En av mine største frykter I verden er at jeg ikke får bli mamma, ikke er meningen at skal bli mamma. Ja jeg forstår at jeg er en mamma, men jeg føler meg ikke som det. Jeg føler det ble revet bort fra meg som om jeg ikke fortjente det. Som om at det ikke var eller er meningen at jeg skal bli mamma. Veien min har vært hard og er hard, men jeg orker ikke så mye av det harde mer. Jeg orker ikke å føle meg jævlig mer. Jeg sitter nå på grava til Aleksander, min sønn, men jeg føler meg ikke som mamma. Tårene renner som fy og jeg kjenner hatet, tomheten, ensomheten, ønsket om å være mammaen hans og håpet om å bli mamma forsvinner. Det forsvinner i et virvar av hvorfor er dette mitt liv? Hvorfor fikk jeg utgikk helvete på jorden når jeg ble født? Jeg kava meg igjennom en helvetes barndom, og en jævlig tenåringsfase. Men til ingen nytte. Ja jeg har lært masse om livet men til hvilken nytte? Ikke får jeg brukt den, ikke får jeg bli mamma, ikke får jeg oppleve livets goder på den måten jeg ser at andre gjør det. Så da sitter jeg igjen med spørsmålet, hvorfor meg? Kunne ikke den ene tingen som jeg fant mening i, få leve? Hva er seriøst meningen med at jeg er her om ingen kommer til å savne meg? Min familie er min mormor, mamma og venner, og nå kjæresten min. Men for meg vet jeg at alle de overlever bra og kan ha et lykkelig liv uten meg så hvorfor er jeg her. (Ta det rolig jeg har null planer om å ta livet mitt!) men jeg lurer seriøst på hvorfor jeg er her? Jeg sitter her med kanskje null egg igjen i meg til å få barn med mine egg, og har startet overgangsalderen… dette skulle ikke vært mulig! Jeg syntes ikke synd på meg selv ta det rolig, men jeg er dritt lei av å streve med å fokusere på det positive og jeg ser ingenting reelt I livet mitt som er positivt. Bare holder fast for harde livet til å prøve å være et menneske for andres del. Hvor er min hjelp? Hvor er englene mine som liksom skal guide meg I riktig retning? For det virker som jeg bare går feil. Jeg sitter her ute nå på kirke gården på en pute som jeg har I bilen for å kunne sitte på bakken når jeg er på grava, og jeg sitter her å gråter ig skriver, fordi igjen så treffer livet mitt en murvegg som jeg ikke ser noen omvei rundt. Hva gjør jeg her på denne jorden annet enn å hjelpe andre, eller bare eksistere for at de skal slippe smerten av min død. Hva gjør jeg seriøst her? Ikke ser jeg at jeg har noe godt å gjøre I kjæresten min sitt liv annet å være meg og lære han å nyte livet ikke bare jobbe, virker ikke som har ser oss I fremtiden. Det virker som jeg bare var noe han trudde han kunne fikse også var alt bra. Ikke virker det ut som venner har tid til meg, ja jeg isolerer meg, men jeg trenger fortsatt venner som besøker meg som hører hvordan det egentlig går med meg, de har egne liv(og glad for det) men da ser jeg ikke vitsen at de trenger meg. Mamma er redd for mormor som snart går bort, og det kommer til å ta knekken på henne, og da sitter jeg her ig ikke greier å bidra eller ønsker å bidra med noe. Så hva gjør jeg her?
Det er kaldt I lufta og jeg sitter å fryser mens pollenallergien tar knekken på meg ig jeg må på do, og alikevel vil jeg ikke dra noe sted. Det er INGEN steder jeg hører hjemme enn her. Her er min sønn så her føler jeg at er mitt sted, men hjemme er kjæresten min og familien hans sitt sted. Og da føler jeg at jeg ikke har noe sted. Hva gjør jeg på denne jorden om jeg ikke kan få barn? Jeg ser ikke vitsen. Jeg følte en liten stund glede av å tru at vi kom til å få barn, men nå er også det knust. Så hva sitter jeg igjen med? Jeg sitter igjen med en sønn som er dø, og meg som ikke hører hjemme noe sted. Seriøst jeg begynner å kjenne på at jeg har ikke mer styrke igjen, styrke til å bare være. Dette er ikke riktig, livet skal ikke være sånn. Jeg trudde man skulle ha gleder også, ikke bare tragedie og motgang?
