Kjære gutten min, hvordan er det mulig å bli født så perfekt, og ikke få lov å leve? Du fikk ikke lov å ta ditt første pust med luft engang. Hvordan ble du så perfekt? Du som hadde det tøffeste uttrykket jeg har sett, den lille søte nesa di, de perfekte bollekinnene og de nydelige ørene dine. Du hadde den mest perfekte guttekroppen, med lange ben og en robust kropp. Jeg vet ikke hvordan øyenfargen din ville blitt, men jeg håper og trur grønn som mammaen og pappaen din har. Hvordan hadde vi hatt det nå sammen om livet ikke var så forbanna dritt og tok deg vekk? Jeg hadde klaget over mye jobb alene, og søvnløse netter, såre brystvorter og alt annet jeg ønsker så jævlig at jeg skal få lov til å klage på nå. Noen ganger ser jeg ikke vits i å bli gravid igjen for du kommer ikke tilbake. Den mest perfekte gutten jeg noen gang har sett. Med den nydelige lille kløften din i haka, og den streken over nesa, som både pappaen og mammaen din får når vi lager grimaser. Det sorte håret ditt på hodet som var så vakkert at det gjør så jævlig vondt at jeg ikke får lov til å holde deg igjen. Jeg vil så gjerne holde deg, se på deg, kysse på deg, snakke og synge til deg. Jeg vil lukte på deg. Og den perfekte munnen din som var bitte liten og så utrolig nydelig at jeg drømmer å høre lyd komme fra den. Jeg tenker mer og mer på dagen du døde, og mer og mer føler jeg meg skyldig fordi du skulle jo være trygg i mammasmage. Jeg skulle jo være din næring, trygghet og kjærlighet, men du døde der du skulle være tryggest. Der du var med meg hele tiden. Jeg trenger deg! Jeg tenker på deg mer og mer, og dagen før du døde snakket jeg irritert til deg flere ganger fordi du sparket ekstremt mye. Skulle ønske jeg heller snakket fint til deg den dagen, så du ikke fikk kjeft for å leve og sparke. Det var jo jobben din å sparke inni magen min. Du gjorde ingenting galt, mamma var bare sliten fordi jeg hadde fått lite søvn i noen netter fordi du hadde sparket så mye. Jeg savner deg så mye mer enn det jeg kan beskrive. Det mangler ikke noe i meg, hele meg mangler. De begravet meg med deg. Hvordan får jeg til å ville leve og eksistere uten den. Jeg kommer alltid til å ha dette savnet av deg. Og jeg kommer alltid til å lure på hvem du hadde blitt når du ble større. Jeg trenger å se deg levende. Jeg husker så godt dagen du døde, jeg vet fortsatt ikke om du døde om kvelden når jeg la meg, om natten eller på morningen, jeg husker bare ekstremt godt siste gangene du sparket. Håper ikke at det var fordi jeg spiste de små sjokoladebitene eller drakk saft? Tenk om du ble kvalt fordi jeg satt feil? Jeg greier ikke å ha det bra uten deg, og hvorfor skal jeg gidde? Hvorfor tok ikke livet meg isteden? Det hadde gitt mer mening, og det hadde gitt flere glede enn sorg. Hva er jeg verdt uten deg? Du ga meg verdi, du ga meg og andre mening. Jeg greier ikke å stoppe å tenke på dagen du døde, beskjeden jeg fikk og alt som skjedde til jeg fikk den beskjeden. Det går som en kvern i hodet mitt. Alt jeg kunne ha gjort galt! Jeg godtar ikke krybbedød! Ingen barn dør uten at det har skjedd noe. Jeg drev i jorden to dager før du døde, kanskje jeg ikke vasket meg godt nok på hendene før jeg spiste?. Hvorfor trengte du å bli født så perfekt? Helt uten skavanker eller problemer. Hvorfor måtte du bli født så vakker? Og hvorfor måtte jeg bli så kjent med deg før du døde? Du og meg var allerede blitt et team. Våre rutiner. Nå fikser jeg ikke rutiner. Jeg hater de faktisk. Jeg trenger deg for å ha rutiner. Jeg trenger deg! Jeg vil bytte plass med deg. Jeg trudde ikke at det gikk an at barn døde så sent i magen. Du var klar for verden. Du var helt fint. Og jeg er såååå jævlig sint på han som obduserte deg, han gjorde en jævlig dårlig jobb med å ikke gjøre deg vondt. Mammahjerte knekker når jeg tenker på at noen har gjort sånt med deg, og håper for alt i verden at du ikke var i kroppen din da. Men likevel hater jeg hatt jeg sa ja til at noen skulle gjøre noe så slemt mot deg. Hvorfor sluttet du å sparke? Vet du kanskje selv hvorfor du gikk bort? Gjorde jeg noe galt? Eller var jeg kanskje ikke god nok for deg? Hvorfor? 
Aleksander, du hadde ikke trengt å død, jeg kunne fikset hva som helst for deg. Jeg skulle gjort alt for deg. Du har det vakreste ansiktet jeg har sett. Jeg elsker hver linje på hele kroppen min. Jeg savner personligheten din som du viste meg tidlig. Du var litt rampete, og du var snill. Hadde jeg det tøft sparket du ikke vanlig men strøk bena dine på innsiden av magen min. Du tok vare på meg. Men faen heller hvorfor greide ikke jeg å ta vare på deg!? Hvorfor gjorde ikke jeg jobben som millioner av mammaer har greid før meg? Hvis du hadde vokst i en annen mage kanskje du hadde fått leve da? Jeg var så lykkelig når jeg fikk deg på brystet, jeg hadde ventet så lenge på å se deg og endelig var du her. Men samtidig var du ikke her. Det er helt på tryne alt sammen. Lykken av å få lov å bli mammaen din, men samtidig ikke. Jeg savner deg så ekstremt.

 

Nå nærmer det seg med stormskritt urnenedsettelsen og minnesermonien, og jeg kjenner angsten komme mer og mer i meg. Hvordan i helvete skal det være det siste jeg gjør for han? Ja jeg kommer til å ta vare på gravstedet og være der i jevne mellomrom, men da er det ikke noe fysisk og psykisk jeg kan feste meg ved å gjøre for han. Etter det er han bare dø? jeg forstår det ikke de fleste dagene at han faktisk er død. Og jeg har brukt ordet borte, eller mistet mye fordi død gjør så ekstremt mye vondere og så mye mer virkelig. 
Når en person er død er de borte for alltid! Og jeg greier seriøst ikke å sette meg inn å tenke at han er borte for alltid. Jeg vet han har det, men jeg har hele tiden et håp at han kommer tilbake. At dette er drømmekoma, at jeg kanskje har krasjet bilen for noen måneder tilbake og dette var virkeligheten jeg lagde meg for å fortsette å leve i koma. Men nei jeg forstå at dette er den virkelige verdenen, og at helvete er ikke et sted man kommer når man dør, men helvete er her på jorden. Hvordan skal jeg noen gang greie å ta dette innover meg å forstå dette fullstendig? Går det? Det er som en dårlig film jeg har sett eller det er som min egen fantasiverden som lagde dette for at jeg skulle ha noe å gjøre annet ennå vimse i livet. Nei det føles ikke ekte, jeg ser på bilder av Aleksander og da føles han så levende ut for meg. Jeg føler at jeg får lov å holde han igjen, jeg føler at han kommer snart tilbake, jeg føler ikke at dette kan være sant. For det kan det ikke.. ingen barn dør. Hvordan kan verden være så brutal at noen så uskyldige dør? Nei det trur jeg ikke at verdenen kan være. Det må være en feil. Jeg forstår om jeg får at han døde pga en mangel eller noe som var feil, barn og voksene blir syke, men ingen grunn.. hvordan kan noen på starten av livet dø uten en grunn. Babyen er jo så beskyttet i magen at jeg greier ikke å forstå det.. Er dette sant, eller er jeg rett å slett blitt gal og lever i mitt eget lille helvete i hodet mitt?? 
Jeg vet jeg sikkert har sagt og skrevet alt dette før, men jeg mener det. Jeg kan virkelig ikke forstå at dette er livet? Hvordan kan et menneske ta dette innover seg selv og fortsatt leve? Jeg trur jeg ikke greier det. Det er enklere og late som at jeg trur at det har skjedd og heller holde det på en avstand unna meg til de gangene det smeller. Jeg føler meg så opp og ned fra dag til dag og minutt til minutt. Ene minuttet kan jeg skjønne at han er død(og jeg bruker ordet død nå fordi jeg trenger å forstå at han ikke kommer tilbake.) og andre minuttet er det som en film jeg så tidligere som har påvirket meg dypt. 
Det er virkelig slitsomt å være her i denne verdenen nå, jeg føler jeg svinger for mye(men ingen får se det.), jeg føler jeg ikke er normal mer(men gjør alt jeg kan for å være det.), jeg føler jeg har mistet mitt barn(men greier ikke hunder prosent å ta det innover meg.) jeg føler at jeg er i sorg(men det passer ikke for verden at jeg er der lenge) alt er feil uansett hva jeg gjør. Og når disse stormskrittene nærmer seg urnenedsettelsen så vet jeg ikke lengre hva jeg skal gripe tak i. Hva er min virkelighet? Hvem er jeg nå? Jeg vil ikke være mammaen som mistet sitt barn, men jeg er det. Jeg vil ikke leve normalt videre, men jeg gjør det. Hva vil jeg, og hva gjør jeg? Hvor finner jeg mine ting å gripe i? Hva er mine lyspunkt? Hvordan blir jeg lykkelig med denne sorgen i meg? Det er så forbanna vanskelig å vite hva som er rett for meg. Hvordan finner jeg ut hva som er rett for meg? Jeg er en mamma som har mistet sitt barn, jeg er Rikke,  jeg er en datter, en søster, en venn, men hvem er jeg bak alt dette? Er jeg egentlig så hjertegod(/hjerteløs) som jeg utgir meg for å være? Er jeg egentlig så sterk(/svak) som jeg utgir meg for å være? Er jeg så smart(/dum) som jeg utgir meg for å være? Hva er jeg, hvem er jeg? Jeg føler meg ingenting uten Aleksander, jeg bare er. Jeg er verken en mamma eller Rikke mer. Jeg er ikke en god venn siden jeg er mer opptatt av meg selv nå. Kan jeg egentlig være en god kjæreste, hvem vet når jeg kun har sett på meg selv som evig singel..! Rikke er kun navnet mitt, det er ikke meg, så hvem er jeg? Jeg vil ikke være tingene som har skjedd meg, jeg vil lære og vokse av tingene som har skjedd meg og finne ut hvem jeg er. Men hvordan gjør man det da? Og jeg orker ikke sånt piss som mediter deg til det, eller sjelegranskning, for faen sånt greier jeg ikke. Jeg vil vite om er jeg generøs eller er jeg grisk, er jeg snill eller er jeg slem, hva liker jeg? Liker jeg ting fordi jeg virkelig liker det, eller er det ytre påvirkninger som har gjort til at jeg liker akkurat det.

Om jeg skal forklare meg selv ville det vært(uten janteloven i bildet): 
-ønsker de fleste det beste de kan få, og mer enn det også, men IKKE alle. Men ofte nå ønsker jeg folk det vondt så de kan skjønne hvordan det er. Kan ha så stygge tanker at jeg blir redd meg selv.
-vil hjelpe alle så godt jeg kan, men er lat som faen nå. Totalt utslitt fra jeg våkner til jeg sovner.
-Smart(ikke bare gatesmart, smart fordi jeg forstår psykolog, og fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd) men jævlig dum på ting som ikke interesserer meg. Føler meg dummere nå enn noen gang før, ikke bare etter å ha mistet men også etter gravidhjernen min.
-opptatt av utseende mitt og aldri fornøyd, men elsker den naturlige skjønnheten ved hvert menneske. Misliker at folk fikser på utseende når de ble skapt vakre fra før av, men forstår om de gjør det for egendel og ikke for normer,  eller fordi andre ønsker det. Men gir også fullstendig faen i hvordan jeg ser ut nå for hvorfor er det viktig mer.
-nerd på serier, filmer og gaming før i tiden. 
-utadvendt, men veldig innadvent med mine innerste tanker. Men kan stå på en sene foran mange uten problemer, liker ikke oppmerksomhet på små tilsetninger. Men sliter nå med sosialangst, og liker virkelig ikke store folkemengder mer eller fremmede/nye mennesker(noe jeg ikke hadde problemer med før.)
-ærlig, men kan lyve for å beskytte et menneske. Og kan leve i min rosasky for å finne noe positivt i hverdagen. Fantaserer mye, og har god fantasi. Men nå er fantasiene mine nesten kun om Aleksander.
-Setter nesten mer pris på de små tingene som en person kan gjøre fordi de bryr seg og gjør det av automatikk, enn en stor gester som kanskje er pålagt eller man føler man må gjøre fordi det er det eneste rette. Setter også stor pris på alle små tingene i verden, alt fra sommerfugler, regnbuer, regn, første snøen, sol, en vakker sten, en vakker blomst, er ofte vakrere i mine øyne enn nye hagemøbler. Men kan hate alt det vakre og de små tingene om dagen som de torturerer meg fordi jeg har det vondt. Vanskelig å forklare.
-Jeg elsker lett, men har vanskeligheter for å stole på folk. Åpner meg lett, men aldri mitt innerste. Og nå lukker jeg meg mer og mer.
-jeg elsker å skrive, men har dysleksi. Så kan hate det like mye som jeg elsker det. Og kan hate det jeg får frem ved å skrive.
-elsker fart og spenning, men nå er jeg mer redd for det enn før, og blir redd for at andre skal dø eller noen skal bli skadet. Så mer forsiktig enn noen gang før. Men kjører også fortere enn før fordi jeg gir faen og trenger å føle noe. Men blir fort redd så er mer «prest» i væremåten enn før.
-ble nesten aldri redd før, er redd for nesten alt nå, men kan også komme i modus der ingenting kan skremme meg for der værste har allerede skjedd.

Jeg kan fortsette sånn i evigheter. Forstår du må at jeg ikke skjønner noe av meg selv mer? Så motstridende ting på alt, jeg greier liksom ikke å si hvordan jeg er mer eller hvem jeg er, hva liker jeg nå, hva er likt som før. Så hvordan finner jeg ut av dette og hvordan finner jeg mine holdepunkt? Og hvordan leve med viten om at Aleksander er dø? 

 

 

Jeg har hatt to netter på rad nå som jeg har våknet flere ganger om natten av mareritt. Men natten i natt husker jeg hva jeg drømte. I natt drømte jeg først om gravplassen til Aleksander. Jeg skal prøve så god jeg greier å forklare bruddstykkene av drømmene som jeg husker. Jeg husker jeg leitet desperat i drømmen etter gravplassen hans, men den sto ikke der den skulle, og gravansvarlig på kirkegården hadde aldri hørt om Aleksander. Jeg skjønte ingenting for det var samme person som jeg hadde møtt tidligere. Jeg leitet over alt men fant ikke graven hans og ingen visste hvem han var eller hvor han var. Skrekken i meg var så intens og jævlig at jeg våknet av følelsene mine.
En annen drøm jeg hadde i natt var at jeg var ett eller annet sted(husker ikke hvem eller hvor jeg var), men jeg fant urna til Aleksander hos de, men den var hull på siden. De jeg var hos sa til meg at han har jo aldri vært i den urna der uansett, så hvorfor bry seg. Da skjønte jeg ingenting og leitet desperat etter urna som han lå i, men ingen visste hvor han var, og ingen brydde seg. Jeg leitet og leitet, og fant en pose med aske i som det sto Aleksander på. Men ei anna kvinne sa det var hennes barn, det var ikke min Aleksander. Jeg skjønte ingenting og ringte rundt desperat og leitet etter han men fant han ingen steder. Så våknet jeg igjen.
Neste drøm var veldig lik..
Jeg gikk til graven til Aleksander der var det ingen gravstein fordi jeg hadde ikke hatt råd til den så de hadde beholdt stenen. Så jeg skulle plante blomster der han lå for det. En liten gutt på kanskje to år sto ved siden av meg mens jeg gravde i jorden. Han kalte meg mamma, og jeg reagerte helt naturlig i drømmen på dette. Jeg satt fortsatt på huk og gravde, men stoppet fordi jeg kom til en metallplate. Jeg trengte ikke å opne den fordi jeg visste at der skulle Aleksander ligge. Men jeg fordi ikke hvorfor han ikke allerede lå der. Jeg visste den var tom uten å måtte åpne den. Og så la jeg merke til at noen allerede hadde plantet mine blomster litt lengre ned, noe jeg skjønte ingenting av. Gutten som sto ved min side nå var borte. Og jeg skjønte ingenting før en stemme sa til meg at Aleksander ligger der borte, her skal din andre sønn ligge. Og da våknet jeg brått igjen og kjente jeg var helt utslitt og redd. 
Den siste drømmen jeg husker fra denne natten er i samme duren. 
I drømmen var asken til Aleksander borte, den var borte fordi pappaen hadde signert at de kunne kaste den i søpla om de ville fordi jeg hadde ikke orket å ta kontakt med de når jeg skulle.(hvem de er vet jeg ikke.) jeg desperat i hele drømmen leitet etter han i alle urnene jeg fant, og under alle gravsteinene jeg fant med hans navn på. Men jeg fant han ikke. Ingen brydde seg. Og jeg var gammel dame la jeg merke til, og følte meg helt alene, og savnet Aleksander så utrolig mye at jeg kjente jeg kunne få lov til å dø bare jeg fant han først. (Når jeg skriver gammel så tenkte jeg på at jeg så ut i speilet som om jeg var nærmere 90 år).  Jeg følte jeg hadde leitet hele livet etter han alene og ingen hadde brydd seg. Jeg var tom for får følelser, så jeg gikk bare med en klump i halsen og leitet. Jeg fant bare alle tingene jeg hadde kjøpt når jeg var yngre, men ingen Aleksander. Jeg døde med følelsen av at jeg fortsatt leitet, ingen husket han, og ingen brydde seg. Så våknet jeg. 
Disse drømmene er de jeg husker sånn ca fra i natt. Jeg hadde vondt i hele kroppen fysisk når jeg våknet ordentlig og inni meg føles jeg tom og lengsel til han. Det har vært en hard natt kjenner jeg. Nå vil jeg bare sove mer, men orker ikke flere drømmer. Jeg ønsker virkelig å få lov til å holde Aleksander igjen, ikke bare urnen. Jeg kjenner så på behovet hele tiden at jeg trenger seriøst å holde og se han igjen. Og ja jeg føler at alt bare går videre uten at jeg helt følger med. Det er bare kort tid til urnenedsettelsen og jeg kjenner den sluker meg opp. Jeg vil ikke være ferdig med prosessen med å gjøre disse tingene for da har jeg fysisk ingenting igjen å gjøre for han. Da «glemmer» alle han, og jeg sitter igjen barneløs og alene med alle disse jævlig følelsene. Jeg trenger seriøst å våkne fra denne drømmen her. Jeg føler jeg lever et mareritt nå som det er en selvfølge at jeg skal greie meg igjennom. Men nei, dette et faktisk ikke greit! Det er ikke greit at jeg lever videre og at jeg har det sånn som dette. Ingen andre barn i verden kan erstatte han og jeg ønsker han så uendelig mye tilbake. Det er vondt å ikke snakke om han mer med tårer i øynene til andre, det er vondt at jeg er for det meste alene når disse tårene og følelsene kommer så ingen ser at det er fackings jævlig ennå. Det gjør vondt at jeg skal se fremover og ikke en og en dag. Det gjør vondt at jeg skal ha en så kalt minnestund med venner og familie etter urnenedsettelsen, for jeg vil jo ha dåp for Aleksander nå! JEG VIL HA DÅP FOR ALEKSANDER NÅ! Jeg vil ikke ha disse andre tingene. Dette er IKKE greit! Jeg er ikke okay. Jeg er ikke i stand til å leve videre uten han som om han ikke har vært født, eller levende. Jeg føler noen idioter tar det som morsomt at jeg ikke har energi til å gjøre masse på en dag, jeg føler at jeg er gjemt bak et lag som er normalt men inni meg er den men som skriker og har det så jævlig at jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie dette. Jeg hater å høre å så bra at du greier det nå, å så bra nå har du kommet deg videre, å så bra nå er du flink til å være med mennesker. Men nei, er jeg med mange folk får jeg angst, men jeg flytter den over på noe annet enn dette. Jeg kjenner at i menneske mengder at pusten blir tyngre, hjerte slår fortere, stjerner blinker på øynene og jeg leitet desperat etter en grunn hvorfor jeg blir sånn annet enn virkeligheten. Ja jeg rydder og vasker nå med et smil på munnen, men nei jeg har ikke funnet mening i det, og jeg er totalt utmattet, men er flinkere til å presse meg igjennom sånt med utmattelsen, og finne opp grunner fordi jeg må gjøre det. Nei jeg er IKKE okay! Og nå i det siste føler jeg at det er kun i drømmeland jeg ser det, og ingen andre ser det mer. Jeg begynner mer og mer å hate folk og mislike den jeg er og mislike folk. Til og med andre som har mistet. Hvorfor må jeg snakke om Aleksander kan jeg tenke til de jævlene som har mistet og vil gjerne snakke om han. Så alt er faktisk feil. Men ja heller de som snakker og spør om han enn de som ser fremgang i meg. De som sier at nå er jeg bedre skulle bare fått en dose av det som er i meg og de hadde gått gale. Får det er vel en grunn for at folk som har mistet sier at vi må gi det tid, og at jeg er nyrammet. For ja det føles ut som en evighet siden, og på andre siden kan det føles ut som jeg ikke har blitt gravid ennå med han. Og jeg kan føle alle tingene i mellom. Faen jeg ønsker noen jeg kan sitte med å gråte til jeg sovner og snakke masse om dette. Jeg sitter inne med så mye mer nå enn før, fordi jeg føler at jeg skåner mer og mer folk for dette enn før. Nå har jo folk gått videre med livene sine, og jeg sitter her med alt helvete i meg fortsatt. Og jeg sitter med hodet mitt fult av spørsmål om hvordan kan jeg få et barn til igjen, eller helst flere? Kommer jeg til å få barn igjen? Kommer noen til å huske Aleksander og minnedagen andre enn meg? Kommer jeg til å sitte som nitti åring og føle dette fortsatt og ikke ha fått flere barn og fortsatt kjenne savnet like stort etter han jeg mistet? Kommer jeg til å greie å jobbe igjen? Kommer jeg til å greie å føle meg normal igjen? Kommer jeg til å kunne sove godt uten å måtte ta sovepille? Kommer jeg til å rydde og finne en mening med det? Kommer jeg til å spise god mat uten dårlig samvittighet?  Kommer jeg til å kunne kose meg uten å ha klumpen av sorg hengende i meg? Og kunne kose meg med god samvittighet? Kommer jeg til å greie å møte nye folk uten å være redd for å briste ut at jeg har mistet et barn? Kommer jeg til å bygge mursteinene mine opp igjen så ingen kan såre meg mer? Kommer jeg til å greie å slutte å røyke igjen og se en mening i det? Kommer jeg til å greie å være gravid igjen uten dårlig samvittighet for at noen andre enn Aleksander er i magen min? Kommer jeg til noen gang å være lykkelig uten det store hullet av savn, sinne, sorg og dårlig samvittighet er tilstede? Kommer jeg til å kunne se fremover uten å se alt det jævlige som kan skje? Kommer jeg til å slutte å hate folk for hva de sier, hvem de er, for at de ikke har mistet, eller for alle andre grunner? Kommer jeg noen gang til å føle meg hel igjen som jeg gjorde for første gang i livet med Aleksander i magen? Kommer noen gang noen mennesker til å se hele meg og ikke kun hva jeg velger å vise dem? 
Og jeg har uendelig mange flere sånne spørsmål i meg. Og ja jeg forstår at man greier å leve med disse spørsmålene og kanskje få svar i løpet av livet på flere av de, men ønsker jeg det, eller vil jeg helst bare la de være spørsmål nå som jeg kan prøve å glemme senere?
Under er det blide av urnen jeg og pappaen har valgt tilfelle vi skulle velge sjøsetting. Den ligger Aleksander i nå. 
(Miljøvennlig urne laget av sand fra den Svenske kysten. Et avtagbart papirfilter i bunnen gjør den godt egnet til askespredning. Urnen oppløses raskt i vann.)

 

Jeg trur folk undervurderer det å kunne våkne med et smil om munnen. Våkne uten angst, uten gråt, uten tristhet, uten å lete desperat de første sekundene etter noen som ikke er der? bare kunne våkne med et smil uten noen av disse momentene tilstede, er ukjent for meg nå. Jeg kan våkne til et smil, men med tristheten. Jeg kan våkne med et smil, men samtidig fomle etter noen og forstå sakte at jeg ikke vil finne han noe sted. Jeg kan våkne med et smil å ha full angst fordi jeg vet det er en ny dag.
Våkne «normalt» er ukjent for meg. 
Jeg er faktisk en blid person på morningen, men å våkne kun med et smil er noe jeg savner, uten alle disse tunge tileggsfølelsene. Men ja er ikke så rart jeg våkner sånn når jeg nesten hver natt drømmer om at Aleksander er levende og jeg får lov å leve og bli kjent med han. Jeg syntes nesten drømmeverden er en ond verden nå. Ja jeg vil jo se han i drømmene, men det er så mye verre å våkne om morningen når jeg må forstå på nytt hver gang at han ikke lever. Jeg har ikke så ofte mareritt nå, men de savner jeg nesten. Det å drømme en så realistisk drøm at livet er helt likt som nå, med alle menneskene og tingene som skjer, bare forskjellen er at jeg har Aleksander med meg over alt, de drømmene er verst å våkne fra. Jeg virkelig hater å «liksom» oppleve han levende. Jeg prøver hver morgen å fortrenge det, og late som jeg ikke har den morningen jeg har, men det er verre at jeg har begynt morningen med å smile nå. Smile fordi jeg har hatt det bra I drømmeland, smile fordi jeg har fått en søt god morgen melding, for etter smilet så kommer virkeligheten. Og jeg hater virkelig når den kommer. Så jeg tvinger smilet på plass videre, og presser det vonde ned mens jeg drikker kaffen min. Det vonde av realiteten, av livet, av alle de vonde tingene som har skjedd og skjer. Kaffen min har jeg sluttet å drikke opp på morningen siden jeg ikke har skrevet så mye så tidlig. Jeg kjapper meg heller til å gjøre «normale» ting så jeg slipper å sitte i de følelsene som kommer på morningen. Så akkurat nå 7:44 så sitter jeg her å drikker kaffen min, føler på de jævlige følelsene, men også prøver å kjenne på de gode. For jeg har flere og flere gode følelser. Og jeg sier ofte at jeg må slutte å rømme, men har funnet ut at jeg greier det faktisk ikke. Da får jeg heller ta meg tid til å ikke rømme innimellom så jeg kan kjenne på akkurat her og nå følelsene. Akkurat nå føler jeg på tomheten, tristheten, ensomheten, tungheten, savnet, men jeg kjenner også på kjærlighet, glede, kriblinger i kroppen, spenning og trygghet. Rart at man kan kjenne så mange motstridende følelser samtidig, men litt godt også. Håper alle får en så fin dag dere kan ha❤️

#sorg #englemamma #englebarn #etbarnforlite #godmorgen #endagavgangen #stillbornbutstillborn

 

Jeg har egentlig hatt noen veldig tunge dager etter jeg besøkte de som lager stenen til Aleksander. Den dagen jeg var der, altså på lørdag så knakk jeg helt i sammen, utenfor stedet. Jeg kjente panikken, angsten, sorgen og alle de jævlige følelsene kom. Jeg hadde parkert bilen, altså parkert støtfangeren inn hardt i stenskille som sto foran. Da knakk jeg sammen og kastet meg ut av bilen på bakken, og hyl skrek. Jeg lurte på hvordan i helvete jeg skulle greie å se på stenen til sønnen min.?!? Jeg prøvde desperat å ringe naboen for å roe meg ned, men fikk ikke tak I henne så endte med å tinge pappaen til Aleksander. Han fikk roet meg litt ned, men kjente mer at det gikk over i forbanna følelse, at jeg må gjøre alt dette alene. At jeg må være den «sterke», den som fikser alt. Ikke bare det, men jeg som er den økonomiske svake av oss, må betale alt. Så med det moduset greide jeg å gå inn. Jeg så igjennom sprekkene av vann i øynene mine, fordi jeg orket ikke å tørke det bort, der så jeg stenen hans med stensiler på. Seriøst, den lille vakre gutten min skal kun minnes ved en sten?!? Hvordan er det nok? 
Stenen var bedre enn det jeg hadde forestilt meg. Den var virkelig så fin jeg kunne få den. Sommerfuglen jeg hadde bestilt passet helt perfekt til, den var så vakker. Og avtrykkene hans passet perfekt med ordene mine til han. Jeg danderte om litt, så dro jeg.. Naboen ringte så ja fikk snakke litt før jeg kjørte hjem, men turen hjem ble en tur med skriking, høy musikk og hyl grining. Når jeg kom hjem ble jeg sittende i bilen lenge og høre på musikk og gråte. Den smerten, den uutholdelige smerten var tilbake. Den smerten som får meg til å ønske at jeg ikke lever mer, den smerten som er så stor at jeg ikke skjønner hvordan jeg kan leve med den, den smerten som får alt, absolutt alt til å svartne. Jeg satt i bilen lenge, jeg gråt meg i søvn, og våkent igjen at jeg hyl grein. Etter en god stund greide jeg å kave meg ut av bilen og til sofaen. Der ble jeg liggende apatisk i mange timer. 
De dagene etter har vært tunge også. I går ryddet jeg, og imens jeg ryddet knakk jeg sammen utallige ganger. Alt var triggere for smerten i meg. Ene gangen var det en sang som kom på som fikk meg til å dette sammen på gulvet og kjenne smerten av at jeg aldri kom til å se Aleksander igjen, at jeg aldri får holde han. Smerten var like stor som på lørdagen. Men denne gangen greide jeg å komme meg ut av det fortere, men det kom desto kjappere tilbake. Sto å ryddet i gangen og da knakk jeg sammen for så mange forskjellige ting, alt fra gravidjakkene mine til sko jeg hadde kjøpt mens jeg var gravid. Det var utrolig tungt at så mange av hyllene var tomme der hvor Aleksander sine ute ting skulle ligge. Hele dagen drev jeg på sånn. Ja jeg kom meg ovenpå flere ganger, men datt fort ned. Ja nå har jeg veldig tunge dager igjen selv om det ikke virker sånn for andre. Folk som har mistet forstår og sier, herregud men det har jo kun gått tre måneder. Mens jeg føler at andre tenker herregud det har jo gått tre måneder så det burde være bedre nå. Og ja, det er lettere å ha opp og ned turer men bedre, nei. Smerten er faen meg like stor, og nei ingenting er bedre annet enn at jeg er flinkere til å bære det. Ja jeg har gode stunder også, men virkelig ikke på samme måten som før jeg mistet. Og ja jeg har møtt en helt fantastisk person, men er virkelig redd for mange ting der. At jeg ikke er nok, eller at jeg er for ødelagt, at jeg er midt i sorgen og er en for stor belastning, at jeg er for trengende, at jeg er for dyp, at jeg ikke er dyp nok, at jeg har for stor bagasje, at ingen noen gang har sett på meg som mer enn her og nå, ja alle fryktene er der. Og dette gjør det vanskelig å stole på at faktisk noen liker meg selv med alle disse tingene. Og det er vanskelig å la meg få lov å ha det bra med han når det er så feil, for jeg skulle sitti med Aleksander i armene nå og vært lykkelig med barnet mitt. Virkelig rart å møte noen når jeg er i mitt livs værste kaos og sorg. Det er så feil, men det er så godt å ha han der. Jeg føler meg fortsatt totalt alene med sorgen, men jeg føler han bærer meg litt så jeg greier å bære sorgen alene. Jeg er virkelig ikke vant til at noen er der for meg på den måten, og det er skummelt. Etter jeg har mistet betyr noen mennesker så utrolig mye for meg, og andre har forsvunnet bort. Men de som har vært der og virkelig har båret meg, og bærer meg fortsatt er grunnen til at jeg står her og fortsetter å stå her. 
Jeg trur hvis man har lest alt jeg har skrevet så kan man forstå at min nabo og venninne er vel en person som har gått på vann for meg, og virkelig fått meg til å se hvordan mennesker kan være. Hun er vel kanskje i overkant omsorgsfull, for jeg kan ikke tenke meg en person i verden som hadde gjort de samme tingene for meg og vært der for meg så mye. Bedre menneske trur jeg faktisk du ikke finner! Hvordan viser man et sånt menneske at man skylder livet sitt til dem? Hvordan viser man at man setter pris på dem? Ingen blomster i verden sier nok. 
Hun har virkelig vært der for meg og er der for meg, men jeg har hatt hennes kjæreste også der for meg, og to av mine venninner som jeg hadde fra før av har også vært mye støttende, min mamma har respektert mine ønsker å det setter jeg veldig pris på, min venninne og vippedame har virkelig vært min samtalevenn, min tidligere kollega har også vært der, min likemann fra LUB har vært virkelig god å snakke med og nå har jeg møtt en som bærer meg på en helt ny måte. En måte jeg ikke har opplevd tidligere i livet. Og alle disse menneskene og kanskje flere også som jeg glemmer å nevne er virkelig verdifulle(virkelig ikke meningen å glemme noen).  Det er virkelig sant som de sier i LUB at noen overrasker virkelig med å være der(de man ikke forventer), mens flere av de man forventer «forsvinner» eller er ikke støttende i det hele tatt. 
Når smerten er sånn verst så er det godt å vite at jeg har noen, men det rare er at uansett hvem man har så bærer man virkelig sorgen alene. Smerten er ikke delbar. Og den forsvinner ikke! Men det er virkelig enklere for meg å bære den med hjelpen fra gode mennesker.  

 

Dyr og barn kan oppføre seg veldig spesielt når man er gravid, det la hvertfall jeg merke til. I svangerskapet la jeg merke til at ingen hunder hoppet opp på meg(selv om det er hunder som vanligvis gjøre det), unntatt en gang, og det var dagen før Aleksander døde. Men jeg opplevde å ha sommerfugl og svale som har satt seg på den høygravide magen min. Jeg opplevde at insekter og fugler nesten ikke la merke til at jeg var tilstede, de bare satte seg over alt rundt meg.

Vakkert syntes jeg det var.

Etter jeg mistet så fortsatte det på en rar måte. Bare en uke etter fødselen så kom en sommerfugl å satte seg på magen min igjen(og har gjort det flere ganger etter den første gangen også), og litt lengre tid etter det så kom en stor øyenstikker å satte seg på magen min. Veldig spesielt syntes nå jeg. Jeg har tenkt mye på det, og syntes også små barn i butikker og andre steder jeg møtes de, kan nistirre meg ned. Jeg ignorerer de fleste barna, fordi det er helvetes vondt å se de. Hvertfall gutter! Jeg HATER barnegråt. Så selv om barn oppfører seg spesielt rundt meg så er det vanligvis ikke jeg som får det med meg, men de som er sammen med meg. Men dyr og insekter legger jeg godt merke til. Tenk så vakkert at jeg har fått lov å få sommerfugler, og en øyenstikker til å sitte på magen min❤️🦋. Og ikke bare i graviditeten, men også etter . Jeg har lest hva øyenstikker og sommerfugl kan bety, noe jeg syntes er kjempe vakkert (legger det litt lengre ned i innlegget her). Jeg elsker også elefanter som mange andre også gjør(har en elefant med sommerfugl ører tatovert på armen min, ca 4 år siden). Og jeg kjøpte mange elefant ting til rommet hans, men etter sommerfuglen satte seg på magen min begynte jeg å kjøpe sommerfugl ting også. Så de to likte jeg før svangerskapet, i svangerskapet, men betyr så mye mer nå.

På gravstenen valgte jeg selvfølgelig å ha en sommerfugl der og en elefant, jeg er veldig spent på hvordan det faktisk blir. Det er jo faktisk den siste tingen jeg gjør for han.

Men ja jeg syntes min opplevelse med dyr, insekter og barn etter jeg mistet har vært spesiell. Kanskje det bare er meg som legger mye i sånne hendelser, men for meg har det, og betyr det mye💙.

 

Betydninger på øyenstikker og sommerfugl jeg har funnet på nettet:

 

Øyenstikker:

Øyenstikkere symboliserer at du ikke er alene, og at du er beskyttet av skytsengler eller spirituelle guider.

Hvis du ser disse ofte kan det indikere at du er på riktig vei, og at sjelen din blir ledet i riktig retning.

 

Som åndelige veileder kan den dukke opp uventet i livene våre på svært subtile eller åpenbare måter. Den kan komme til oss for å lære oss noe på et bestemt punkt i livene våre. Den er verdt å lytte til fordi den bærer meldinger som omhandler dypere tanker. Den ber oss om å ta hensyn til våre dypere tanker og ønsker.

 

Når en øyenstikker dukker opp i livene våre, betyr det lykke, glede, nytt lys, hastighet, harmoni, velstand, hell og renhet. Renhet fordi øyestikkere spiser fra vinden selv. Den representerer også transformasjon og livets pågående endringsprosess.

 

Øyenstikkeren er i stand til å vise seg i forskjellige farger, avhengig av vinkel og polarisering av lys som faller på den. Denne magiske evnen er forbundet med oppdagelsen av våre egne evner, ved å avsløre vårt eget selv og fjerne tvilen som er kastet på oss om vår egen identitet.

De kommer i varierte farger. Vingene ser ut til å glimre som om de er laget av sølv. Disse lyse fargene tar tid å utvikles og uttrykker at vi ikke må skjule våre egne sanne farger. De representerer våre selvlagde illusjoner som begrenser vekst og endring til å se oss selv i et perspektiv av selvrealisering, med en forståelse av den dypere meningen med livet.

 

Øyenstikkere lever bare et par måneder. Dens korte levetid symboliserer styrken til å leve i øyeblikket og leve livet til det fulle. Men en slik evne kan vi leve livet vårt uten anger, lik øyenstikkeren.

 

Den er en påminnelse om at når våre dypere tanker stiger til overflaten må vi ta hensyn. «Se på overflaten» det er lærdom å lære, og vi er også minnet om at det vi tror er rett i forhold til det vi ser i øyeblikket ikke alltid er sannheten. Med andre ord, den symboliserer følelser, og inviterer oss til å dykke dypere inn i følelse våre. Være på utkikk etter illusjoner og bedrag, enten de er eksterne eller noe i oss selv.

 

Øyenstikkeren har et viktig budskap og det er at det er tid for endring. Akkurat som øyenstikker endrer farger, kan vi bli kalt til å leve og oppleve oss selv på en annen måte. Holde et åpent hjerte til utfoldelse av våre personlige reiser.

Sommerfugl:

Sommerfugler symboliserer kraften av forvandling, og at du må forandres på innsiden før du kan forandres på utsiden. Dette kan tyde på at du går igjennom en forandring i livet ditt som kan gjøre deg sterkere.

Sommerfuglen er et symbol på transformasjon. Der den som larve omformer seg til en puppe og forvandler seg så til en nydelig sommerfugl. Den harde kampen den har fra å være en puppe til en sommerfugl må den gjøre selv, om du hjelper en sommerfugl å komme seg ut av puppen så blir den ikke så sterk og kan hende den ikke overlever. Den vakre kampen fra puppe til sommerfugl, er sommerfuglens egne kamp og ingen andres sin.

Den blir derfor også for mange et symbol på oppstandelsen og håp om evig liv.

Grekerne mente sommerfuglen er et symbol på sjelens vandring fra den jordiske form til den åndelige. Indianerne i Nord-Amerika bruker sommerfuglen som et symbol på vekst og forandring.

Sommerfuglen blir også sett på som en katalysator for transformasjon, følelsesmessige og spirituelle overganger, følelse av letthet ved å gi og motta, balanse mellom sårhet og styrke på det indre. Kraften til virvelvinden. Reinkarnasjon, omskape seg, forvandle, magi.

Dens flagrende vesen gjør den beslektet med alver, og alver avbildes ofte med sommerfuglvinger, i likhet med drømmeguden Hypnos eller Morfeus.

I Japan er sommerfuglen symbol for en ung pike. Sommerfuglene vil kunne lære deg å frigjøre deg fra selvskapte restriksjoner slik at du kan se på problemer med større klarhet.

#sommerfugl #øyenstikker #mistet #sorg #etbarnforlite #betydning

Det er rart hvordan hjertet fungerer, hvordan har man plass til så mange på et så lite sted. I hjertet mitt føler jeg at veldig mange har sin egen plass, og de har veldig god plass der også. Familie har sin plass, venner har sin egen plass(hver og en av de), og Aleksander har en så stor plass at jeg syntes det er rart at jeg får plass til noen andre, men når jeg kjenner etter(og dette er noe jeg har vært redd for, er at andre skal dytte Aleksander vekk fra plassen hans i hjertet mitt.), men ja når jeg kjenner etter så ekspanderer hjertet for hver nye person man blir kjent med, og de gamle får beholde sine plasser. Det er helt rart. Og helt fantastisk. I dag møtte jeg pappaen til Aleksander for første gang på en stund, og kjærligheten til han er der fortsatt. Jeg bryr meg virkelig om han som et menneske, som en del av min familie. Har tar ingen andre sin plass, men han har sin egen plass, og den plassen er veldig nær Aleksander sin plass. Det er rart når man har møtt noen nye, og han driver å bygger sin egen plass i hjertet mitt, og det er godt å vite at han dytter ikke ut Aleksander, eller pappaen hans, men det blir laget en helt ny plass til han som er kun for han. Det er skremmende å ekspandere hjertet på den måten, for det er så mange flere som kan også knuse det. I dag kjenner jeg veldig på alle plassene som er der, alle menneskene som jeg er glad i, og hvor mye jeg faktisk bryr meg om hvert individ. Aleksander har uten tvil den største og dypeste plassen av alle, men også den mest skjøre plassen, den mest beskyttet plassen, den såreste plassen, den mest tomme plassen og den mest fylte plassen. I dag er det tre måneder siden jeg fikk se den vakreste gutten jeg noen gang har sett, bli født. Jeg fikk lov til å bli mammaen til den nydeligste gutten i verden. Ingen kommer noen gang til å ta hjerteplassen hans, og det betrygger meg veldig. Plassen hans er så vond, og så god samtidig.
Men sånn er vel kanskje alle hjerteplasser, bare i forskjellige skalaer?!?
Men ja i dag tenker jeg på alle hjerteplassene mine. Gud så skummelt også å ha så mange mennesker i hjerte sitt. Ja jeg skjønner også at man egentlig bærer og elsker de med hjernen, og at hjerte kun er en metafor for kjærlighet, og at det kun er en muskel som pumper blod rundt i kroppen vår, men fy så deprimerende å tenke på det sånn. Jeg liker å se for meg hjerte som følelses stedet vårt. At hjertet er der hvor vi bærer med oss de vi har mistet, de som vi er glad i som lever, og alt vi vil ha der. Ja biter knuses, og forblir knust, men det ekspanderer også nye plasser som ennå ikke er knust. Og jeg trur gode minner og kjærlighet kan holde de knuste bitene sammen.
Fy f nå ble jeg klissete her? men ja, jeg liker tanken på det jeg prøver å beskrive. Og det jeg prøver å si på en klissetemåte er at man kan elske mange samtidig og ingen fjerner andre vekk(om du ikke lar dem gjøre det da), og det er så mange former for kjærlighet at jeg virkelig ikke trur noen kunne laget en oversikt for det. For det er individuelt for hver person, hver relasjon og for hvert øyeblikk av livet.
Jeg skulle nesten ønske jeg greide å være så positiv/klissete eller hva enn jeg kan kalle det, hver dag. Men tru meg det er virkelig ikke mulig. Jeg svinger opp og ned, noen ganger svinger det minutt for minutt, andre ganger dag for dag. Jeg nyter nå å kunne kjenne på å være i dette moduset. Men ja det føles ikke helt virkelig at jeg kan ha så mye smerte i meg samtidig som jeg har så mye gode følelser. Det kan virkelig ikke beskrives.

 

#sorg #lub #etbarnforlite #englemamma #englebarn #tremåneder #hjerte 

 

I går greide jeg endelig å ringe krematoriet. Jeg har hatt så mange forskjellige mareritt i forhold til den samtalen, alt fra at de ikke har han, til at de har aldri hatt han, til at noen andre har hentet han ut og gravlagt han et annet sted. Men ja jeg tok telefonen etter at de som lagde gravsteinen ringte og sa at steinen ble nok ferdig denne uka. Når jeg ringte krematoriet så fant de selvfølgelig ikke han først, men tilslutt søkte de på mitt navn og da fant de han, og vi satte en dato til urnenedsettelse. Men jeg kunne ikke bekrefte dette alene siden pappaen til Aleksander står som hovedeier av begravelsetingene, så da måtte jeg også ringe han. Jeg har ikke snakket med han på en måneds tid. Tok telefonen og ringte han også, og han var som vanlig når jeg ringer, ikke i det beste humøret. Han var nede i humør, men det gikk greit for jeg er vant til han i dårlig humør. Han snakket om at han hadde i flere anledninger hatt lyst til å ringe, men hadde ikke turt i frykt for å ikke greie å si noe. Vi snakket litt og han ønsket ikke noen andre enn oss to på urnenedsettelsen ellers ville han ikke komme, noe som var helt greit for meg for jeg kan ta å samle noen av mine en annen dag å ha en liten seremoni med de. Men virkelig stolt av å ha greid de samtalene som jeg har gruet meg helt ekstremt til. Endelig fikk jeg motet til å finne en dato, og ta de telefonene.
Livet mitt nå syntes jeg er vanskelig å skrive om, ikke fordi jeg er langt nede, men fordi jeg føler meg som jeg har blitt bipolar. Jeg har så store svingninger i humøret mitt at jeg ikke føler jeg har kontroll mer. Jeg føler alt som ikke skal skje, skjer.
Jeg har vært hos gynekologen og fått beskjeden om at jeg burde starte nå med barn om jeg ønsker å få barn(det er en ting som presser på i hodet mitt). Jeg kjenner jeg egentlig burde få mer tid til å snakke om Aleksander, men føler virkelig at det har gått så lang tid for andre at det ikke helt er akseptabelt eller at jeg burde ha andre ting å prate om. Jeg kjenner at jeg trenger å gråte over han, for siden jeg ikke gjør det så går det så utover andre ting og mennesker, og skaper mer hat for andre enn jeg trenger. Men også det at jeg føler at jeg burde være «normal» i følge lege som ønsker meg snart ut i jobb igjen. Jeg skjønner det ikke. I dag våknet jeg sinna! Sinna som fy! Jeg har også møtte en fyr(noe som virkelig ikke passer akkurat nå fordi jeg er midt i alt kaoset mitt, og jeg burde ha mer tid til å finne ut av meg, og fordi jeg kjenner mine vonde følelser kan bli rettet mot han uten at jeg sier noe i det hele tatt til han. Sånn som i dag, jeg våknet sur og følte jeg burde avslutte dette før det går for langt. Ingenting varer evig uansett, og jeg føler sinnet mitt mot han fordi jeg føler han burde spørre om Aleksander og se meg mer som et følelse menneske. Jeg føler han burde se at jeg er såret, skadet og at jeg trenger omsorg. Seriøst jeg vet at ingen kan lese tanker, men jeg trenger at han leser de så jeg ikke begynner å hate han for det. Noen dager kan det føles ut som han har drept sønnen min. Og jeg vet at min sønn døde i min kropp, og han her et jo bare snill og go. Men jeg overfører noen ganger hatet mitt til han over at sønnen min er borte. Jeg trenger å vite hva han syntes om meg, og at han kan snakke om Aleksander. Jeg vil bli behandlet som et normalt menneske, men samtidig ønsker jeg så å bli behandlet som det menneske som har alt for mye og er ødelagt. Men hvordan kan han vite dette når alt forblir i hodet mitt, og jeg snakker ikke høyt om det til han? Han er jo ingen tankeleser. Jeg trenger at han spør om har du behov for å prate om at du har hatt en dårlig dag. Jeg trenger å vite om han ser på meg her og nå eller noe mer, jeg trenger å vite om hva han syntes om meg. Er jeg bare noe tilfeldig så kan ikke jeg gjøre dette! Jeg har nok å tenke på fra før av. Og nei ingen kan be meg å bare nyte dette, den luksusen har jeg dessverre ikke. Mitt hode er fylt av alt som et kaos, og mitt hjerte er fylt av sorg, kaos, kjærlighet og et behov for trygghet. I alt dette har jeg behov for å dele alt som skjer i hodet mitt med han, men jeg finner ikke tiden til det, og jeg vet ikke om det et riktig. Som i dag, våknet jeg opp til sinne og aggresjon, jeg vet at dette er fordi den 14 og 16 kommer alltid til å forbli jævlige datoer. I dag den 14, er det tre måneder siden min sønn gikk bort. Forbanna tre måneder, om to dager er det tre måneder siden han var født. Og helvete er at jeg har behov for å dele dette! Jeg har behov får å skrike det ut. Det er så jævlig å ikke vite hvilken av dagene jeg skal se på som måneden han skulle blitt tre måneder. Er det dødsdatoen, eller er det fødselsdatoen? Jeg føler det blir riktig å ta det fra fødselsdatoen, men det er jo feil samtidig. Jeg skulle ønske jeg kunne koble meg på andre mennesker så de kunne bare få se en brøkdel av hva som skjer i hodet mitt. I dag er dødsdatoen! I dag er datoen som virkelig fremkaller helvete i meg. Man snakker om at merkedager er tunge, men merkedager er et rent helvete. Jeg trenger å dele disse med personen jeg har møtt, men redd for å skremme han bort med at jeg har bare skrapet overflaten av meg selv for han. Han har ikke ennå sett det helvete som ligger i meg. Og jeg kjenner da på at jeg er redd for å automatisk dytte han bort fordi dette er en del av livet mitt. Jeg trenger den armkroken for å kunne gråte og fortelle om det jævlige uten å være redd for å skremme han eller at han trur jeg er helt psyko. Jeg er en mamma, men har mer «bagasje» enn et bonusbarn som jeg tar med i en eventuell relasjon, jeg har «bagasje» av at jeg ikke har barnet mitt, og det er nok mye tyngre og vanskeligere for folk å forstå fordi man ikke ser det. Hvordan gjør jeg dette? Hvordan sier man kan vi prate uten at man blir skremt? Hvordan sier man hele historien uten at noen løper, eller ser på meg jævlig? Hvordan greier jeg å fortelle alt uten å virke som en robot og så iskald som jeg føler jeg er når jeg snakker om tunge ting nå? Hvordan gjør jeg dette? Jeg har ikke luksusen av å vente, for hjerte mitt, kroppen min og sinnet mitt har alt for mye i seg, og jeg har alt for mye som jeg trenger å prate om og å få klarhet i for å greie å være her og nå. Jeg må legge til at jeg liker veldig godt denne fyren, ellers hadde jeg nok ikke reagert sånn som jeg gjør.

 

I stunder der jeg burde ha det bra nå trur jeg sorgen og redselen holder meg igjen? holder meg igjen fordi jeg er redd for å føle noe godt også blir det revet bort igjen, og kanskje også fordi jeg trur jeg ikke fortjener å ha det godt. Jeg føler jeg holder meg så mye tilbake fra gode ting at jeg ikke får oppleve de. Innimellom skjønner jeg at jeg egentlig kunne hatt det bedre enn det jeg har det, altså øyeblikk eller stunder der jeg burde åpne meg mer å kjenne på de gode følelsene også, men noe i meg holder veldig tilbake. Jeg vet ikke om det er sunt eller usunt for meg, men jeg greier ikke å styre det. Jeg har så lyst til å åpne meg, gjøre meg sårbar i de øyeblikkene jeg opplever noe godt, og å stole på stunder, mennesker og opplevelser, men jeg holder meg tilbake. Jeg trur både bevisstheten min og underbevisstheten min kjempe for at jeg skal slippe flere skuffelser og sorger nå, for jeg vet ikke om jeg takler de. Jeg trur jeg takler de også, men jeg orker ikke mer av de er vel rettere å si. Jeg har nok med å kjenne på savnet av Aleksander, og tomheten som er etter han.
Jeg så en serie her om dagen, og i den forklarte den ene mammaen noe fin. Hun skulle trøste en gravid førstegangsmamma for frykten hennes ved å få barn og om hun ikke kom til å elske mannen sin like mye siden barnet kom til å ta hjerteplassen hans i hennes hjerte. De trøstende ordene hun sa var; det er utrolig med barn, for hvert barn ekspanderer hjertet ditt for å gi hvert barn plass i hjerte ditt, et barn tar ikke en annens barn sin plass, men hjerte lager egne rom for de, så du får plass til alle. Og de hjerterommene kan ikke fylles opp av noen andre enn det barnet.
For meg så var dette veldig forståelig og trøstende. For min tanke har vært at jeg elsker Aleksander så ekstremt mye, og har vært redd for at jeg aldri skal kjenne så mye kjærlighet igjen siden min kjærlighet til han er så utrolig stor, og at jeg har vært redd for å kjenne gode følelser også fordi de skal ta plassen hans. Men de ordene gir mening, alt vi har egne plasser i hjertet vårt til våre barn, og kun det barne kan fylle den plassen. Ingen andre kan ta den plassen eller fjerne den kjærligheten som ligger der. Vakkert, ikke sant?

Men jeg er fortsatt redd fordi jeg greier ikke å åpne meg, jeg føler jeg har stolt lite på folk før, og ikke åpnet meg, men heller gitt alle de bitene som går greit at jeg gir. Jeg har gitt de det de trenger av meg isteden for å vise hele meg. Men nå føler jeg at jeg holder mye mer tilbake, og lar ikke engang meg selv få lov å prøve å åpne meg. Min sårbare side har liksom blitt min alene, og følelsene jeg skal føle i gode stunder ligger sammen med sårbarheten min. Så jeg kan kjenne mer på disse følelsene alene, men ikke sammen med folk. Nei jeg stolte ikke veldig på folk før heller, jeg har alltid hatt en frykt for skuffelse, bli forlatt og redselen for at folk ikke liker den jeg virkelig er. Og nå er det virkelig mye mer tydelig. Jeg kan fortelle meg selv at det går bra, det værste har allerede skjedd. Ingen smerte kan overgå det å miste Aleksander, men det hjelper ikke. Jeg føler jeg nesten forbereder meg for skuffelser og nederlag før det skjer. Men jeg vil ikke være sånn mer, jeg vil kunne leve livet uten å måtte tenke at alle ting går galt. Jeg vil kunne leve å tenke at alle de gode menneskene jeg har i livet mitt nå skal jeg kunne ha der i lengre tid, isteden for å gå å gjemme meg vekk for å slippe å være redd for hva som kan gå galt. Jeg vil kunne åpne meg, så folk ser hvem jeg er, ikke bare hvem jeg vil de skal se. Ja jeg er en som prater mye, og for folk virker jeg som en åpen bok, men nei da, jeg har bare lært meg teknikker med årene hvordan man slipper å slippe folk inn på seg uten at de vet at du ikke gjør det. Jeg følte jeg for første gang på mange år så var jeg sårbar når jeg møtte pappen til Aleksander, og jeg ble mer sårbar og åpnet meg mer når jeg ble gravid, og enda mer for hver dag jeg gikk gravid. Pappaen såret meg tidlig, men Aleksander holdt meg sammen så jeg fortsatt kunne være åpen. Jeg lot endelig meg selv få lov til å se og å ønske en god fremtid. Jeg kan godt leve i en rosa sky i hodet mitt og drømme om fremtidsplaner, men ikke faen at jeg noen gang har trudd på de. De rosa skyene er liksom min flukt fra virkeligheten, og min måte å kunne ha det bra på(og det har alltid vært sånn). Men når jeg bar Aleksander hadde jeg endelig turt å snakke om de rosa skyene og gjort de virkelige. Vi skulle ha et liv sammen. Jeg ble knust av både pappaen til Aleksander og enda mer knust av å miste Aleksander, så jeg skjønner nå hvorfor jeg ikke lar meg selv kjenne på de gode følelsene eller stole på andre, for seriøst min erfaring i livet er ikke noe som sier at jeg kan det, min erfaring sier pass deg, for ingenting er varig, og du blir alltid såret selv om mennesker ikke gjør det med vilje. Sånn er livet! De vonde følelsene kan liksom ingen ta ifra meg så de er trygge, de gode føler jeg hvem som helst kan nesten rive de bort på et blunk. Men hva er det værste som kan skje? At de blir revet bort? At jeg blir såret? Ja men jeg er såret, så hvorfor kan jeg ikke greie å gi slipp på de fryktene og åpne meg? Jo, fordi jeg vet virkelig ikke hvordan jeg gjør det nå, det er ikke meg som holder meg tilbake det er redselen, sorgen og vanen av å ikke åpne seg. 

Jeg vet ikke hva som er vanlig, og hva som er unormalt i situasjonen min nå. Jeg grubler mye over når man begynner å jobbe igjen, når jeg må skjerpe meg sammen og fungere «normalt». Jeg ser noen steder står det kun seks uker som man får automatisk når du har startet i foreldrepermisjonen(noe jeg syntes er helt på tryne at man ikke får lengre tid i permisjon etter å ha mistet sitt barn). Andre steder skriver folk at de var i jobb deltid etter to til tre uker. Jeg er over i sykemelding nå etter permisjonen min på 6 uker, men kan ikke se for meg å greie å jobbe ennå. Hvordan går man tilbake til jobb når man ikke engang fungerer som et menneske på hjemmebanen ennå? Jeg føler meg mer oppegående enn mange andre som er sykmeldt, jeg driver ikke med selvskading, jeg ser ikke syk ut og jeg greier å sitte sammen med folk. Hvordan vurderer man dette? Jeg føler jeg får direkte angst at jeg skal begynne å søke jobber nå og tvinge meg ut i jobb. Jeg har lest noen steder at noen er 6 måneder sykmeldt og opptil et år. Men de er vel ikke som meg? De er vel kanskje helt sengeliggende hver eneste dag? Jeg kan jo ikke ha en sykemelding der det står hun kan jobbe på en god dag(men hun vet aldri når en god dag er før samme dagen), og hun kan ikke jobbe for lenge den dagen for da blir hun sengeliggende i noen dager, og totalt utslitt. Hvem arbeidsgiver godtar dette? 
Absolutt alle planene jeg hadde for meg og for Aleksander er i grus, jeg hadde bestemt meg for 80% foreldrepenger så jeg kunne være lengre med han, og jeg hadde startet å spare for at jeg skulle ta ekstra tid etter det så jeg kunne være der 100 % for han i starten av barnehagetiden også. Så skulle jeg søke på skole som jeg skulle ta på dagtid når så jeg kunne være bedre rustet økonomisk, alene, så han skulle ikke mangle noe fordi jeg er/var alenemor. Jeg ville ruste meg til at vi skulle få et bra liv sammen, nå skjønner jeg ingenting? jeg skjønner ingenting av hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg ønsker forstått å utdanne meg engang, men har null anelse om hva eller hvordan jeg får det til alene. Faste utgifter er mer enn det jeg kan ha om jeg skal utdanne meg. Og hva skulle jeg utdannet meg til, jeg ser ikke mye mening i noe av dette i det hele tatt. Og hvordan har jeg råd til fertilitetsklinikker, og dra til utlandet om jeg skulle utdannet meg nå? Og hvordan greier jeg det når jeg ikke engang husker normale ting nå? Og hva med jobb? Hvilken jobb kan jeg velge nå? Ja jeg har en jobb, en fra kontrakt til kontrakt jobb, så den går ut i oktober trur jeg, og jeg ønsker meg IKKE tilbake til en jobb som kommer til å ta over livet mitt igjen, et sted som de ikke tar hensyn til folk, et sted der du kun er en maur som MÅ gjøre jobben, og mer ellers får du kjeft. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie å gå tilbake til en jobb jeg tok kun for å tjene penger. Jeg var en arbeidsnarkoman som kun så livet mitt som en karrierekvinne uten familie, og det viktigste var å tjene penger og at alt så bra utad, nå ser jeg virkelig ikke vitsen å jobbe meg ihjel for penger mer, og livet er snudd på hodet. Jeg skjønner ikke hva jeg skulle ha jobbet med om jeg starter nå, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle greid å jobbet?!? Hva er fasiten til dette, og hvordan gjør jeg dette, og når må jeg starte å jobbe? Jeg skjønner ingenting, jeg føler jeg kaster bort livet med å bo i senga mi, men jeg greier ikke å gjøre så mye annet de fleste dagene. Jeg føler hvertfall jeg av alle, burde vite hvor skjørt livet er, og at jeg burde sette pris på det fordi det er ingen selvfølge at vi lever. Men jeg greier ikke det. Alt er feil! Jeg greier ikke å sette pris på det, det er heller motsatt. Så hvordan skal jeg fungere i en jobb når jeg så vidt fungerer? Og når må jeg begynne å fungere? Og kommer jeg til å fungere? Jeg trenger å vite dette for jeg bekymrer meg mye over det, og føler at jeg burde forberede meg til at jeg blir kastet ut i arbeidslivet snart. Min lege kjenner jeg ikke, men hun virker det ut som hun forstår mye, men de forbanna helsestasjon menneskene følte jeg meg presser av, og ennå føler det. De mente maks to måneder hjemme før jeg måtte ut i jobb, det har gått over to måneder og jeg skjønner ikke hvordan de kan mene at jeg burde vært ute i jobb nå. Jeg trenger å vite hva som er rett? Og hvorfor finnes det så jævlig mange amatører som ikke forstår hvordan det er å miste sitt barn og sier så mye tull. Helsevesenet burde ikke sende ut folk til hjemme av de som har mistet og fokusere på noe helt annet enn tapet. De fokuserte masse på jobb(dette var tre uker etter jeg hadde født), og de fokuserte på min tøffe fortid mer enn det jeg opplevde nå. Hadde jeg vært sjefen dels hadde de fått beskjed at de ikke skulle snakket med noen flere før de lærte seg medlidenhet og hva man burde fokusere på. De har fått meg til å føle meg verre enn jeg allerede følte meg som menneske, akkurat som legene på sykehuset fikk meg til å føle meg som en vandrende sykdom som var luftbåren, akkurat som når jordmødrene valgte å dekke til min sønn når de kjørte han inn og ut av rommet for å skjerme andre. Er det rart jeg føler meg unormal? Er det rart jeg føler at alt jeg er og gjør er feil? Hvordan skal jeg greie «normalt» når jeg ikke er i nærheten av å være det? Hvordan skal jeg føle meg som en stolt mor, når barnet mitt ble fra første stund skjermet fra andre? Hvordan skal jeg velge skole eller jobb, når det virker som jeg har en dødeligsykdom som smitter i luften med engang folk for vite hva som har skjedd? Når legene reagerte sånn, hvorfor skal ikke andre?
Jeg må legge til at min jordmor under fødselen var fantastisk, min fastlege er god, og godt å snakke med henne, sykehuspresten er fantastisk, så ja jeg har møtt noen få innen helsevesenet som er gode, men de andre er de som sårer meg, og får meg til å føle meg helt for jævlig. Og de får meg til å føle at alt jeg er og gjør er feil.  Har de som er så mange kanskje rett, ikke de andre som virker som de forstår? 
Jeg var hos legen i dag, og jeg skjønte på henne også at hun ønsket med ut i jobb snart. Hva skal jeg jobbe med? Hvordan starter jeg? Samtidig fikk jeg en beskjed på fertilitetsklinikken at jeg ikke har god tid på meg på å få barn(orker ikke å gå inn på det nå, kjenner at det er for mye for meg.) men hvordan skal jeg greie alt dette? Sørge, søke jobb, finne ut hvordan jeg får råd til fertilitetshjelp i utlandet, hvordan jeg får råd til å utdanne meg, jeg kan ikke gjøre alt. Jeg forstår at å kunne få et barn kommer først for meg, men for verdenen så kommer det først at jeg må få meg en jobb. Men hva jeg greier akkurat nå er å prøve å bli «normal». Men jeg skjønner nå at jeg må tvinge meg til alt det andre forventer at jeg skal gjøre. Jeg må begynne med prøverør til høsten, i mens jeg sørger og samtidig som jeg starter en ny jobb. Seriøst for et «normal» menneske så er dette mye, for meg så kjenner jeg at jeg blir overveldet av bare tankene. Hvordan starter jeg? Hva skal jeg søke på av jobber? Seriøst jeg trenger hjelp til å greie dette.