vet ikke om noen fortsatt er inne her, men jeg har fått mange  henvendelser at den legges ned pga av inaktivitet. som er forståelsesfullt.

Jeg kan kjapt oppdatere, at jeg lever med min sønn på 2 1/2 år, og sorgen er der ennå men ikke i nærheten hva den var. men som alenemor så er det lite tid til sorgen og annet enn den sønnen min som lever. men om noen fortsatt leser kan dere følge meg på instagram når denne blir lagt ned. så kanskje vi snakkes en gang. men skriver lite om følelsene mine lengre siden de er dyttet veldig langt ned i dypet til jeg har mulighet og rom til å ta de opp. På instagram heter jeg Frognerfruenrikke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I morgen, eller egentlig i dag, bare om noen timer, så skal jeg begynne med igangsetting!
Herregud det føles nesten ikke virkelig! Denne hormonkarusellen av følelser av sorg, redsel og alle andre følelser skal snart bli snudd! Og ja forstår at jeg fortsatt kommer til å ha masse følelser, men trur kanskje den værste stormen går over når jeg får se regnbuen.

Det rare med igangsetting er at man kan planlegge er enn til en vanlig fødsel, så i dag har jeg gjort alt klart hjemme til «vi» skal komme hjem.
Og gjort klart til fotografen skal få lov å sove her for det kommer nok til å ta tid med igangsetting hvis jeg er umoden.

(seriøst jeg greier ikke konsentrer meg for jeg ligger i sengen nå og skriver, og samtidig så har mageboeren hikkeanfall dilux, så må le litt. For hele savngerkapet har jeg ikke nyti egentlig noe med svangerskapet å gjøre, før i dag! I dag fant jeg roen meg å virkelig kjenne på hvordan han beveger seg i magen, hikkingen etc. For ja det er nok garantert siste gang jeg er gravid så å kjenne på alle disse tingene nå ble faktisk litt magisk. En rar ro er over meg, lurer på om det er sånn folk føler det er før de skal dø? Rar tanke men ja har ikke vært som dette på to år så derfor syntes jeg det er helt rart.) oki over til det jeg skulle skrive om ;p man blir jo helt satt ut av hikkingen her.

Men ja i dag har jeg også gått igjennom fødebagen igjen og tatt ut litt mer og siden jeg vet ca størrelse så tok jeg ut de største klærne så jeg ikke trenge å ha en haug med ting jeg ikke trenger der. Og jeg har tatt mine siste gravidbilder, kan dele ett her. Men ja tok mange og skal se senere om jeg kan redigere og kanskje få tatt ett etterbilde med mageboeren om han blir med meg hjem.

men ja så jeg fikk til å gjøre alt på listen min i dag, og ha en ro og faktisk nå klokken to på matte ligge lys våken og være så spent at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg… Om han dør så har jeg med klær til det også, og skrevet ned hvem jeg ønsker de skal kontakte, og ja om han lever så blir jeg praktiserende mamma noe jeg ikke skjønner helt ennå hva går ut på for ja jeg var forberedt sist, og denne gangen så må jeg ærlig si at praktisk er jeg forberedt, men psykisk er jeg nok kanskje mer forberedt på at noe skjer enn at alt går bra.
Klokken er 02:06 den 31. Januar 2020 og om noen timer så kan det hende jeg blir satt i gang… vet ikke hvor virkelig dette er men ja jeg kjenner nervene som om jeg skal stå på senene foran tusen mennesker, men ja det blir bare meg og jm denne gangen, ingen andre som skal bli med på dette denne gangen.. helt rart… åhhh håper jeg uansett utfall får en fin fødsel og at alt går den veien som det er meningen det skal gå❤️

Tøff dag… lille juleaften.

