Så ja, jeg har fortsatt en levende gutt i magen, men jeg lever med null tro på at faktisk han kommer ut levende, og om han gjør hva gjør jeg da.? Jeg planla en familie denne gangen, ikke å bli alenemamma i sorgen, i sorgen som føles så mye jævligere å bære alene, og hvertfall når jeg får dårlig samvittighet for han i magen fordi jeg ikke greier å glede meg eller se han som en velsignelse, jeg ser han som noe jeg ikke planla! Hvordan er det mulig? Jeg planla å gjøre dette sammen med en annen person som skulle støtte og være der for meg og glede seg over dette barnet, mens denne graviditeten har gjort meg mer ensom enn jeg noen gang har vært, ikke forstår folk som ser på graviditet som en gave. Sånne mennesker som sier nyt tiden, kos deg, ikke tenk sånn, det går bra, snart er du ikke alene etc… nr 1 nyt tiden sier du til noen som ikke går med ekstrem sorg, redsel og kjærlighetssorg på engang. Det sier du ikke til noen som har mistet allerede ett barn i magen og har null tru på at man kan faktisk komme hjem med et levende barn!
nr2. Kos deg.. kos meg med hva??? Med tårene, med ensomheten, med redselen, med sorgen og savnet over Aleksander, og sorgen og savnet over familien jeg trudde jeg kom til å få?
Nr 3. Ikke tenk sånn.. seriøst ??? Du har kanskje fått et levende barn med hjem, det har ikke jeg. Så hvordan vil du at jeg skal tenke? Skal jeg ikke tenke på at jeg har kun hatt en dødfødsel, og kun fått ett dødt barn, så nå går det selvfølgelig bra! JA MEN DET SKULLE DET SIST OGSÅ, SÅ HVA ER ANNERLEDES ? Hvorfor har du tru på at det ikke blir en dødfødsel denne gangen? Har du garanti for liv? Kan du hindre krybbedød?
nr4, snart er du ikke alene.. ja om jeg får hjem et levende barn.. jeg må fortsatt være alene som voksen, noen tok valget for meg. Jeg tok ikke valget av å gjøre dette alene. Hadde jeg gjort det så skulle jeg sagt det samme, men ja jeg vet ikke om jeg hadde valgt dette på denne måten om jeg visste at jeg kom til å være alene.
Og jeg har skjønt i dette svangerskapet hvor hardt dette blir etter graviditeten også, for de vennene du trudde kom til å være der for deg i svangerskapet, har ikke vært det. Jeg har heller følt meg som en byrde enn noe annet. Når du må mase på dine egne venner for å finne på noe og får høre hele tiden unnskyldinger og du sier at ja bare si i fra så kan vi møtes, også hører du aldri noe. Og de aldri sender en melding om hvordan det går. Så får du en følelse av hvor du står hos de. Jeg vil si at jeg er vanligvis flink til å spørre om hvordan folk har det og rekke ut en hånd, gang på gang men når man selv føler seg som en byrde så slutter man tilslutt å ta den kontakten fordi de virker faktisk ikke interessert i å høre hvordan du har det. Ja vi alle har nok, sånn er verden blitt. Har hatt nok hele dette svangerskapet selv, men fortsatt tilbudt det jeg kan, å lytte eller å hjelpe på hvilken måte de vil, så hvorfor greit ikke folk å gjøre det tilbake. Jo når det passer den selv da skal folk plutselig våkne litt, gjerne med en melding. Men ja folk legger ut ang psykisk helse og se hverandre, men fader 99% av de som la det ut mente det men kommer aldri til å gjøre en handling ut av det. Derfor trenger man å opplyse at handling er faktisk viktigere enn ord. Jaja nok klaging på dette, men ja dette gruer jeg meg til med p kanskje få et levende barn, at alle de jeg trudde kom til å være i livet hans ikke er der. For ja de stilte ikke opp for meg så hvorfor får han?
og ja jeg er livredd for at jeg ikke overlever dette, om han dør så selvfølgelig overlever jeg ikke. Da har jeg ikke lyst engang! Men om han lever, hvordan skal jeg gi han alt det han fortjener når jeg er bare meg? Og en halv mamma som sørger kan ikke være nok? Hvordan skal jeg ta han med hjem, tenk om han dør hjemme her av krybbedød ? Tenk om jeg ikke greier dette? Tenk om han ligner på Aleksander? Og jeg kan ikke gi han en familie, så hva kan jeg gi han? Jeg vil han skal ha det beste i verden, men det virker for meg at det beste i verden er uten meg, kanskje han får det bedre hos noen andre? Med den biologiske pappaen? Med noen som vil adoptere han? Jeg føler jeg kun har holdt ut fordi det er et levende vesen i magen min ennå. Men ja jeg syntes synd på han for han må jo kjenne på det at jeg gråter hele tiden og er livredd for at han skal dø også, og livredd for at jeg ikke er nok, og livredd for fødsel siden jeg kun har opplevd en dødfødsel, og savner så ekstremt Aleksander og vil ha han tilbake, og sørger så over familien jeg drømte om og aldri fikk heller mistet jeg hele livet mitt siden jeg ble gravid. Huff ja trur ikke at noen har det lett disse siste dagene i svangerskapet de som har mistet tidligere sent i svangerskapet eller har mistet barn tidlig i livet, heldigvis har jeg nydelige mennesker som forstår og har opplevd dette selv som jeg snakker med på nett. De gjør disse tankene normale, de får meg til å overleve fordi jeg forstår at dette er normalt for oss som har opplevd dette. Rart å ha så vonde tanker hele tiden, natt og dag, mens om noen er i nærheten så ser jeg totalt normal ut.. så ingen hadde sett på meg at jeg innvendig føler jeg holder på å gå gal nå rett før fødsel. Fader det er så forbanna tungt å leve. Jeg håper med hele mitt hjerte at dette slipper etter fødsel og at livet kan lysne litt, men håper seriøst ikke folk trur at et barn erstatter det andre for ja min frykt er at folk trur det. Og irriterer meg allerede over folk som trur å få et levende barn «fikser» en mor som har mistet et barn. Nei det fjerner ikke sorgen men jeg håper sorgen blir lettere å bære, og jeg håper at jeg kan få tilbake et lite lys i livet mitt selv om nå er det mørkt. Jeg savner meg! Jeg savner meg som er ekte glad! Jeg savner å være sosial. Jeg savner å bli bedt på ting. Jeg savner alkohol(ikke en spøk engang). Jeg savner så å ha mennesker rundt meg som er positive og har lyst til å finne på noe. Jeg savner å gå ut å danse. Jeg savner å leve! Jeg savner seriøst å kunne leve! Jeg savner å se fremover uten at jeg må leke en fantasi men å ha tru på en fremtid som kan faktisk være bra. Jeg savner så utrolig venner å bare sitte å se en film med, ja har hatt noen få som faktisk har vist meg lyspunkt i svangerskapet, de skal jeg ikke glemme. Men ja jeg savner å være invitert på ting annet enn å dra på byen. Bare skal vi se en film, skal vi dra ut å spise, etc. Men ja når jeg ikke inviterer så ser jeg det at alle har sine liv med sine barn og partnere, og ja de ser ikke det å sitte alene hver eneste dag er ekstremt tungt når man er så langt nede.
Men ja en helg til med helvete alene, og 12 dager til så skal jeg på sykehuset og settes i gang… endelig! Jeg gruer meg helt ekstremt men jeg MÅ holde ut. Seriøst jeg vet ikke hvordan man holder ut men ja jeg skal holde ut!