I går(fredag) ankom jeg soria moria hotell fordi jeg skal på nyrammed helg med LUB. 
Før jeg begynte, og første dagen var jeg redd, spent, gruet og gledet meg, men største frykten var at jeg var alene og at alle andre er par. 
Mistankene mine ble bekreftet, selv om noen kom alene så var de sammen med pappaen som de mistet barnet sammen med og jobbet med sorgen i par. Første dagen ble borte på et blunk og jeg kan ikke si at jeg følte den var så tøff siden jeg satt mest fast inni meg selv. Men utrolig mange tøffe historier å høre på og mange fine mennesker her som har opplevd det værste man kan oppleve. Fredagen gikk over og alt jeg satt igjen med var irritasjon. Irritasjon over at jeg var her, irritasjon over at jeg satt fast i meg selv, irritasjon over at jeg hadde drukket vin, irritasjon over at jeg var den eneste nyrammede som ikke var sammen med pappaen til barnet, irritasjon over at jeg ikke kunne dra hjem å legge meg ved siden av den flotte mannen jeg er sammen med, irritasjon over at han ikke var her, irritasjon over at jeg ikke gråt som de andre, irritasjon over at flere der virket som de takler dette bedre enn meg, irritasjon over at jeg var irritert. Hvorfor sitter jeg så jævlig fast inni hodet mitt? Og jeg vet forskjellen på rasjonell og urasjonelle tanker, og jeg godtar de begge, men det som er vanskelig for meg er at jeg sliter så ekstremt med å faktisk dele disse tankene med andre, selv med andre som har mistet. Jeg er så vant til å være alene, at hvis jeg åpnet meg og får et fnugg av at det jeg sier er «feil», eller noen av bryter meg eller kroppsspråket dems viser at de ikke har det sånn eller annet, så låser jeg meg inni meg igjen og kaoset inni meg buldrer over. Men ingen ser at det buldrer over. Kanskje en tåre faller eller en rar mine kommer over ansiktet mitt, men ingen ser det. Angsten som er i meg blir større i dag når alle snakker sammen og jeg får vibber av at det jeg sier kjenner ikke de til eller noe annet, da kjenner jeg kvalmen i meg tar helt overhånd. Alt er lagt opp veldig flott her, og all informasjon er flott å få, fine mennesker, men jeg føler meg så forbanna ensom her. Selv med over femti andre som har mistet så føler jeg meg dum, ikke bra nok, alt jeg sier og gjør er feil etc. Nå skal tiden være for «fri lek» eller pause. Jeg ønsket egentlig å prøve yoga, men jeg greier ikke annet enn å ta meg pause alene. Rart at jeg trenger pause alene når jeg føler meg så alene fra før av. Men når jeg er helt alene så føler jeg meg faktisk mindre alene enn når jeg er med alle som er par. Jeg har sett på i dag hvordan de kjærtegner hverandre, trøster hverandre, lærer mer om sorgfaser og hvordan par fungerer i sorgen og hvordan man sørger forskjellig. Ikke rart jeg føler meg ensom når alt handler om å ha mistet, mor og far har mistet et barn. Mor og Far! Jeg sitter som en mor som representer Aleksander her, jeg vet pappaen hans elsker han også, men ja jeg er her som mor. Og min kjæreste er min kjæreste, han er fantastisk sånn som han er, men stakkars han han er jo blitt sammen med en sørgende mor og forstår nok ikke mye av det som skjer i meg. Og ja det skjer mye i meg som jeg ikke gir utrykk for eller forteller til noen. Jeg kjemper jo bare før å være. Jeg kjemper for å kunne finne ut hvem jeg er nå og kjemper meg for å kunne fortsatt være snill og go med alle de stygge tankene som surrer rundt i hodet mitt. 
