Jeg er mamma, ja jeg er en mamma i barsel! En mamma med tomme armer, som bor i et hjem uten barneskrik. En mamma som dro hjem etter en fødsel uten sitt barn.
Vær så snill ikke fortell meg at man ikke er en mamma før man har hatt mange våkenetter pga amming eller skriking, eller at man ikke vet hva utslitt er før man har barn. Jeg er en mamma som har grått, og gråter flere tårer enn det jeg trudde var mulig for mitt barn. Jeg er en mamma som har våkenetter og utslitthet mer enn hva jeg trudde var mulig på grunn av sorgen av å miste mitt barn. Jeg ville for alt i verden byttet dette med å få lov å klage på noe med barnet mitt å gjøre(ja man har lov å klage, bare for min del og for de som har mistet, vær så snill å sett pris på at du har lov til å klage, og at barnet ditt lever.).
Ingen barn kan erstatte barnet man har mistet.
Jeg har gått gravid i over 39 uker, og blitt godt kjent med babyen min i magen. Fått lov å elske han mer enn jeg trudde var mulig å elske noen. Fødte min vakre gutt, som var helt perfekt fra topp til tå. Og er stolt av min sønn. Min sønn som jeg, en stolt mor, har lyst til å vise frem til verden og skrike ut; Se jeg er mammaen hans. Jeg er mammaen til denne vakre gutten.
Men det kan jeg ikke…
Ikke spør meg om det går bra, for det gjør det ikke. Ikke spør meg om hvordan det går om du ikke vil ha et ærlig svar. Spør gjerne om min sønn og alt som omhandler han, for tru meg, du ripper ikke opp i noe! Såret kommer alltid til å være åpent, og jeg må leve med det. Men ikke spør om du ikke takler tårer, eller et smil fordi jeg er stolt av han, eller avvisning fordi i akkurat det øyeblikket er det for mye for meg å takle.
Om jeg smiler er det greit, det betyr faktisk ikke at jeg er «fikset», jeg bærer fortsatt sorgen over min sønn med meg, og jeg er ikke noe å «fikse». Alle følelser er lov, og er allerede lei av at dette er et tabuemne! Det kalles den ensomme sorgen for en grunn! Å miste et barn, i eller utenfor magen er fortsatt å miste sitt barn.
Ikke si til meg at dette ordner seg hvis du ikke kan gi meg sønnen min tilbake! For jeg VET at det er det eneste i verden som kan ordne dette, og jeg vet at det ikke er mulig. Men å leve med sorgen, ja det må jeg.
Gi meg tid, mye tid!
Ikke si at du forstår om du ikke har vært igjennom dette før. Jeg er glad for at du ikke forstår, for da betyr det at du ikke har opplevd dette.
Jeg takker for at LUB finnes, for meg, og mine nær meg nå. Jeg er så heldig at de nær meg har lest på sidene til LUB for å forstå en brøkdel av det jeg går igjennom, og jeg er så heldig at jeg kan snakke med mennesker der som har opplevd dette marerittet selv.
Jeg har mistet det kjæreste jeg har, og vil bære med meg sorgen av å miste barnet mitt resten av livet. Alt jeg hadde, og alt som skulle være vårt liv sammen, er nå i grus. Jeg starter ikke på blanke ark, jeg starter virkelig i helvete på jorden, og herfra skal jeg bruke tid, tid til å greie å leve videre. Hvordan? Det vet jeg virkelig ikke, men jeg tar sekund for sekund, minutt for minutt, og dag for dag. Jeg har måtte hatt begravelse for min sønn, noe ingen mennesker i verden burde oppleve, unner ikke min værste fiende å måtte oppleve dette. Alt er feil, så feil det kan bli.
Jeg er mamma, en englemamma, Mammaen til Aleksander. Jeg elsker deg min sønn Aleksander, mer enn verdensrommet er stort❤️.
Aleksander 16.05.2018-14.05.2018❤️
Men jeg er fortsatt en mamma!
#Instagram #tilpårørende #minsorg #sorg #mamma #englemamma #Englesønn#englebarn #rådframegtilmine #jegerenmamma #etbarnforlite #mittskrikuttildenærmeste
❤️❤️❤️
Janne Anastacia:
<3