Savnet i dag er mye verre og større en vanlig. Min Aleksander kunne vært her nå og vært ca ett og et halvt år nå, han skulle skapt kaos og glede, han skulle fått lov å rive med ting fra treet og få lov å glede seg til gaver. Han skulle kjent på lille bror som ligger i magen å sparker, og han skulle vært med å bakt pepperkaker og sett på juletv. Han skulle gjort så min jobb denne julen var enda tyngre fysisk for han skulle rotet mens jeg ryddet. Han skulle spredd så mye glede og han skulle fått meg irritert og glad på en og samme tid, men sorg det skulle jeg ikke følt på. Hvis du hadde vært her ville ikke den turen på grava tidligere i dag vært tatt, jeg ville ikke stått det å hyl gråter alene mens andre tenner lys for sine besteforeldre, foreldre og andre de savner, jeg hadde ikke stått der usikker på om det er for mange lys på grava så kanskje folk trur jeg er tullerusk(men jeg trenger at du har en jul uansett hvor du er, så jeg greier ikke å begrense meg). Hvis du hadde vært her hadde jeg ikke grudd meg så ekstremt til å måtte feire dagen i morgen, fordi da hadde det vært noe å feire, ikke som jeg egentlig føler at dagen kun er for barn, og mitt er ikke her. Så om du var her nå, ville jeg ikke sitti med våte kinn, og snør som renner og kjenner jeg får vondt i hode av så mye jeg har gråti for deg i dag. Hvis du var her nå hadde jeg antageligvis ha lagt deg allerede og kanskje kost meg med forberedelser på at nissen hadde vært her i natt, og strømpe fra nissen og gjort klart til en super koselig julemorgen med deg. Men ja sånn er ikke virkeligheten min, isteden sitter jeg her, med din lillebror i magen som jeg kjenner på skyld for at ikke får en pappa og heller ikke en store bror, jeg kjenner på alle disse følelsene av å ikke kunne gi han alt i verden og heller ikke kan han få møte deg. Det er virkelig urettferdig hvordan verden er laget, at noen virkelig kan få lov å leve sitt A4 liv og få lov å kjenne på at det verste for de er at svigermor er grusom eller at maten ble ødelagt, eller at man ikke har råd til å gi ungene de dyreste gavene i verden, for ja jeg vil gi alt i verden for å kunne kjenne at deT var vondt for meg og jeg visst ikke om noe som var tyngre enn det. Med en mann jeg klaget over men alikevell elsket, og elsket meg og barna våres.

Fader jeg skal ikke klage på mange måter, jeg er velsignet at jeg har fått lov å bli gravid to ganger(selv med min kropp som ikke skal kunne bli det), men føler det ikke er rett for han i magen å kun få utdelt meg som mamma og ikke noen som har en store bror å gi han og en fantastisk pappa. Han får bare meg, og jeg trur ikke jeg er nok. Jeg savner så Aleksander, da hadde vi hvertfall vært tre som kunne kalt oss en familie sammen. Men nå blir vi to, og en som savnes hvert sekund av hver dag. Og i dag hadde vært en fin dag, en dag med lykke og forventning om Aleksander levde, en dag der man skal leve et kaos småbarnsliv, med alt som følger med. Jeg håper denne julen går fort over, for hormonene i meg er ikke gode å ha når jeg savner Aleksander så mye også. Han i magen begynner å bli en glede, men mens gleden vokser så gjør også frykten frykten for at jeg står der jeg sto i dag på grava og det er to navn der til neste år, at jeg da bruker tiden min på å pynte der for min sjel, hjerte og familie ligger der, ja den ligger der allerede, men hvis de begge havner der blir virkelig alt av meg med. Huff julen er tung for mange, jeg trudde ikke at den skulle bli så tung. Men ja skrive får meg alltid til å lette litt på trykket, så håpet dette letter og at jeg kan rømme litt i nesting til resten av romjulen. God jul.

Når sorgen kommer overveldende over meg som i dag, seriøst tenkte egentlig på fødselen av mageboeren, også var det som en enorm bølge som tok over hjernen min og tok meg rett tilbake til da jeg fant ut Aleksander var død. Seriøst det var så sterkt at det er vanskelig å forklare hva som skjedde.

Men det var akkurat som noen fortalte meg at Aleksander døde nå. Seriøst glemte et sekund at jeg var gravid på nytt og kjente kun på den ekstreme sorgen og savnet jeg fikk for han, smerten var så ekstrem at jeg følte meg kvalt av tårene og pusten min hev jeg etter som noen hadde slått den helt totalt ut av meg. Og alt dette startet i en tanke som handlet om at jeg kjente angst for å føde igjen. For jeg greier faktisk ikke å føde et dødt barn igjen.

Mageboeren sparker mens angsten har grepet om meg, så jeg vet han er i livet, men angsten om at jeg ikke greier dette og angsten over at jeg savner Aleksander så ekstremt mye slår meg. Hvordan i all verden skal jeg greie dette? Og alene? Sorgen over Aleksander har jo nesten ikke fått lov å starte engang også skal jeg liksom få et annet barn? Og gjøre dette alene?

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hva faen? Jeg prøvde å kontakte pappaen til Aleksander for å snakke, men han fikk jeg ikke tak i, så jeg kontaktet ei jeg vet er gravid og mistet sånn som meg, og det hjalp pulsen komme ned og få meg til å roe meg ned.