Nå ligger jeg her på hotellrommet og vet ikke om jeg burde være her. Jeg føler at dette er et fantastisk sted for alle som har mistet, bare ikke meg. Hvorfor føler jeg det sånn? Hvorfor sitter jeg med skam, dårlig samvittighet, ensomhet og utmattelse? Dette blir nesten for mye for meg, hvertfall alt dette på en gang og uten den støtten jeg føler jeg trenger. Min likemann er her, men hun er ikke pappaen til Aleksander og hun har ikke mistet Aleksander. Jeg føler alle har noen de har mistet sammen med, og jeg føler at jeg er alene med sorgen over min sønn. Kanskje alle her føler det sånn, det vet jeg ikke. Kanskje alle her har problemer med mye av det samme som meg? Men akkurat nå, ligger jeg i sengen og tårene renner nedover skinnet mitt og jeg føler meg ekstremt liten som et menneske. Jeg føler jeg ikke passer inn noe sted. Angsten i meg ber meg egentlig til å sette meg i bilen og bare kjør hjem til min kjæreste og hans trygge armer og bli der. Mens fornuften og flinke pilen i meg sier at det er dumt! Men jeg er allerede helt utslitt, og jeg trenger å hvile, HJEMME!  Jeg får prøve å sove litt så håper jeg at jeg kan ha det litt bedre etterpå.

Okay, dagen utartet seg veldig mye mer til noe annet etter den «slappe av stunden». Jeg var utslitt og sliten, og fikk selvfølgelig ikke sove. Men gikk ned for å delta på neste ting på planen. Det foredraget som kom, var veldig bra. Det var: Livet etter døden, hvordan finne veien videre nå?
Om hverdagsmestring
Ved LUB-medlem/kognitiv terapeut Lise Falang-Petterson.
Det var mye man hadde hørt før, men hun sa det så mye bedre enn det man hadde hørt før. Og du følte deg ikke rar eller feil om man ikke var helt som de andre på alt. Dette var et tungt foredrag for meg å høre, mest fordi jeg var totalt utslitt når jeg satte meg med for å høre, men også fordi mye var veldig bra sagt og gode råd kom. Det er ikke at jeg sier at noe et bra og annet ikke, men det er så mye som blir sagt å fortalt som du vet og kanskje ikke treffer deg akkurat det du er nå. Men dette foredraget traff meg og jeg fikk mye ut av det. 
Etter det foredraget var jeg totalt utslitt(nei det er feil å si, jeg var totalt utslitt når jeg våknet.).
Og jeg blir også sliten av å føle man ikke passer inn noe sted. Selv om par her ikke står sammen så føler jeg på at jeg ikke passer inn noe sted her eller andre steder. De eneste stedene jeg føler at jeg passer 100% inn er hjemme med kjæresten, med min nabo på verandaen, hos fysioterapeuten min og grava. Rart jeg ikke finner dette noe annet sted mer. Men også rart jeg ikke finner det nesten med noen mennesker i det hele tatt. Føler en ekstrem avstand til alle mennesker, uansett om vi snakker om de dypeste tingene. Gjør jeg dette selv eller er det tapet, sorgen, eller kjærligheten til sønnen min som gjør dette? 
Men etter dette foredraget var den «berømte» minnestunden jeg har hørt så mye om fra andre som har vært her. 
Jeg vet faktisk ikke helt om den kan beskrives. Denne minnestunden var sterk, tung(men ikke tung på en vanlig måte.) men rommet var så fylt av sorg og kjærlighet til alle de barna at det var å ta og kjenne på. Alle bilder og minner sto fremstilt på bordet fremfor oss, og en etter en gikk frem og tente et lys for sitt barn. Min første tanke var hvor mange barn som faktisk jeg så på nå og som ikke er her mer. Hvor mange foreldre i dette rommet som har mistet sitt barn. Herregud vi er så få her inne og alikevell føles det ut som halve verden er her inne. Min andre tanke føler jeg er egoistisk og stygg(men samtidig trur jeg mange tenkte den.) jeg tenkte at hva faen gjør min sønns bilde der oppe? Hvorfor av alle de babyene som får leve er ham den lille prosenten som må ha bildet sitt der? Så jævlig feil! 
Det var tungt der inne, det var så vanskelig og så vakkert at det faktisk et ubeskrivelig. Å se alle de vakre barna og høre gråten fra alle de foreldrene som sørget gjorde et inntrykk som ikke kommer til å gå fra meg noen gang. Dette var en stund som alle foreldre som har mistet sitt barn skulle fått opplevd. Det var en stund som jeg er glad jeg fikk oppleve. Set vakre diktet som ble lest, den vakre musikken og alle de vakre lysene som en etter en fylte en lysestake som lignet et tre. Vakkert, rått, ekte, tungt og veldig veldig minnerikt. 
