Skrevet 27.05.2018

Hele livet er virkelig snudd på hodet. I morgen skal jeg ha begravelse, begravelse for min sønn Aleksander.

Dette er helt feil! For den 13 mai var jeg høygravid med en sprellende gutt i magen og kun 11 dager til termin. Dagene etter den dagen har vært et mareritt og jeg ser ingen ende.

Jeg fødte den 16 mai 2018, og nå I morgen 28 mai skal jeg begrave han. Jeg forstår ingenting. Dette er ikke sånn det skulle være. Dette kan virkelig ikke være sant. Jeg sitter ute i sofaen nå,  og har gjort alt klart til i morgen, uten å dusje da.

Men jeg sitter her helt i en verden som sier at dette ikke kan være sant.

Jeg skjønner faktisk ikke hva som foregår rundt meg.

Jeg sitter her og lukter svette, og mammamagen er blitt mye mindre og mykere, men heldigvis er det fortsatt en mammamage der som sier til meg at ja du har faktisk vært gravid. Og ja dessverre så har du født uten å få med deg babyen din hjem. Kroppen min er nå en mammakropp. Jeg sitter med uvasket hår i en bustete topp på hodet, varmen var ekstrem på dagen i dag, men nå når solen er nede så har jeg på meg joggebukse, ullgenser og hettegenser. Jeg føler her jeg sitter å ser ned på meg selv så skjønner jeg ikke hvor babyen min forsvant. Den store magen, med min baby i. Hva skjedde?

Jeg kjenner jo at jeg har en mammakropp, underlivet mitt stikker, og renselsen driver på. Men hvor er seriøst babyen min ?

Ti på tolv samme dag så sitter jeg samme sted igjen, i sofaen. Jeg har dusjet som et normalt menneske, noe jeg ikke har gjort på flere dager. Har kun dusjet om folk ber meg om det.

Men jeg har akkurat som slått på et modus der jeg bare gjør ting uten å føle noe. Jeg har pakket ned alle tingene jeg trenger til begravelsen, og pakket det ned totalt uten følelser? skremmende når jeg tenker over det. Hjelp, hva skjer?

Jeg greide å dusje uten å tenke over hvorfor jeg dusjer, og pakker begravelse tingene ned som jeg skal i bryllup I morgen.

Prøvde den hvite kjolen min, og kom på når jeg prøvde den at hva fader tenkte jeg på når jeg valgte hvitt og blør som fy?!?! Jeg følte når jeg tenkte på begravelsen to dager etter fødsel at jeg måtte ha på meg hvitt, for gutten min var og er en ren sjel. Jeg har tenkt flere ganger om folk misoppfatter meg feil siden jeg ikke skal ha på meg sort, men alt i meg vrir seg av tanken at jeg skal gå i sort når jeg begraver den reneste, beste og mest kjærlighetsfylte delen av meg. Men når jeg prøvde kjolen nå, så er jeg så redd for hva folk skal tenke om meg. Jeg vil gå i det og det er jo mitt barn, og pappaen til Aleksander har sagt at jeg skal gå med den om jeg har lyst til det. Aleksander er da min sønn! Min sønn som jeg skal gravlegge I morgen. Herregud jeg greier faktisk ikke å forstå dette?

I dag har vært en så rar dag at jeg føler meg helt utenfor meg selv.

Takk Gud at jeg har sovepiller(ikke at Gud eller noen høyere makter er noe jeg liker, trur på eller har akkurat nå noe godt forhold til.) men de sovepillene gjør så jeg ikke er redd for å legge meg mer. Så nå manner jeg meg egentlig opp til å avslutte dagen, men vil ikke helt ennå. Hvordan avslutter man en dag når man vet at neste dag blir så tøff at man skjønner det ikke selv? Hvordan skal jeg egentlig greie å eksistere I morgen? Kommer jeg til å greie å stå? Greier jeg å lese brevet mitt selv som jeg har skrevet til Aleksander?

Denne dagen, den grusomme siste dagen jeg får holde mitt barn:

Jeg våkner av en melding som er fra pappaen til Aleksander, som spør om når jeg skal være der. Bang så treffer det meg. Seriøst skal jeg begrave babyen min i dag? Det kan ikke være mulig… Hvordan kan dette være sant?

Lager meg som vanlig en kopp kaffe til frokost(jeg har ikke greid å spist mer enn små banan biter i mange dager). Og setter meg ut.

Jeg svarer på meldingen hans at jeg ikke får lov å være der før tolv siden det er folk der før det.

Noe så jævlig forbanna jeg blir at jeg ikke får lov å være med sønnen min hele morningen i dag. Jeg ville gå å holde på han og snakke med han helt frem til folk skulle komme ved to tiden?

Pappaen svarer at han skal være der halv to..

Og jeg forstår at han ikke har samme behovet som meg, men sorgen i meg skriker, hvorfor faen i helvete vil ikke pappaen hans holde og se han for siste gang alene. Det er babyen vår!

Men jeg forstår godt at vi er forskjellige, jeg bare blir så lei meg og så oppgitt, at det stemmer så godt når folk forklarer at dette kalles den ensomme sorgen. Jeg virkelig forstår det.

Jeg føler hele tiden at ingen skjønner meg, uansett om jeg forklarer det. Det er akkurat som dette er så uvirkelig for de at ikke greier å forstå det. Det virker som menn skyr teamaet, kvinner har tre kategorier(de som jeg har møtt hittil da/de som dette ikke har skjedd med), enten bare prater de masse praktisk(tull og jævlig irriterende) til meg og later som de forstår. Så har du de som du ser frykten i øynene at det skal skje dem selv eller at det skal skje barne de allerede har. Eller så har du de som prøver å forstå, og vet at ingen ord er riktige, men du ser alikevell de blir tungt belastet av det jeg sier(men de later som ingenting for min del).

I dag og I går begynte angsttanker for ting som kan skje under begravelsen, en av tankene mine er, tenk om noen syntes babyen min er stygg siden han ikke lever og har svarte lepper nå? Tenk om jeg overhører noen si noe om han? Tenk om noen sier til meg, dette går over? Tenk om jeg ikke greier å lese brevet mitt til han som er så viktig for meg? Tenk om noen har stjålet han? Tenk om det ikke er min baby i kisten når jeg kommet dit i dag? Tenk om han har forandret seg enda mer? Tenk om noen kaller meg eller han noe, men fordi jeg har valgt å gå I hvit kjole, Aleksander fordi han er en dø baby.

Men han er fortsatt min baby! Han er min, og vakreste gutten jeg har sett, så forstår ikke hvordan noen ikke kan se det vakre som jeg ser i han. Han har verdens vakreste bollekinn, kløft I haka, en tøff strek over neseryggen, mørkt hår på hodet, de nydeligste hendene og føttene. Og han er virkelig som verdens beste blanding av mammaen sin og pappaen sin. Han er så vakker at jeg blir helt satt ut når jeg ser han.

Men flere av spørsmålene jeg har helt angst for er hvordan skal jeg greie å levere fra meg han til krematoriet. Hvordan skal jeg greie det, og vite at jeg aldri ser han eller holder min baby mer?

Jeg skjønner seriøst ikke hvordan jeg skal greie denne dagen.

Jeg vil jo huske den, jeg vil ikke som alle andre beskriver at de var i tåka og husker ikke mye av dagen. Jeg er så redd for det, for jeg husker ingenting mer, og er I tåka hele tiden. Men I dag SKAL jeg få med meg alt. Det er min siste dag med babyen min.

Og jeg er så redd for denne dagen, helt siden jeg forsto at den kom.

Hvordan gjør man dette? Og hvordan greier jeg dette helt alene? Ja det er folk tilstede og ja det finnes folk i denne verdenen, men jeg er ikke i et forhold med pappaen til Aleksander. Og han må forholde seg til seg selv. Og Ingen andre kan jeg forestille meg at kan forstå og være der sammen i sorgen min. Han er den eneste jeg trudde kunne forstå, og fortsatt føler jeg han ikke forstår, og jeg føler han som alle andre også trur jeg han en giftig sykdom som smitter om man kommer for nære eller om man sier noe feil.

Hvordan overlever jeg denne dagen, med alle de menneskene som har sin egen sorg og sine egne følelser.?. Jeg orker ikke dem, jeg orker ikke andres følelser! Jeg orker ikke å høre ordene dems. Jeg orker ikke at de gråter, når de faktisk ikke forstår. Jeg bar han, jeg kjente han, han er min, han kommer fra meg og min kropp. Det er faktisk min baby som ingen andre fikk lov å kjenne andre enn meg. Kan noen være så snill og hjelpe meg å bytte plass med han? Jeg trenger at han skal få lov å leve.

Jeg har lest alt på LUB sine sider, og forstår det som står der, men blir så utrolig sint og forbanna at man skal komme over dette. Jeg vil ikke komme over dette, dette skal ikke skje. Dette er ikke sånn mitt liv skal være! Jeg skjønner barnefar sin måte å sørge på, og skulle så gjerne vært sånn selv. Men jeg forstår ikke hvordan noen i det hele tatt kan komme over dette? hvordan kan noen forstå at jeg har forandret hele livet mitt for at vi skulle få et liv sammen. Vi skulle leve sammen, jeg skulle bli mammaen til Aleksander, og jeg er mammaen til Aleksander, men jeg får ikke lov å leve med Aleksander. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal leve uten han. Og jeg tuller ikke og overdriver ikke når jeg sier at han er min mening med livet, jeg har søkt og søkt tidligere etter min mening, og fant den ikke før jeg ble gravid og skjønte at jeg skulle bli mamma. Endelig fant jeg min mening. I en alder av 32, fant jeg endelig hva mitt sinn og hjerte trengte.

Så hvorfor skjedde dette meg? Hvorfor skjedde dette Aleksander? Hvorfor av alle babyer i verden skulle dette skje han? Uansett grunn, babyer har overlevd alle slags grunner, så hvorfor akkurat oss? Hvor mange som er alene under graviditeten og ikke er sammen med barnefar skjer dette? Hva er sjansen for at jeg som har hatt dette livet, det svangerskapet og er alene, at dette skulle skje akkurat meg og han? Har virkelig ikke jeg fått nok i livet av motgang???? Seriøst ??? Av alle mennesker, hvorfor får ikke jeg lov å håpe og ha kjærlighet I livet mitt??? Jeg forstår ikke hvorfor akkurat meg? Hvorfor er det Aleksander og jeg som trakk det korteste strået?

Jeg må faktisk snart begynne å gjøre meg i stand, men forstår ikke hva jeg skal gjøre? Det er så rart å pynte seg når man helst vil bare ligge i sengen med en baby å amme. Og når jeg ikke har babyen min, vil jeg jo ikke pynte meg, jeg vil ikke være mer i denne verdenen. Jeg orker ikke dette. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gå opp trappen, ta på meg kjolen, finne tingene jeg skal ha med, og dra til kapellet. Det er så jævla unaturlig! Det er så hinsides ikke riktig at ingen ord i verden kan faktisk forklare noen ting i mitt liv mer. Jeg trenger seriøst pappaen hans i livet mitt, jeg trenger den ene kontakten til Aleksander som jeg har til å tilbringe tid med meg i sorgen. Jeg trenger det! Hvorfor faen trenger ikke han det?

Hvorfor kan ikke han bare være sammen med meg noen måneder så vi kan sørge sammen?

Nå skal jeg gå opp den dumme trappen inne og opp til kjøkkenet for å ta meg en bananbit, så jeg ikke svimer av i begravelsen. Og så skal jeg se hvordan jeg skal greie å gjøre meg klar. Jeg vil jo samtidig se fin ut for babyen min. Han er jo babyen min og jeg vil jo(når jeg først må) gi han den vakreste avskjeden jeg kan gi han. Jeg vil at alt skal være for han i dag. Det er hans siste dag. Det er han sin avskjed fra denne jorden i dag. Det er min baby, min gutt, mitt mirakel som skal begraves i dag.

Dette går alt for fort for meg.

Jeg forstår virkelig ikke hvem som fant ut at han må begrave noen så kjapt etter døden har inntruffet. Det må være noe mentalt galt i hodet dems. Det er ikke humant å tvinge noen til å begrave sin sønn, sin baby, etter det kun har gått 12 dager siden fødselen, dette er ikke rett. Ingenting med dette er rett.

Man skulle virkelig fått tid til å forstå dette før man begraver han. Man skulle hatt en måned å sørge på først. En måned der man slipper å gjøre begravelse ting. En måned der man vet at man har foreldrepermisjon hvertfall til man greier å komme tilbake til samfunnet. Det er ikke humant og tru at en kvinne som har båret sitt barn og mistet det skal være oppegående på seks uker? seriøst hva skjer? Er folk gale? Jeg unner ingen dette, men når noen skal først sette lover som gjelder denne situasjonen så burde de vært igjennom det før de setter lovene. De burde vite noe om dette før de setter seg ned å bestemmer så viktige ting. Dette er ikke bare et traume, dette er virkelig noe som er så uvirkelig og så hjerteknusende at ingenting kan sammenlignes med det. Og ikke prøv å sammenlign det! For jeg trur de som opplever dette vet at dette er virkelig det verste som kan skje i livet. Jeg sitter å håper på å heller få en dødeligsykdom, eller selv dø, eller at jeg heller mister bena, eller at jeg heller er i krigen. Alt er bedre enn dette! Kanskje en idiotisk tanke for de som ikke har opplevd dette, men ja jeg kan forklare mer senere. Man forstår nok bedre hvis man vet hva jeg har gått igjennom fra før av før dette skjedde. Da vil du forstå at det meste kan man bearbeide og komme seg over med hjelp, men dette er noe aldri en kvinne kommer seg over. Mange lærer å leve med sorgen, men ingen kommer seg over dette. Dette er alt om slukene! Dette er det som knekker en person og tvinger de til å leve med en så jævlig følelse resten av livet at man syntes det er rart at personen greier å leve. Men det rare er når mamma instinktene er der, så er man mer et menneske som fortsetter, enn et menneske som tar sitt liv. Man har forberedt seg på en tøff hverdag som mamma, så instinktene tar over og på en rar og elendig måte holder det deg i livet. Noe jeg hater akkurat nå! Jeg vil være med babyen min resten av livet! Hvis han er borte vil jeg også være det! Jeg vil bare være med babyen min, alt annet er så jævlig ubetydelig for meg.

45 minutter til jeg skal være I kapellet og får se han alene og holde han for siste gang. Jeg har ennå ikke kledd på meg, bare pakket klart. Jeg kjenner at trøttheten blir mer og mer tydelig, og ting blir tyngre og tyngre for hvert sekund som går. Jeg teller ned til da jeg faktisk må skifte, fordi naboen skal kjøre meg.

Gleder meg til å se han igjen og få holde han, men er også super redd fordi jeg vet det er siste gangen.

Jeg har vurdert alt i tankene mine, alt fra å stjele han å reise langt vekk så vi kan være sammen. Jeg har vurdert å ikke dra, så denne dagen ikke eksisterer. Jeg har vurdert å ta livet mitt, så jeg kan få være med han når han kremeres og ligget på samme sted, sammen med han. Jeg har vurdert å lobotomere meg selv så jeg ikke er mer tilstede.

Men begravelse blir det…