktig, også tenkte jeg ofte på om jeg faktisk hadde greid dette med min sønn? Hadde jeg blitt en god mor eller hadde jeg ikke greid dette alene? Jeg tviler ofte på meg selv om jeg hadde blitt en god mor for det er så vanskelig for meg å se for meg hvordan jeg hadde vært. Jeg føler jeg er flink nå som Aleksander er borte, ved at jeg gjør det beste jeg kan for han nå, men hadde jeg greid det samme om han levde? Eller hadde jeg vært usikker hele tiden, og ikke visst hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skal gjøre ting? Mye har blitt trigget og testet denne helgen. Følelsene i meg er veldig opp og ned nå etter jeg kom hjem.
Men verre er det å vite at Aleksander hadde blitt 2 mnd i dag! Han hadde vært 2 mnd i dag!
Jeg greier ikke å se for meg hvordan han hadde vært nå, og hvor vi hadde vært sammen. For meg det å kjenne på at min sønn kunne vært 2 mnd nå er helt surrealistisk. Det stikker langt inne i hjerterota når jeg tenker og ser for meg han her i livet. Hvordan hadde jeg vært nå da? Hadde jeg bare stirret han ned fordi jeg hadde vært så forelsket, eller hadde jeg vært «normal» og kunne gjøre mange ting ute og la han hilse på verden? Hadde jeg vært redd og usikker hele tiden? Eller hadde ting falt naturlig for meg? Hadde Aleksander vært «enkel» eller hadde han vært et barn som skrek mye og jeg ikke forsto meg på? Jeg skulle så mye i hele verden byttet alt jeg kunne mot at han skulle fått leve nå. Jeg hadde seriøst gjort hva som helst for det! Hadde jeg trudd det var noen som helst mulighet for at jeg kunne fått han tilbake hadde jeg selvfølgelig gjort det, uansett om det hadde fått meg satt inn i fengsel eller noe annet, men det er ikke vits en gang å tenke sånn, for jeg får aldri han tilbake, uansett hva jeg gjør. Min sønn Aleksander skulle i dag fylt 2 måneder! Min vakre sønn som ikke fikk lov å leve skulle i dag den 16 juli 2018 ha levd i to måneder. Min sønn som jeg ikke fikk bli kjent med utenfor magen skulle i dag ha gitt meg to mnd av ren mammatid og lykke. I dag skulle jeg bannet over lite søvn eller vanskeligheter med å amme, ikke gråte tårer av savn og sorg. Jeg skulle hatt en levende sønn som jeg elsket høyere enn noe var mulig! Hvordan er det mulig at jeg elsker han like høyt nå som han ikke lever å jeg ikke har fått se han levende utenfor magen? Jeg savner han så mye at jeg får ikke til å beskrive det med ord eller tårer. Ingenting funker faktisk, ja jeg lever, men ingen verdens ting kan få han tilbake til verden og det gjør dette så forbanna mye jævligere og så forbanna mye vanskeligere å akseptere. Hadde vi vært i en film nå så kanskje hadde det vært muligheter som jeg kunne gjort for å få han tilbake, eller kanskje jeg kunne spolt tilbake filmen og laget en annen historie som gjør at han feiret to mnd i dag levende med mammaen og pappaen sin. Virkeligheten er for brutal for meg, jeg virkelig fikser ikke å vite at jeg ikke kan gjøre noe, så jeg skyver det heller bort mye. Men i dag er ikke dagen til å gjøre det! I dag er dagen som det er to mnd siden jeg fødte Aleksander, og for to dager siden den 14, var det to mnd siden han døde. Disse dagene er hellige, ja disse dagene er det ikke lov for meg å dytte alt vekk. Disse dagene er forbeholdt Aleksander og alle mine tanker til han. Jeg elsker deg så høyt at jeg håper du føler min kjærlighet hvor enn du er. Aleksander du er min førstefødte, du er min sønn, du er helt fantstisk, nydelig og mer elsket enn det noen kan tru. Mitt hjerte gråter for deg, hver dag. Og min sjel føles ikke hel uten deg. Du var og er min mening med livet! I dag er din to mnd dag❤️. Jeg elsker deg mer enn verdensrommet et stort, og de ordene der kan ikke engang beskrive hvor nye jeg elsker deg❤️. Isteden for at huset mitt er fylt av kjærlighet, er det fylt av sorg og savn. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt gratulerer med dagen min vakre Aleksander❤️ Elsker deg❤️
Det er rart at i går skrev jeg at jeg savnet følelsene mine, og i dag våkner jeg av en så stor sorg at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg våkner til at jeg skjønner litt mer at jeg skulle hatt sønnen min her. Kjenner på savnet av sønnen min, og kjenner på skrekken av å miste han(ikke skrekken av å ha allerede mistet han, men følelsen og redselen av å skulle miste han.). Jeg skjønner at han er borte, men jeg skjønner det ikke. Jeg føler jeg leiter inni meg, og rundt meg etter han, men han har bare gjemt seg, så forhåpentligvis så finner jeg han snart.
I går når jeg la meg kjente det ut som noe sparket i magen min, jeg vet at han ikke er der inne derfor ble jeg veldig skremt og samtidig glad. Jeg håper snart at jeg våkner opp og at dette har bare vært en lang drøm som skal få meg til å sette mer pris på sønnen min.
Jeg trenger at dette er en drøm for dette kan ikke være livet mitt. Livet kan ikke være så urettferdig at mitt liv er det som skal være sånn som dette?
Jeg greide likevel å være ute bland folk i noen timer, men så hjem, og etter det var jeg mer utslitt enn på lenge. Jeg bor i en andre etg på et hus, og har ganske stor plass, men ikke et rom som er kjølig nå på sommeren. Men når jeg er så utslitt så trenger jeg å slappe av. Problemet mitt da er at alle rom er så grusomt varme at jeg sliter med å være der. Så i dag uten at jeg tenkte mye over det flyttet jeg meg inn på det kaldeste rommet. Barnerommet. Jeg gikk inn dyttet ting til side og tok ut madrassen i sprinkelsenga, og la den på gulvet. Jeg krøp meg sammen på den lille madrassen i et håp om å få slappe av. Men samtidig som jeg innser at det er veps og flue inne på rommet så skjønner jeg også hvilket rom jeg ligger på. Han sitt rom. Babyrommet til sønnen min. Rommet ingen har sovet i etter det ble pusset opp. Rommet jeg var så ekstremt stolt av å ha pusset opp, valgt møbler og farger til fordi jeg ønsket det vakreste barnerommet jeg kunne få til. Og jeg fikk det til.
Jeg lå på madrassen han skulle ligget på. Madrassen ingen har ligget på før nå. Rommet som var ment til en liten gutt som skulle få vokse opp og leke der inne. Han sitt rom med alle lekene jeg har kjøpt, og alt det andre fine. Rommet som nå bare føles som et museum. Jeg har et ekstra rom som ikke er i bruk, og heller ikke skal være det. Alle tingene jeg har inne på rommet hans er så nydelig og vakre babyting at jeg skjønner ikke at ting er virkelig. Den lille harde madrassen hans. Den fine grå sprinkelsenga. De nydelige klærne ingen har brukt. Et helt rom fult av ting som ikke kommer til å bli brukt av den personen de var ment til. Alt dette, og alt rundt meg i hele leiligheten er for han. Hvordan gjør man dette alene? Hvordan godtar man at man har mistet et barn? Ikke et barn, mitt barn! Jeg føler at jeg har det noen ganger så på avstand at jeg blir kvalm, men akkurat i dag er det akkurat som om jeg forstår litt mer. Jeg trur ikke på det helt, for verden kan jo ikke være så grusom at man må oppleve dette. Mitt barn, det barnet jeg ønsket, gledet meg til å leve med, barnet mitt som jeg har blitt kjent med i magen og gledet meg til å amme. Min sønn lever ikke å jeg kan ikke forstå det? Jeg lurer hele tiden på hvem jeg skal ringe å snakke med, eller hvem jeg kan gripe tak i for å være min flytebrygge, men jeg skjønner egentlig nå at jeg leiter etter sønnen min og jeg finner han ikke? jeg føler det er det eneste som kan rette opp dette er at jeg får beholde han med meg. Jeg skjønner fortsatt ikke at jeg ikke får lov å beholde han. Jeg trenger han, han er den delen i meg som mangler. Smerten min er virkelig tilbake, men jeg forstår samtidig ingenting.
Hver dag leiter jeg etter noen å være sammen med, noen å ringe, noe å gjøre, noe å se på TV, jeg leiter etter noe inni meg eller å holde meg opptatt. Jeg leiter, men har faktisk ikke skjønt før nå at jeg har leitet for harde livet etter noe som jeg savner og har ikke skjønt hvorfor. Selvfølgelig leiter jeg. Sønnen min er jo ikke her. Det er unaturlig at man har planlagt et helt liv med en del av seg selv som du har båret inni deg også er de plutselig bare borte. Det er ikke noe kroppen, hodet eller sjelen min greier å godta eller forstå. Jeg mangler den viktigste delen av meg selv også forventer verdenen og livet at jeg skal fortsette??? Skal jeg leite hele livet etter den delen i meg som er borte, til jeg dør? Kommer ikke den delen noen gang til å bli fylt? Jeg skjønner nå hvorfor alle følelser er rare og lagt lokk på, når ikke engang mitt oppegående hodet forstår dette, hvordan skal da sinnet mitt, sjelen og kroppen min forstå ? Hvordan sier man ha det til noen du elsker mer enn livet, personen som var og er definisjonen på livet og lykken? Min Aleksander, min baby som var min mening i livet ved å gi han liv, hvordan sier jeg ha det til mitt barn? Jeg greier ikke! Jeg ser ikke muligheten med å leve apatisk resten av livet med en stor del i meg som bare er borte, en del jeg leiter etter, en del jeg savner, den delen som var den beste delen. Hvordan forventer noen at jeg skal si ha det til sønnen min og godta dette? I dag har jeg en hard dag, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal leve med dette.