Det å høre min sønn sitt navn nevnes også høyt blant fremmede var også en veldig blandet følelse. Godt og så ekstremt vondt. 
Etter dette var det middag også natta på de som ønsket det. Jeg går ikke så mye inn på detaljer for jeg må ærlig si at jeg er så utslitt at jeg greier nok ikke huske helt alle reaksjoner og hendelser heller.
Nå er det natta for meg også er det siste dagen i morgen. Nå ligger jeg faktisk i sengen, utslitt, men glad for at jeg presser meg til å være her, og gleder meg til å komme hjem i morgen å se kjæresten min og få bearbeidet alt fra helgen hjemme i noen dager eller uker.  

Siste dagen(søndagen). Denne siste dagen så våknet jeg faktisk av meg selv veldig tidlig, og hadde hatt en god natt søvn(noe som er sjeldent). Første foredraget begynte klokken ni som vi startet på lørdag også. Dette foredraget var om parforhold. Foredraget var kjempe bra og jeg trur alle der fikk noe ut av det, selv jeg som føler meg mellom barken og veden. Men jeg måtte ta en pause fra dette foredraget. Jeg føler meg så splittet, jeg er ikke sammen med barnefar og sørger ikke med han og samtidig er jeg i et nytt forhold, og han sørger jo ikke. Så selv om jeg kan ta nytte fra mye der så ble dette vanskelig for meg. Hvordan forklarer jeg min kjæreste nå hvordan jeg er og har det? Men hvordan skal han noen gang greie å forstå det? Nei, som sagt et veldig bra foredrag, men det var veldig tøft å vite at jeg var den eneste der inne som ikke sørget med pappaen til barnet. Men jeg tok med meg de tipsene jeg kunne. Neste foredrag handlet om en eventuelt ny graviditet, dette var virkelig et bra foredrag med veldig mye relevant informasjon for meg og regner med at det var det for de andre også. 
Alt i alt, jeg et utslitt etter helgen. Men veldig glad jeg ikke dro når jeg var på mitt værste på lørdagen så jeg kunne avslutte helgen godt. Jeg dro hjem med en følelse av at jeg greide helgen. Men mens jeg kjørte hjem kjente jeg at dette ikke bare hadde tatt på det psykiske, men kroppen min verket. Bokstavlig talt den verket av smerte, i ledd, hodet, muskulatur og jeg var utslitt. Jeg vet ikke hvordan det blir når jeg fordøyer helgen, men den var bra alikevell. Den var spesiell. Nå er jeg endelig hjemme og sitter her helt apatisk og føler jeg egentlig vil gråte men greier det ikke, og vet heller ikke hvorfor jeg vil gråte, men det vil jeg. Jeg føler jeg trenger tid nå. Tid for meg selv, tid med kjæresten, tid for å tenke, slappe av og tid for å bare være. Nylig rammet helgen til LUB er nok noe alle som har nylig mistet burde dra på, men om du er singel så anbefaler jeg veldig å ha en trygghetsperson med deg, for det har man nok veldig nytte av. Jeg trur jeg har lært mye av meg selv og mye om mye. Men gi meg tid og jeg vil nok se tilbake på denne helgen som en bra helg, og en bra helg jeg kan ta med meg videre i min prosess.   

Takk LUB for at dere har en sånn helg for oss ny rammede❤️.

