Jeg må si jeg liker å møte mennesker som ikke har problemer med å snakke om det jeg har opplevd, og at man kan snakke naturlig til de om det. Jeg liker å kunne snakke om at jeg har vært gravid som alle andre. Og ja kroppen min er ikke lik det den var før jeg var gravid. Når jeg ser andre svarer på forumer eller andre steder at kroppen dems er tilbake til der den var før de ble gravide så lurer jeg virkelig på hvordan det er mulig. Min kropp før jeg var gravid var veltrent, stram og slank, og jeg hadde ikke mye fett på kroppen, hadde heller mye muskler. Ja jeg har fått av meg alle kiloene jeg la på meg i graviditeten, men kroppen er totalt annerledes. Og jeg vil si at jeg hadde nok ikke brydd meg så mye om det, og heller ikke på samme måte, om Aleksander hadde levd nå. Jo fordi da kunne jeg sagt at kroppen brukte ni måneder på å bli sånn, og ja jeg har mammakroppen. Men nå, uten en baby, føler jeg hele kroppen min er feil. Jeg vet jeg selvfølgelig må trene for å få tilbake nogenlunde den kroppen jeg hadde, men kan ikke begynne med vekter ennå når bekkenet og ryggen er fortsatt jævlig, og ikke trur jeg at jeg finner energien til det nå heller. Og ja jeg har en mammakropp nå. Jeg har større lår som ikke passer i mine gamle bukser, å ja de er av fett, og ikke av muskler som jeg hadde før jeg ble gravid. Rompa er ikke den samme, den er større, men også vablete som magen min er. Jeg har fått cellulitter på lår og rompe, noe jeg ikke hadde tegn til før. Puppene mine er større, men også mye mykere. Ja, kroppen min er en mamma kropp, men jeg misliker den ekstremt mye nå i varmen som man trenger å gå med mindre klær, nå som det er badetid, og bikinitid. Ja jeg har en helt normal kropp om hvem som helst hadde sett den. Men den føles ikke ut som min kropp. Jeg liker den ikke fordi den mistet Aleksander, og jeg liker den ikke fordi den har gått igjennom forandringer i ni måneder, og jeg har ingenting å vise for det annet enn sorg og en kropp som ikke er pen, og ikke er meg mer. Jeg aksepterer kroppen min innimellom når jeg er alene, og jeg liker den når jeg ikke har på klær. Men med klær på føler jeg den er gigantisk, og med bikini ute blant mennesker føler jeg med ikke tilfreds i det hele tatt.

Jeg hadde ikke syntes jeg hadde en fin kropp om jeg hadde sett meg i bikini, og ingen steder på kroppen min ser man at jeg har vært gravid og at jeg har født, så da ser jeg kun ut som ei jente i 30 årene som ikke trener og spiser usunt.

Jeg har i alle år hatt komplekser med kroppen min, men aldri på denne måten. Nå er den liksom helt feil. Denne kroppen bar et lite menneske i mange måneder, og det syntes ikke. Så kroppen min er jo helt fantastisk på den måten, men uten en baby i armene som sier hva kroppen har gjennomgått, er den helt feil. Og den er helt feil fordi den ikke greide å bære frem et levende barn engang, jeg fødte en død sønn!

Denne kroppen her har vært uten nærhet fra andre så lenge at jeg føler det er noe galt med alt. Hvem vil liksom se på denne kroppen å syntes den ser bra ut? Jeg vet realistisk at jeg ikke tenker sånne tanker om andre når jeg ser på de, og at jeg har en helt «normal» kropp, men den føles ikke min ut nå, og jeg har et veldig anstrengt forhold til den. Jeg vet ikke om dette er vanlig bland de som har mistet, eller mødre generelt, eller rett å slett det å være en kvinne, men ja denne kroppen greier jeg ikke å akseptere. Jeg var vel en av de som hadde et veldig godt forhold til kroppen min når jeg var gravid, ikke at jeg følte meg veldig sexy eller noe, men jeg likte den, nei rettere sagt jeg elsket den med Aleksander inni magen min. Og jeg følte den var min(men litt på lån også, og litt alienkropp).! Denne kroppen jeg har nå er ubehagelig å bo i. Denne kroppen liker jeg ikke, men jeg må bo i den.

Jeg tok gravidbilder hele veien igjennom svangerskapet, og har tatt noen etter, å ventet, å ventet på at jeg skal få en kropp jeg aksepterer tilbake. Men selv om jeg er 20 kg mindre så føler jeg meg større nå enn jeg noen gang gjorde i svangerskapet. Æsj, tenker jeg ofte når jeg går forbi speilet, og andre ganger kan jeg smile å være stolt, og tenke at denne kroppen bar jeg Aleksander i.

Jeg skal, og vil trene kroppen min tilbake, men samtidig vil jeg ha denne mammakroppen som bar min sønn. Jeg blir sliten av at jeg er så ambivalent.

Hva er rett, og hva er galt? Hva gjør jeg?

#mammakroppen #englemammakroppen #etbarnforlite #lub #visomharmistet #englemamma #dagbok #kroppenmin