Uke 30 trigget noe som gjør at jeg har angst anfall av forskjellige slag, og de kommer oftere og oftere. Redselen for å miste et barn til blir sterkere og sterkere, og frykten for å gjøre alt alene igjen er så ekstrem at jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette. Faen jeg ser så jævlig oppegående ut når jeg møter jordmødrene, legen, psykologen etc, og føler ikke noen skjønner at personen bak smilet holder seg så vidt fast for å overleve. Ingen pappa får dette barnet heller så jeg må jo selv overleve for å ta vare på han om han kommer til å leve. Seriøst tankene om dagen blir bare verre og verre og jeg fikser snart ikke mer av å være gravid, sørge, hormoner, hjertesorg og alt annet som skjer. Jeg trenger den pausen nå!

❤️
I dag er dagen da vi minnes alle de barna som ikke er her, og for meg betyr det da at jeg vil minnes Aleksander. Men ja hva betyr dagen for meg, jeg føler jeg rømmer ofte i alt det praktiske, men samtidig så ble jeg i dag trukket tilbake til følelsene mine. Jeg trur det er mye fordi jeg er gravid og mine normale flukt løsninger funker ikke alltid nå ser det ut som. Jeg dro først som en markering på graven, og hadde kjøpt flere sommerfugler som jeg skulle pynte med, blomster i flere farger og lys som jeg hadde pyntet i går. Men å være der, gravid, alene og på denne dagen var tøffere enn jeg trudde.
Først gikk det greit, men følelsen av at jeg sto der gravid også lå babyen min i graven var ikke lett å finne ut hvordan jeg skulle føle det når jeg var der. Ikke lett å pynte graven i pøsregn og tårene som renner. Men de rare tankene man får noen ganger som en person som har mistet sitt barn er helt uvirkelig. Jeg begynte å tenke på at jeg håper han i magen ikke er like blå som Aleksander når han blir født og jeg håper han lever for jeg vet ikke hvordan jeg takler å dra hit og pynte graven for to av mine barn. Og hvis ham i magen overlever hvordan skal jeg greie det da? Hvordan vil ham se ut i forhold til Aleksander? Vil de ligne? Så mange rare tanker som faller inn når jeg står der og forstår at mitt første barn er i graven og mitt andre lever fortsatt i magen… og det rare var at ham i magen sparket veldig lite i dag, i mitt hode følte jeg ham nesten ga Aleksander dagen i dag, og at han skulle trekke seg litt tilbake. Sikkert bare mitt hodet som finner opp fantasier men ja det var litt vakkert også når jeg sto der i regnet og alle disse tankene kom pøsende på. Men ja en gåtefull lystenning på graven ble det❤️🕯.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Også dro jeg til Vestkanttorget til lystenningen til LUB, litt fordi alle jeg kjente skulle dit og jeg hadde behov for å se igjen folk og snakke med andre i min situasjon. Så vakkert så godt og så ekstremt vått og pøsende regn🙈😆. Det regnet i fjor også, men dette var mye i år. Men ja på torget står vi flere folk som tenner våre lys i formen av et hjerte. Og en person spiller vakker musikk på trompet. Men da kommer ikke en tåre, akkurat som at jeg får ikke til å kjenne på følelsene akkurat da. Det er vakkert, men jeg føler bare på følelsen av at i fjor var jeg der med mamma og xen, og det var vakkert og rett. Nå sto jeg der gravid og alene(ja flere kjente var der, men ikke barnefar fra Aleksander eller han i magen) og når jeg føler meg så alene når jeg er sammen med folk så lukker jeg meg helt. Jeg sparer liksom alt det jeg føler til jeg kommer for meg selv. Men ja vakkert var det. Og samlingen etter var veldig hyggelig, med kaffe, saft, vann, mat og kaker. Helt supert og hyggelig å se igjen flere jeg ikke har sett på lenge, og hyggelig at de kan se meg gravid, men ja flere trudde jeg var mye lengre enn det jeg er fordi jeg har en ganske stor mage allerede, men ja sånn er det. Heldigvis så er alle i LUB veldig forståelse fulle og skjønner at en graviditet ikke er en lek etter man har mistet, det er mer en kamp for å komme i mål og en kamp for å få seg forstått av leger, jordmødre og folk rundt. Så godt å se alle, og overrasket over hvor mange fantastiske mennesker som har enten skrevet til meg at de tent lys, eller tatt bilde. Føler virkelig en varme uten like, men ja nå er jeg utslitt og prøver bare å roe meg ned før jeg skal sove. Takk for i dag💙