Jeg har ikke turt å begynne å skrive i det siste fordi jeg er redd for at alt jeg griper ved skal rase sammen. Jeg føler jeg holde fast ved et lite strå som det er det eneste mellom meg og falle totalt sammen. Jeg burde vel være glad og fornøyd nå. Jeg har møtt en nydelig mann og egentlig er vel livet bra. Men faen heller jeg bærer på så mye om dagen jeg ikke tørr å snakke om, og det gnager meg i stykker. Jeg vil være sosial, og føler meg mye ensom om dagene, men sliter med sosial angst så greier ikke å møte så mange heller. Jeg vet ikke hvorfor jeg sliter så ekstremt nå. Kroppen min er smertefull hele tiden, bekkenet, nerver til bena og ryggen. Sliter med hodepine også. Men det greier jeg fint, det er det psykiske som tar på meg. Jeg føler meg så ekstremt heldig for å ha møtt den mannen jeg har møtt, men tør liksom ikke helt å tru på det. For i hodet mitt så møter han sikkert noen andre bedre enn meg snart, eller så mistet jeg han også til døden. Så jeg greier ikke å stole på det engang. Gynekologen ringte ang de siste prøvene mine også, og der var startet at jeg sannsynlig vil være i overgangsalderen før jeg er 40. Så fryse egg er ikke et alternativ da. Seriøst, jeg greier ikke alt på en gang. Jeg prøver å skjønne sorgen, men I tillegg kommer alt annet helvete frem. Og jeg føler jeg egentlig burde kun smile og være takknemlig for det er ikke alle som har alt det jeg har nå. Så hvorfor greier jeg ikke det? Jeg er usikkert, redd og får angst av det meste. Jeg sliter seriøst med å bare være. Og nå har jeg ikke vært på grava på over en uke og sliter seriøst med dårlig samvittighet og at jeg er en dårlig mamma. Men jeg greier ikke å dra dit. Jeg var der den 15, og tente lys med min mor. Da distanserte jeg meg som vanlig. Har jeg så mange strake følelser i meg at jeg distanserer meg så ekstremt mye fra dette som har skjedd. Jeg føler meg ennå 24, og trur og håper hele tiden at jeg er det og at livet akkurat har startet. Men når jeg har press på meg til å bli gravid og jeg selv holder igjen så ekstremt men ønsker meg barn så må det være noe. Jeg er klar, men ikke klar. For jeg vil jo bare egentlig for alt I hele verden få tilbake Aleksander. Den vakre gutten jeg ikke kan skjønne at jeg har vært gravid med eller har født. Alt er så uvirkelig. Jeg sitter nå ute, og solen varmer ekstremt mye. Jeg sitter her å skriver og kjenner at smertene i kroppen min skriker, og tårene renner. Alt er for mye for meg nå. Jeg trenger seriøst en pause som er ekte, ikke alle disse late som pausene som jeg lager meg for å overleve. Jeg trenger en pause fra ansvar, press, stress og den virkelige verdenen. Kan ikke alt bare ordne seg? Hva om jeg ikke får flere barn? Hva om kjæresten min faktisk leiter og ønsker noen andre enn meg på gården der? Hva om jeg ikke blir frisk i kroppen min? Hva om jeg ikke kommer meg ut i jobb igjen? Alle disse spørsmålene skremmer meg! Jeg er sykmeldt, men greier ikke å slappe av og bli bedre. Jeg er sykmeldt og føler meg dårlig fordi jeg er sykmeldt og ikke er flink som andre og jobber. Jeg har dårlig samvittighet for å faktisk bare ligge noen timer ekstra i senga. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg greier ikke å være god venn til noen, fordi alt har toppet seg opp for meg. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er en kjæreste uten all denne bagasjen og føler jeg lemper det over på noen som ikke fortjener det. Jeg har dårlig samvittighet for å bare være. 
Jeg håper seriøst at hun psykologen jeg får på dps kan være et sted som jeg kan snakke om alt som jeg ikke greier ellers og et sted jeg kan faktisk prøve å komme meg videre. Jeg sliter mye i det siste med dårlige tanker, og vond fortid som kommer opp i tid og utide. Jeg sliter med ting jeg tenker som jeg skulle ønske jeg kunne fått hjelp meg å se på, si det til noen som ikke dømmer.  
