30.05.2018
I dag våknet jeg med fantasier om hvordan det ville vært å fødet Aleksander, og at han var levende. Hvordan tiden nå ville vært. Jeg kjenner fort på at sorgen tar over hele meg, i det første jeg våkner. I dag tviholdt jeg på fantasien, mens sorgen sagte som sikkert bygde seg opp. Jeg så for meg alt fra amming, og at vi ikke kunne vært hjemme nå fordi det er for varmt inne og ute, så vi hadde kanskje vært ved vannet eller et kjøligere sted enn her hvertfall. Jeg holdt ved mange sånne tanker mens jeg igjen gjør det samme jeg gjør hver morgen, kle på meg, lage kaffe og gå ut til ute sofaen. Og bli her resten av dagen.
–
I dag igjen ringer presten, og hun er super hyggelig å prate med, men jeg husker nesten aldri hva jeg har sagt til henne. Men det et godt å prate med hun. Og jeg er veldig glad for at hun rekker ut til meg og til pappaen, da blir jeg trygg på at noen passer litt på han også. Så ringer ei fra LUB og sier masse som jeg igjen ikke husker? det jeg husker, er at hun sa hun hadde funnet en som har mistet i svangerskapet, og hun er også alene, men hun hadde et barn på to år nå. Og hun skulle ringe meg en av de neste dagene.
–
Og ja sånn når jeg kommer på det, sa jordmor når jeg var der at jeg måtte love å få noen profesjonelle til å prate meg. Jeg prater med veldig mange nå syntes jeg, men skjønner ikke at det kommer til å hjelpe dette her. Men ja skal lytte til henne og gjøre det, men må nok bruke litt tid. Alle føler jeg presser meg ved å si og snakke om å komme seg tilbake til verden, jobb og rutiner, hverdagslivet? seriøst??? Er det fokuset nå? Seriøst det er 14 dager siden jeg fødte og jeg skjønner ikke dette engang ennå… jeg vil jo selvfølgelig greie å spise uten at folk tvinger i meg mat, jeg vil jo kunne gå ut med søpla mi selv, men det går ikke nå! Det går ikke!
Jeg trenger tid! Jeg trenger hjelp! Jeg trenger pappaen til Aleksander rundt meg! Jeg trenger mest av alt at dette ikke er sant, og at jeg kan få babyen min tilbake!!!
Jeg forstår ikke hvordan man skal greie dette i det hele tatt??!?
–
Og oppi tankeland som jeg er 99% av tiden så hører jeg disse sauebjellene nærme seg, så jeg titter opp og der står visst tre hanner i hagen til naboen, og spiser gress.
Jeg bor i en leilighet i et hus på en sauegård, så dette blir nok sommeren min. Jeg rører de ikke, jeg kjenner jo selvfølgelig at jeg ikke har krefter, men jeg er også faktisk redd og bryr meg ikke på samme tid. Men jeg sier i fra at de er her. Og det river meg litt bort fra tankeland som jeg sitter i hele tiden.
Men blir samtidig provosert av de(som jeg blir av veldig mye nå.) Jeg blir provosert fordi de kan få lov å gå i en egen verden hele tiden, alt er bra for de. De kan spise og kose seg. De lever et bekymringsløst liv. Fy jeg er misunnelig på mye og mange om dagen, jeg er så misunnelig! Og jeg hater å ha de følelsene og ikke unne andre det godt. Jeg hater at jeg misunner alle andre, jeg misunner til og med de som har mistet tidligere, enten fordi de kanskje har en mann, eller fordi de har kommet seg videre, eller fordi de har fått en barn eller har barn fra før av. Det er så mange grunner til min misunnelse om dagen. Jeg syntes det er dårlig gjort av meg, men jeg kan ikke styre det. Jeg er sint inni meg fordi dette skjedde akkurat meg, så er jeg sint fordi jeg tenker at jeg skulle heller ønske at det skjedde noen andre, jeg blir så sint på meg selv og at jeg tenker sånne stygge tanker. Jeg til og med skammer meg over å skrive de tankene ned. Jeg har så mange stygge tanker som jeg ikke greier å si eller skrive, for jeg skammer meg så hinsides ved å bare tenke de. Jeg skammer meg mest over tankene mine som jeg tenker om meg selv, og om pappaen til babyen vår. Jeg orker faktisk ikke å skrive om disse stygge tankene nå, jeg orker faktisk ikke å tenke på de engang nå.
–
Dagen i dag er en så varm og fin sommerdag at jeg kjenner sinnet og hate til folk vokser i meg. Jeg kjenner at jeg er kjempe sint på pappaen som har båt og “ny” dame. Og han seiler sikkert nå, og nyter solen og bader, med ingenting rundt seg som konstant sier at du er blitt pappa.
Jeg kjenner sinnet mitt stiger fordi folk kan bade og sole seg, mens jeg sitter i skyggen og får ikke i meg mat. Jeg kjenner det bobler i meg at jeg må ligge her og smelte vekk med smerter og være totalt alene. Det er så jævla urettferdig! Det er så jævla dårlig gjort at jeg ikke kan seile bort, bade og hygge meg, mens her sitter jeg og har null energi, null matlyst, men fikser ikke å være alene mer, og fikser ikke å være den som ikke greier noe. Jeg fikser ikke dette alene. Jeg hater virkelig folk med «vanlige» liv nå. Med vanlig mener jeg at jeg ville heller opplevd hva som helst annet traumatisk enn dette. Jeg hadde forberedt med på to virkeligheter, alenemamma, eller mamma og pappa som er venner og oppdrar Aleksander sammen. Det siste var det jeg håpet på, men jeg hel forberedte meg på det første også om det skulle bli sånn. Og begge deler var greit for jeg hadde da en baby, en baby som var min familie. En baby som skulle vokse opp og oppleve verden. Jeg håpet og ønsket at pappaen kom til å stille opp og være masse med han, men regnet ikke med noe. Jeg ville heller ta det som det kommer.
Når jeg sitter her nå, alene med sorgen så tenker jeg disse stygge tankene om pappaen. Jeg har null behov for å si de til han(for jeg unner han virkelig alt godt i verden, mer enn jeg kan beskrive), men samtidig hater jeg han nå for å ikke se og skjønne at hvis vi hadde bearbeidet denne sorgen sammen, så hadde den vært halvert, den hadde vært lettere for oss begge(selv om han ikke trur det.). Det hadde vært et håp om å overleve da. Det hadde vært et håp om at vi greier dette, selv om vi ikke er kjærester. Vi hadde jo greid å vært foreldre sammen til et levende barn, hvorfor greier vi ikke å være foreldre sammen i sorgen da? Hvorfor er jeg så giftig for han? Jeg har vært det føler jeg hele veien, jeg sier de feil tingene, jeg trigger noe i han som gjør at han alltid vil rømme bort fra meg. Hva er galt med meg? Jeg ber ikke om å være kjærester eller å gifte meg, og det har jeg heller aldri bedt om. Jeg har bedt om en dag av gangen, ikke love ting man ikke kan holde, støtte hverandre som venner, finne på ting som venner. Og under svangerskapet håpet jeg og håpet jeg at vi kunne være bestevenner som oppdro en nydelig liten gutt(ja jeg har gjort mine feil i mot han så han har rett til å være sint på meg. Jeg beholdt barnet, og jeg snakket med familien hans bakryggen hans fordi jeg var bekymret for han. Noe jeg ser i ettertid at gjorde ting mye verre.), nå håpet jeg bare på at vi kunne støtte hverandre en liten stund, finne på ting, snakke på telefonen eller bare ta en is, og snakke om det vi ønsket å snakke om. Jeg føler jeg ikke ber om mye, men jeg føler også at jeg bare er en byrde for han. En byrde fra første stund. En byrde han kommer tilbake til jevnlig og lover og sier ting som han ikke kan holde. En byrde som han er glad i, men ikke takler å være med mer enn en eller to dager før det trigger sinnet i han eller noe annet.
Jeg forstår virkelig ikke at man kan være så glad i et menneske og samtidig virkelig hate de intenst, for det føler jeg pappaen gjør med meg. Ingen gjør disse tingene mot noen man bryr seg om, eller noen man er litt glad i.
Ja, jeg trur lett på at han tenker sikkert mye det samme om meg. Ja han har nok hat til meg fordi jeg valgte å beholde Aleksander, og gikk bak ryggen hans når vi ikke greide å prate sammen, og snakket med familien hans.
Men hva skulle jeg gjøre? Ja jeg ser nå at ingen andre enn oss to skulle jobbet med kommunikasjonen uten andres innflytelse, men det skjedde ikke. Jeg trudde virkelig jeg gjorde ditt beste med å si i fra når jeg var redd for deg og trengte at noen faktisk skulle ta vare på deg. Ja jeg beholdt barnet, ingenting annet var riktig for meg og jeg kommer ALDRI til å unnskylde for det!
Men jeg unnskylder for at jeg ikke så deg, og ikke bare snakket med deg så vi kunne finne ut av ting sammen. Men jeg unnskylder ikke dine handlinger, de skulle ikke ha skjedd uansett om jeg beholdt barnet eller ikke. Jeg prøver ikke å legge noen skyld på det som har skjedd. Aleksander er borte, og det er ingen av vår sin feil uansett hvor mye man kjører hodet sitt på det, eller hva svarene blir. Men vi kunne hatt et så bedre svangerskap enn det vi hadde. Du sleit på din måte, og jeg på min. Vi begge var ulykkelig på hver vår måte. Ja, jeg var heldig samtidig, jeg var heldig som faktisk hadde Aleksander i magen, og fikk blitt kjent med han. Det river i hjertet mitt at du ikke fikk den samme muligheten. Men faen heller, du stikker jo med en gang vi er litt uenige, og du stakk jo om jeg hadde en dårlig dag(tru meg som gravid eller ikke gravid vi alle har de, alt er ikke rosenrødt.).
Men jeg har hatt håp og tro på deg uansett hvor mye hjerte mitt har knust hver gang vi kranglet, du sa noe til meg om hvor dårlig mamma eller hvor gal jeg var eller alle de andre tingene jeg vet du ikke mente når du sa de, men de sitter der ennå, og de river faktisk mer nå! Og de sitter der enda hardere når du nå greier å være med alle andre enn meg i sorgen din. Jeg hadde lett vært med deg på fest om jeg bare fikk sitte med deg, jeg lover jeg hadde ikke vært i veien. Jeg kunne vært med på båten, selv med bekkenet mitt kunne jeg sovet på gulvet om jeg måtte det.
Jeg er så ekstremt forbanna at jeg nå sitter her, alene, og du rømmer igjen. Du rømmer uten meg, jeg føler du rømmer fra meg, for du har innrømt at du prater med andre om han, og viser bilder. Hvorfor kan ikke vi det? Du har sagt du ligger i sengen sammen med hun, og prøver å prate om han? skjønner du ikke at du knuser meg når du forteller sånt? Jeg har aldri vært sjalu eller hatt noen ting med å blande meg inn i deg og dine dame greier, men nå burde du faen meg forstå at jeg sitter sint, sjalu, forbanna, redd og føler meg enda mer alene når jeg vet du deler sånt med henne. Dette er vår sorg, jeg fødte, jeg gikk gravid, hun får visst deg og sorgen din. Jeg hater alle andre også som får tiden nå med deg! Jeg hater de, fordi det er jeg som faktisk trenger den!
Jeg hater at jeg har blitt sånn at jeg bare sitter her å enten er i et modus der jeg ser rusa ut(zombimodus) eller at jeg hylgriner. Min triggere som jeg leser folk skriver om, vet jeg ikke hva er. Jeg hater og elsker pappaen til Aleksander så mye og trenger han så mye nå at jeg blir gal.
–
Jeg tok meg nettopp en dusj fordi jeg var alt for varm, og ville prøve å barbere meg for første gang etter fødsel. Men kom i dusjen så en edderkopp jeg hadde drept i svangerskapet, og husker godt hva jeg sa når jeg tok den, at mamma fikser alt selv om jeg er høygravid med bekkenløsning. Edderkoppen var over dusjkabinettet så det måtte litt teknikk til å ta den når jeg var så stor. Men ordene jeg sa da til magen min, ble så utrolig jævlig å huske. For nei jeg føler meg ikke som mamma, jeg fikset jo ikke at du skulle leve så nei, jeg fikser ikke alt.
Jeg gråt og skreik i dusjen så mye at jeg kjente endelig den smerten komme ut å følte verdenen rase. Jeg er så lei av tilstanden der jeg sitter med disse følelsene inni meg og de kommer ikke ut, de er bare kapslet inni meg og gjør meg vondt. Jeg trudde jeg skulle dø av smerte når jeg gråt i dusjen. Det er så utrolig vondt når den værste smerten sprenger på og kommer ut som en bombe. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto der før jeg faktisk begynte å dusje meg ordentlig, men det var lenge nok til å få rosinfingre, og at vannet i dusjkabinettet hadde begynt å renne utover gulvet. Og da gikk jeg igjen tilbake til den tilstanden som alt er kapslet inni meg, men sitter fast. Samme tilstand jeg sitter i hele tiden i sofaen ute. Jeg føler jeg sitter å gjør det verre for meg selv. Det står at man ofte mister matlyst, men man burde få i seg noe. Hvertfall litt frukt, grønnsaker, og fiber så kroppen kan jobbe seg tilbake. Men hva om du faktisk ikke får i deg noe, og du vil ha mammakroppen fordi det er det eneste du sitter igjen med? Jeg forstår ikke meg selv, jeg vil være «normal» og være med folk og få tilbake kroppen min, uten smerter. Men jeg ønsker også å ha mammakroppen for evig som et tegn på at jeg faktisk har fått en sønn. Og jeg vil også ha smertene som faktisk minner meg hele tiden på at jeg faktisk har født og jeg har gått et fult svangerskap. Jeg vet ikke om disse tankene kommer fordi det er så få som har sett meg gravid, at jeg er redd for at folk eller andre ikke ser dette som stort, eller ser på meg som en mamma. men jeg trenger at de vet at jeg er en mamma, jeg er mammaen til Aleksander! Og jeg elsker han mer enn noe annet i verden og vil alltid elske han mer enn meg selv eller noen andre. Han er min sønn, og da forstår du sikkert mitt behov, og det jeg skriver om mine ting i forhold til pappaen hans.?. Pappaen hans er det eneste jeg har igjen fra han. Og den eneste som kan være i nærheten av å forstå føler jeg. Så at jeg ikke kan sørge med han er helt grusomt! Han var der, og deler de samme minnene og deler opplevelsene. Han var min støtte under fødselen, han var min helt, og han er pappen til Aleksander og en av de første som så han, og tok på han sin første bleie, stelte og holdt han, i mens jeg lå på sengen og de prøvde å få ut morkaka. Det er kun vi som pappa og mamma som var foreldrene hans som opplevde det. Jeg trenger seriøst pappaen hans. Og jeg vet han trenger meg selv om han nekter sikkert for det. Ja han vet vi deler noe spesielt, men han vil fortsatt ikke være med meg eller finne på noe med meg, men hundepasser kan jeg visst være, for hunden han skaffet bare noen dager etter fødsel?.?. Ja jeg digger den hunden, men ja jeg føler meg som søppelkassen hans. Jeg vet han har et godt hjertet, og han vil meg vel. Men samtidig gjør ikke handlingene hans det samme som han sier. Handlingene hans sier at jeg er bare den han trenger når han trenger meg, og later som han bryr seg. Men den jeg ser når vi er sammen er en helt annen. Den jeg ser er en kjærlighetsfylt mann som virkelig er glad i meg og liker meg, men så kommer angsten og han må si noe eller gjøre noe for å dytte meg bort, og det sårer meg. For jeg har aldri bedt om et forhold, jeg ber om å bare være. Være to mennesker som tives i hverandres selskap. Du trenger ikke dytte meg bort, jeg prøver ikke å lure deg til noe, jeg er meg med deg. ingen triks, ingen baktanker, bare å være!
Jeg føler meg som et andre valg, eller rettere sagt som et siste valg. En å være med når man må, eller ingen andre kan.
Ja det er sikkert rart at jeg skriver så mye om pappaen, men ja det er det eneste jeg greier å fokusere på, og er greit å fokusere på. Jeg tenker på sønnen min, Aleksander, vært sekund. Ikke tvil på det engang. Derfor er det godt å ha hodet som lar deg fokusere på noe som ikke man blir totalt knust av, men heller sint på. Jeg er så glad I den gutten/mannen som er pappaen til min baby at det er ubeskrivelig. Jeg har virkelig ikke behov for at vi skal være sammen som et par, men hva med faen meg venner som respekterer hverandre? Hvorfor greier mine venner å sette seg til side for meg, og jeg for de? Og du kan sette deg til side for andre, men meg, da må du ta vare på deg selv eller trenger andre folk? Hva i meg er så galt?
Hvorfor ikke kunne respektere meg nok til å ikke snakke om andre damer, ikke lyve å si fine ting du ikke vil eller ikke greier å holde? Ikke si stygge ting til meg? Ikke tru at jeg er her for alltid. Hvorfor får ikke jeg den respekten av han? Ja vi ettablerte tidlig at vi kunne snakke med alt med hverandre, men filtrering ligger i min natur og de fleste for å ikke såre den andre. Hvorfor da må du fortelle meg om damene du har hattsex med, at du har hatt sex etter fødselen, at du er forelsket, eller at du snakker om Aleksander med henne? Forstår du virkelig ikke hvordan dette knuser meg?
Jeg blir sjokkert over meg selv, og at jeg har så behov for han. Min nabo og venninne er vel den som har hjulpet og støttet meg mest av alle som er i livet mitt. I svangerskapet, og nå etter. Og hun fortsetter, og jeg føler jeg ikke greier å vise hvor takknemlig jeg er for at hun tar vare på meg. Men jeg greier ikke, jeg fortsatt fokuserer på Aleksander eller pappaen hans. Det tar vekk alt fokus på alt annet. Og hun er så fantstisk at hun rydder, lytter, hjelper meg med alt. Hun kjører meg til alle avtaler, og stiller opp virkelig mer enn det noen kan forstå. Og alikevell fokuserer jeg på at jeg kun vil være med min sønn og hans pappa. Jeg greier ikke å sette pris på, eller være tilstede uten pappaen. Og det er virkelig vondt for meg å være et menneske om ikke virker som eller faktisk bryr seg om noe annet. Jeg vil jo vise at jeg bryr meg om henne også, og andre som stiller opp. Men jeg bryr meg, men har et men der. Men pappaen til Aleksander gjør det og det, og er ikke her. Men Aleksander skulle vært her og jeg vil faktisk ikke leve uten han. Jeg tenker, og tenker og vet jeg er I sjokktilstand enda, for det fortalte legen meg(og alle andre). Men jeg har forberedt et helt liv for å bli mamma, og jeg vet fakta at min sønn er borte, og jeg greier ikke se for meg noe annet enn at jeg må bli mamma. Mitt liv er meningsløst uten å være en mamma! Jeg vil gi Aleksander en bror eller søster! Jeg vil ikke leve et liv uten barn, jeg greier ikke å se meg leve et liv uten barn. Jeg trenger seriøst å ta vare på et barn, og fullføre et svangerskap som utfallet blir at jeg er mamma til en levende baby. Jeg har forberedt meg på dette i mange mnd nå, og jeg har null sjans i havet å greie dette livet barnløs. Aleksander vil være med meg resten av livet, og sorgen min for å ha mistet han forstår jeg at aldri vil forsvinne.
Og ja jeg forstår det er tidlig å tenke sånn, men når du har 99% av tiden for deg selv så gjør man ikke annet enn å tenke. Man tenker alt fra a til å. Og mange av de tankene er stygge, og mange er fine minner om Aleksander, mange er skumle, og mange er hvordan skal jeg faktisk greie dette.
For jeg trur helt seriøst at dette ikke er noe som kommer til å gå over. Jeg må finne mine løsninger. Jeg forstår jeg ikke trenger å gjøre de nå, men jeg trenger å finne ut hva jeg kan gjøre. Ingenting vil lette sorgen min nå, og ingenting jeg gjør nå vil være riktig. Alt som er i verden er faktisk feil. Men jeg må seriøst finne noe å gripe tak i, for jeg føler jeg forsvinner mer og mer.
Legen sa også til meg det samme, at det er veldig viktig å ikke være for mye alene nå.
Og har gitt meg nr til et sted med profesjonelle mennesker som man kan overnatte om man har krise. Det er rett nedi her og de er åpent 24 timer i døgnet, og bemannet med profesjonelle psykologer hele tiden. Du kan overnatte der for 100 kroner natten, og være der på dag eller natt, opp til personen som trenger det. Men jeg har så motstand å snakke med noen som ikke kjenner han, min sønn.
Jeg snakker med jordmor fra føden, jeg snakker med presten fra sykehuset, jeg snakker nå med to venninner(naboen og ei som jeg har snakket mye med i svangerskapet.) jeg snakket med mamma, men etter begravelsen har jeg ikke orket det. Jeg snakker med LUB(landsforendingen for uventet barnedød) og der skal jeg få en alenemor som har opplevd det samme til å snakke med. Er ikke dette nok? Har også tatt kontakt med psykolog som jeg møtte en gang i svangerskapet(fordi jordmor sa strengt til meg at jeg måtte kontakte noen som faktisk var profesjonelle.) så begynner kanskje å snakke med hun også.
Hvor mange skal man snakke med? Jeg føler ingenting av dette hjelper, jeg vil snakke med pappaen til Aleksander, det er han som faktisk vet hvertfall vet best av alle rundt meg hvordan dette er. Hvordan jeg, og han har det nå. Det er kun med han jeg kjenner det hjelper faktisk å snakke.
Mitt anker til Aleksander! Pappaen til min sønn som var der når jeg fødte. Jeg føler jeg har overført, nei det blir feil å si, men på en eller annen måte så har den kjærligheten og styrken jeg hadde/har for Aleksander mens han levde, også «smittet» over på pappaen. Ja jeg var veldig glad i pappaen fra før av, men dette nå er mer enn det jeg var før Aleksander gikk bort. Trur jeg da?!
#nyrammet #sorg # etbarnforlite #dagbok #Minvei