I dag på snap kom det minner opp. Nøyaktig to år siden på denne dagen, var jeg og pappaen til Aleksander på den første ultralyden for å bekrefte om jeg faktisk var gravid. Altså da var jeg 8 uker på vei. Helt utrolig rart å tenke på. Det er virkelig helt surrealistisk å tenke på… det har skjedd så utrolig mye på to år, to år med helvete, kjærlighet, sorg og alle andre følelser. Så altså jeg husker den dagen der, den dagen med så mye uvisshet om du ville holde over uke 12, uvissheten om valgte jeg skulle ta om å beholde deg. Herregud, hadde jeg visst alt som skulle skjedd ved de valgene jeg tok så hadde jeg fortsatt tatt de igjen, og fortsatt vært totalt forandret i dag som et menneske. Det menneske som bar det lille fosteret der, åtte uker gammelt var en sterk kvinne, full av håp, kjærlighet, styrke, positivitet, klar for å kjempe sin livs kamp om å få bli mamma! Men kampen føler jeg nå nesten var forgjeves for jeg ble ingen praktiserende mamma da! Jeg ble ingen mamma for den sønnen jeg gledet meg til å få, isteden ble jeg en englemamma i dyp sorg. Og å bli minnet på dette, og å gå gravid igjen på samme tidspunkt er faktisk helt grusomt. Ja jeg var 8+3 dager i dag for to år siden, og nå er jeg 21+1, så heldigvis er jeg lengre på vei når disse påminnelsene begynner å komme, for dette er skummelt nok fra før av. Men sist husker jeg at jeg fant det ut i uke 5, mens nå har jeg visst at jeg var gravid fra uke ½ så jeg føler allerede at jeg har vært gravid i en evighet. Det hjelper ikke på å tenke på meg selv som den kvinnen som bodde på frogner nå for to år siden og hun var virkelig positiv og så lyst på det meste, men også realistisk. Så hvor er henne, jeg vil så gjerne få gi denne gutten i magen den kvinnen jeg var da, ikke denne redde, ødelagte, skremte kvinnen som ikke føler seg hel uten min første fødte…

(Bildet er fra første ultralyden til Aleksander for to år siden i dag)

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Livet er ikke for pyser!
Vet ikke hvor jeg skal starte… Alt for mye har skjedd siden jeg sist skrev her og livet er ikke bedre i mine øyne, annerledes ja men livet gir meg virkelig all motgang det kan gi meg.
Jeg er gravid igjen(ingen gratulasjoner ønskes før det er en levende baby i armene mine!), og ja jeg er gravid igjen… alene gravid…hva er sjansen for det?