Nå som jeg sitter her i solen, tårene har tørket og ansiktet har blitt stivt på grunn av alt saltet. Men jeg føler meg ikke et fnugg bedre. Jeg sitter med en frykt i meg som jeg ikke vet hvor kommer i fra. Jeg sliter seriøst med å komme meg inn i hjemmet mitt. Jeg har jo ikke vært her på en stund, og jeg sliter ekstra nå fordi jeg føler dårlig samvittighet for det føles ut som jeg har lagt igjen følelsene mine for Aleksander der inne, og tatt avstand fra de når jeg ikke er her. Jeg vet det ikke er virkelig for jeg føler all smerten uansett, men her føles det så ekstremt mye. Her levde han! Jeg skulle kun inn å hente noen ting, men har ikke kommet lengre enn at jeg fortsatt sitter i solen og skriver. Nå skal jeg manne meg opp igjen, ta på masken som skyver og setter alt litt på avstand og finne tingene jeg trenger. Fy fader, før hadde jeg sagt til en person som hadde vært her jeg er nå og be de bare gjøre det. Men fy faen jeg vet bedre nå, noen ting er ikke bare å gjøre. Det tar en styrke som man ikke alltid har. Jeg prøver å finne den styrken i meg i dag, men føler som kroppen er på en av de vipsreklamene der luften har gått helt ut av meg. Jeg føler det er tungt bare å skrive. Faen jeg vil være meg igjen! Jeg vil være hun som greier alt, hun som er sosial og ikke redd for hva folk syntes eller tenker. Hun som hopper I alt. Hun som ikke har mistet sitt barn! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går våknet jeg ekstremt utslitt, og var det hele dagen. Når jeg sier ekstremt så må jeg forklare føler jeg. Når jeg var gravid var jeg mye sliten, men ikke utslitt. Jeg orket ikke veldig mye på slutten da, men når jeg mistet, mistet jeg også all energi, og ble utslitt. I begynnelsen var jeg apatisk utslitt, som at jeg ikke orket noe og kunne ligge dager på samme sted uten å gjøre noe. Så begynnere jeg å skjønne at denne utslittheten ikke kom til å gå noe sted så jeg måtte lære meg å begynne å gjøre noe med den selv om den tok alle mine krefter fra meg. Jeg er nå dessverre blitt vant til å være sliten og ha null energi, men å kjempe meg igjennom dagen på en eller annen måte, men sånn som i går så våknet jeg ekstremt utslitt. Jeg våknet å kjente at kroppen var så ekstremt tung, sinnet var tungt og kroppen ville ikke bevege seg. Det er ikke som man skal på jobb, at man ikke vil ut av den varme dyna. Nei jeg tok av dyna, men kroppen ville allikevel ikke gå inn på det varme badet. Jeg ble bare liggende i sengen uten dyne og fryse. Jeg lå der lenge, og tilslutt får meg til å drive litt på telefonen, og forstår at tiden har gått fort og jeg ikke har lang tid igjen til å rekke alt som var planen og avtalene den dagen. Så jeg kommer meg ut og setter meg i bilen å kjører. Men ja, hele dagen hadde jeg ikke mere krefter enn jeg forklarte, men jeg kom meg igjennom dagen, men følte jeg gjorde alt halvhjertet. Veldig slitsomt, veldig tomt og veldig vanskelig å forklarer til andre som ikke forstår hvordan dette er. For det er så usynlig. Utmattelsen syntes ikke, det virker kun som jeg er lat. Smertene i kroppen min syntes ikke, for de også er inni meg og ikke uten på. Så hvorfor skal noen greie å skjønne hvordan jeg har det selv om jeg forteller det, når man nesten må være i min kropp for å forstå det. For jeg forstår jo ikke dette engang. Men ja i dag har jeg bestemt meg for å lytte litt mer, og ta det rolig, og kun gjøre små ting av gangen så jeg kan ha mere energi de andre dagene. Men ja, hvordan forklarer man folk hvordan man har det når alt er usynlig utenpå? Og hvordan får man folk til å forstå at litt er for mye, men at alt er forskjellig fra dag til dag. En dag kan utslittheten være så liten at jeg selv blir overrasket, og jeg greier masse. Men jeg må faktisk kjempe meg for å greie masse også. Det er så utrolig vanskelig å forklare, men jeg prøver. 
I dag er konsekvensdag etter jeg presset meg i går. Det kjenner jeg. Og når jeg er så sliten så begynner jeg nesten å gråte av ingenting, men jeg prøver å ikke syte eller være sur. For ingen andre kan noe for hvordan jeg har det, så ingen andre fortjener bitterhet, surhet eller annet pga ting som skjer i meg. Jeg har aldri likt at folk tar ut ting på andre som ikke fortjener det, da skal faen meg ikke jeg gjøre det heller. De menneskene jeg har rundt meg er så fantastiske at jeg må ta vare på de, ikke støte de vekk. 

Håper du får en fin dag uansett hvordan dag du har❤️ Det kan være en sørgedag, eller regndag, eller bare være dag, men la deg ha den dagen du trenger ❤️

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå