I dag føler jeg meg helt ødelagt.

I dag, i fjor 14. Juni 2018 så møtte jeg og pappaen din på akerbrygge, for første gang på mange år.

Jeg trudde aldri i hele mitt liv at jeg skulle sitte her jeg er i dag. Jeg trudde aldri i mitt liv at livet mitt skulle inneholde så mye dritt på ett år, og et mirakel. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle starte noe med han da, eller noen gang bli gravid. Eller noen gang sitte her, som kvinnen som mistet sitt barn.

Jeg hadde virkelig aldri trudd det!

Jeg satt i en god jobb da, ja leitet etter min mening med livet(men gjør ikke alle det?). Men jeg ønsket ikke barn, ikke en mann, ikke en familie. Hva faen? Jeg fikk jo som jeg ønsket??? Jeg sitter her uten barn, uten mann, uten en familie.

Hvordan kan så mye skje på bare et år?

Et år siden, var jeg hjerteknust pga en fyr jeg hadde møtt som jeg for første gang på mange år, følte satt pris på meg, lyttet til meg, og var der for meg. Jeg satt da å vurderte å flytte til et annet land for han.

Men så feil tok jeg, jeg endte heller opp med en fyr som IKKE ville ha meg, som jeg ble gravid med(noe jeg ikke trudde var mulig at jeg kunne bli). Beholdt barnet, var igjennom et helvete i svangerskapet. Jeg hadde først hm(ekstremkvalme i første trimester, og halve andre), fikk bekkenløsning allerede i begynnelsen av andre trimester, ødem, halsbrann, og jeg og pappaen kranglet som fy. Trudde aldri at den fyren skulle såre meg så mye på så kort tid. Jeg var alene, gravid, flyttet bort fra folk, fikk sosial angst pga hvordan jeg og pappaen forholdt oss til hverandre(og at jeg var gravid uten å være i forhold. skammen isolerte meg), og fikk depresjon fordi jeg var alene mesteparten av tiden, med store smerter. Det eneste som holdt meg oppe, var mirakelet som vokste i magen min. Han som sparket så nydelig, han som strøk meg på innsiden av magen når jeg var lei meg, han som danset sammen med meg i stua(egentlig i hele huset), når vi trengte å løftes opp. Han og jeg planla et liv sammen med. Gutten i magen min var virkelig et mirakel, en gutt som holdt meg oppe av å bare være i magen min. Jeg visste fra første stund at han var en gutt. Jeg visste at han var det beste som noen gang hadde skjedd meg.

Hvordan opplevde vi så mye på så kort tid? Jo jeg trur det har mye med at jeg var sykmeldt fra starten, og var alene mesteparten av tiden. Uansett plager fysisk, psykisk eller krangler med pappaen, så hadde du og jeg det bra sammen. Vi var et team.

Vi hadde rutiner fra starten.

Jeg sang til deg når vi la oss, du danset i magen når jeg spilte min musikk. Du hikket så nydelig etter hver gang jeg hadde spist. Jeg elsket å ha deg i magen. Jeg elsket deg fra første stund. Du var ikke bare et barn som hadde kommet til meg, du var min mening, du var ønsket, du var elsket, du var mitt alt!

I dag sitter jeg her, og hater og elsker dagen for ett år siden. Jeg var heldig å få oppleve deg! Og å få lov å gå gravid med deg. Og få lov å føde deg. Den dagen som jeg var så heldig å møte pappaen din, som ga meg den gaven å bli gravid med deg.

Men faen jeg hater den dagen også, den dagen jeg møtte mannen som har knust hjerte mitt flere ganger enn jeg kan telle. Den dagen jeg møtte pappaen din, og du ble til så jeg skulle få kjenne sorgen av å miste deg!

Hva om jeg ikke hadde dratt til Aker Brygge den dagen? Hadde jeg vært et helt annet sted i dag da? Hadde du ventet med å komme til meg på et senere tidspunkt så jeg slapp å miste deg? For er det en ting jeg aldri ønsker, det er at du aldri skulle ha skjedd! Jeg vil ALDRI ønske bort det å ha opplevd av å gå gravid med deg, og å bli kjent med deg! Du er virkelig fortsatt mitt ALT! Du er den jeg elsker høyere enn noe annet og noen andre! Du er bare helt fantastisk Aleksander. Hvorfor er du ikke her med meg nå?

Du og jeg skulle leve sammen, og jeg skulle lære deg til å bli et selvstendig menneske som behandlet andre godt, og satte samtidig ned foten for å ta vare på seg selv. Du skulle bevare det gode hjerte ditt, og vite at du var alltid elsket av mammaen din.

Jeg så for meg, deg og meg om mange år. Jeg hadde til og med laget lapper som folk skulle skrive noen ord til deg som 18 åring. Jeg skulle i din 18 års bursdag gi deg en boks som inneholdt brev og bilder som var skrevet før du ble født og mens du var spedbarn. Jeg skulle da lage en film for deg, med ultralyd bilder av ballene dine(ja det hørtes rart ut, men ul mannen tok bilder så vi hadde beviset at han var en gutt), og mamma skulle gjøre deg flau med å vise bilder av sånt, og deg i rosa kjoler, og alt annet tull jeg kunne finne. Jeg så for meg deg finne en fantastisk sjelevenn som du kom til å gifte deg med. Jeg så for meg deg få lov å følge drømmene dine, for uansett om jeg måtte ha jobbet med halvt i hjel for det, så ønsket jeg det for deg. Hvordan skal jeg nå leve uten å vite at du får lov å oppleve verden, og verden oppleve deg. Hvorfor faen var det ikke jeg som gikk bort og du som fikk leve? Jeg bytter lett plass med deg! Hvorfor faen får jeg ikke lov til det?

Du skulle nå ligget i den bedside cribben jeg fikk i babyshower av alle mine venner. Du skulle nå pustet, ledd og levd godt. Hva skjedde? Hva har skjedd, og hva har jeg gjort som var så jævlig at jeg er den som opplever dette? Hvorfor faen får ikke du lov å leve? Du skulle leve, jeg skulle dø! Det er den eneste døden jeg hadde forberedt meg på! ALDRI TRUDDE JEG DETTE VILLE SKJE!

Et år siden satt en uviten 32 åring, og drakk litt på Aker brygge med venner. Et år siden satt en forvirret gutt foran meg, tapt i sin egen verden som jeg måtte dra han ut fra. Ett år siden satt en to mennesker å snakket sammen, uvitende om at du skulle bli til, og vi måtte oppleve å miste deg. Ett år siden?

Verden er så forbanna urettferdig!

#etbarnforlite