Ekstremt lang historie kort, jeg bor nå er helt nytt sted, gravid igjen og virkelig sliter psykisk ved å greie dette alene.
Jeg sliter med svangerskapsdepresjon og det er ikke lett å våkne med at puta er kliss bløt av salte tårer og legge meg med tårene som renner. Ja kan være ute blant folk å se totalt normal ut, og sekundet jeg kommer hjem velter en bunnløs sorg og ensomheten over meg. Maktesløsheten over å måtte bære dette alene er ubeskrivelig og virker ikke som jeg får noen til å forstå alvoret av dette. Jeg prøver å rekke ut en hånd å be om hjelp, men det er ingen som tar tak i den.
Fått tilbud om innleggelse for en stund, men må helt ærlig si at jeg er så redd for å gå glipp av de få tingene jeg har i løpet av uka til å legges inn.
Men ja jeg HATER å være gravid igjen! Trudde ikke jeg kom til å gjøre dette alene.
Det med alle de tunge tankene, redselen, sorgen, null energi og nylig flyttet til et nytt sted som jeg kjenner ingen. Og ikke en av mine venner har vært her ennå, så ja man kan lett si at jeg er alene denne gangen også. Det som er nytt var at sist valgte jeg å være alene, og var ikke redd for at barnet skulle dø og elsket å være gravid selv med svangerskapsdepresjonen, bekkensmertene etc. Alt var lettere da! Livet smilte mer til meg(trudde jeg.)
Nå føler jeg at jeg ikke har noe styrke igjen i meg, og i ett år har jeg virkelig støttet meg på xen for å komme meg igjennom hverdagene og det å slippe å være alene med sorgen og alle følelsene mine. Jeg har prøvd å porsjonert de ut.
Nå føles det ut som hormonene ikke tar noe hensyn og river alt ut av meg og lar meg kjenne på alle de vondeste følelsene i verden. Fader er det virkelig mulig å kjenne seg like ille som rett etter Aleksander døde?
Seriøst jeg ligger på sofaen og gråter og gråter og skjønner ikke hvordan jeg skal greie svangerskapet og skjønner ikke hvordan jeg skal greie å være alenemamma når jeg ikke greier å være alene engang.
Herregud dette er forbanna tøft, og gleder meg kun til om ti år å jeg kan se tilbake på dette og si takk Gud at jeg ikke er der og sitter i det nå, for dette er en kamp fra time til time for å bare være.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En av mine største frykter I verden er at jeg ikke får bli mamma, ikke er meningen at skal bli mamma. Ja jeg forstår at jeg er en mamma, men jeg føler meg ikke som det. Jeg føler det ble revet bort fra meg som om jeg ikke fortjente det. Som om at det ikke var eller er meningen at jeg skal bli mamma. Veien min har vært hard og er hard, men jeg orker ikke så mye av det harde mer. Jeg orker ikke å føle meg jævlig mer. Jeg sitter nå på grava til Aleksander, min sønn, men jeg føler meg ikke som mamma. Tårene renner som fy og jeg kjenner hatet, tomheten, ensomheten, ønsket om å være mammaen hans og håpet om å bli mamma forsvinner. Det forsvinner i et virvar av hvorfor er dette mitt liv? Hvorfor fikk jeg utgikk helvete på jorden når jeg ble født? Jeg kava meg igjennom en helvetes barndom, og en jævlig tenåringsfase. Men til ingen nytte. Ja jeg har lært masse om livet men til hvilken nytte? Ikke får jeg brukt den, ikke får jeg bli mamma, ikke får jeg oppleve livets goder på den måten jeg ser at andre gjør det. Så da sitter jeg igjen med spørsmålet, hvorfor meg? Kunne ikke den ene tingen som jeg fant mening i, få leve? Hva er seriøst meningen med at jeg er her om ingen kommer til å savne meg? Min familie er min mormor, mamma og venner, og nå kjæresten min. Men for meg vet jeg at alle de overlever bra og kan ha et lykkelig liv uten meg så hvorfor er jeg her. (Ta det rolig jeg har null planer om å ta livet mitt!) men jeg lurer seriøst på hvorfor jeg er her? Jeg sitter her med kanskje null egg igjen i meg til å få barn med mine egg, og har startet overgangsalderen… dette skulle ikke vært mulig! Jeg syntes ikke synd på meg selv ta det rolig, men jeg er dritt lei av å streve med å fokusere på det positive og jeg ser ingenting reelt I livet mitt som er positivt. Bare holder fast for harde livet til å prøve å være et menneske for andres del. Hvor er min hjelp? Hvor er englene mine som liksom skal guide meg I riktig retning? For det virker som jeg bare går feil. Jeg sitter her ute nå på kirke gården på en pute som jeg har I bilen for å kunne sitte på bakken når jeg er på grava, og jeg sitter her å gråter ig skriver, fordi igjen så treffer livet mitt en murvegg som jeg ikke ser noen omvei rundt. Hva gjør jeg her på denne jorden annet enn å hjelpe andre, eller bare eksistere for at de skal slippe smerten av min død. Hva gjør jeg seriøst her? Ikke ser jeg at jeg har noe godt å gjøre I kjæresten min sitt liv annet å være meg og lære han å nyte livet ikke bare jobbe, virker ikke som har ser oss I fremtiden. Det virker som jeg bare var noe han trudde han kunne fikse også var alt bra. Ikke virker det ut som venner har tid til meg, ja jeg isolerer meg, men jeg trenger fortsatt venner som besøker meg som hører hvordan det egentlig går med meg, de har egne liv(og glad for det) men da ser jeg ikke vitsen at de trenger meg. Mamma er redd for mormor som snart går bort, og det kommer til å ta knekken på henne, og da sitter jeg her ig ikke greier å bidra eller ønsker å bidra med noe. Så hva gjør jeg her?
Det er kaldt I lufta og jeg sitter å fryser mens pollenallergien tar knekken på meg ig jeg må på do, og alikevel vil jeg ikke dra noe sted. Det er INGEN steder jeg hører hjemme enn her. Her er min sønn så her føler jeg at er mitt sted, men hjemme er kjæresten min og familien hans sitt sted. Og da føler jeg at jeg ikke har noe sted. Hva gjør jeg på denne jorden om jeg ikke kan få barn? Jeg ser ikke vitsen. Jeg følte en liten stund glede av å tru at vi kom til å få barn, men nå er også det knust. Så hva sitter jeg igjen med? Jeg sitter igjen med en sønn som er dø, og meg som ikke hører hjemme noe sted. Seriøst jeg begynner å kjenne på at jeg har ikke mer styrke igjen, styrke til å bare være. Dette er ikke riktig, livet skal ikke være sånn. Jeg trudde man skulle ha gleder også, ikke bare tragedie og motgang?

Continue reading “marshelvete”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse