15.Juni 2018
Jeg tok en fjerde del av sovepillen i går, ikke en hel eller halv, men en fjerdedel for å være i best form som er mulig for meg i dag.
I dag skal jeg nemlig til en stenforhandler på gravstener. Jeg skal kanskje få designe min sten til Aleksander i dag. Herlighet jeg er spent. Jeg har vært på gravlunder å tittet, og på nett, og trur jeg endelig har kommet frem til hvordan jeg vil ha den. Jeg gir virkelig f i hvor mye den koster, for de tingene hans jeg velger å selge skal gå til gravstenen hans(det er jo til samme person). Det er virkelig viktig for meg at jeg blir fornøyd, og at han får en grav som er han verdig. Helt ærlig så føler jeg ingenting er bra nok for han, og det er det jo egentlig ikke. For ingen barn burde ligge på en gravlund!
Jeg har gått rundt tidligere å tittet på gravlunder, og det syntes så godt hvor barna ligger. Det er virkelig de fineste stenene, og de mest spesielle. Jeg skjønner sakte som sikkert at flere har måttet gjort dette før meg, de har også måttet gravlegge det kjæreste de har. Det gjør vondt i hjerte mitt at andre måtte ha opplevd dette, og det dreper hjertet mitt at Aleksander måtte være en av de som må ha en sten.
Jeg våknet i dag til en melding til meg, på et forum jeg er medlem av og har vært i hele svangerskapet, en melding som virkelig tok meg til tårer. Det vakre menneske skrev så vakre ord til meg, vakre ord som virkelig traff meg i hjertet. Hun er ei som er i min termingruppe på forumet, og der har jeg skrevet siden jeg ble gravid. Det har vært mitt sted som likesinnede kan skrive og prate sammen. Vi alle var gravide sammen! Hun skrev om meg, mitt svangerskap og det å miste Aleksander. Siden det er en skjult gruppe, så er det ikke riktig av meg å ta hennes ord å legge her. Men de traff, de virkelig gjorde så jeg følte meg sett. Et menneske jeg aldri har møtt følte jeg så meg, og så hvordan min vei i livet har vært. Jeg er ikke den flinkeste til å ta i mot skryt eller komplementer til meg, men de traff. Det var virkelig en styrke jeg trengte for å greie denne dagen. Tenk deg så heldig jeg er som har så mange fantastiske mennesker jeg aldri har møtt i et forum, jeg trudde aldri at man kunne bli så glad i mennesker man aldri har truffet. Men vi har delt alt sammen i gjennom alle disse mnd. Alikevell, hvordan var vi alle så heldige at vår Mai 2018 gruppe skulle være så fantastisk og støttende igjennom alt. Selv når de sitter der med sine nydelige barn så orker de å lese min historie, og lese om mitt tap. Det må være så utrolig sterk for de. Jeg vet ikke selv om jeg hadde greid det, med frykten i meg for å kjenne på det om mitt eget barn. Fantastiske kvinner er de!
–
Jeg ble hentet her av Begravelseagenten som har fulgt og hjulpet meg siden dagen jeg var å byttet klærne på Aleksander. Hun er så snill at hun henter meg hjemme og vi drar å ser på stener sammen.
Man vet ikke seriøst hvor vanskelig det er å velge ut hvilken gravsten man skal velge før man må velge en til sitt barn. Jeg gikk frem og tilbake. Sort, hvit, blå. Hvit med Kråkesølv I eller hvit med sorte prikker i?
Men jeg endte på så nærmest lik som jeg hadde forestilt meg fra før av, den hviteste stenen jeg fant. Jeg ble ekstremt skuffet at Bærum kommune ikke lar deg få lov til å ha en sånn sten rundt blomsterbedet, for da blir visjonen min helt annerledes. Så jeg må ringe rundt til kirkegårdene å høre om det går an å velge det for det. For ellers skal jeg da velge å betale for å ha han et annet sted utenfor Bærum, eller må jeg skape meg en ny visjon av hvordan stenen og gravplassen skal bli? Virkelig skuffet ble jeg.
Men jeg skal prøve å tegne stenen til hvordan jeg vil ha den. Begravelsesbyrået vi har valgt, og hun vi fikk, har virkelig gjort en service uten om det vanlige. Tenk at hun kjører meg til stedet å plukke ut sten, og hun har laget støp i gips av fotavtrykk og håndavtrykk, til meg og til pappaen. Virkelig er dette et sted som bryr seg om vi som har mistet.
–
Noen timer senere ligger jeg her i sengen, og føler meg helt jævlig igjen. Jeg hadde besøk av helsestasjonen rett etter jeg kom hjem. Ei jordmor og ei helsesøster. Ja de var søte de, men faens for et fokus med å få meg tilbake til jobb og samfunnet de hadde. Hva faen? Ja, det har gått en mnd, men for meg har det ikke det. Jeg har snakket med andre dette har skjedd og de angret seg med å presse seg tilbake i jobb for fort. Men nå er det ikke meg, det er helsevesenet som presser meg. Hvordan faen skal jeg fungere i jobb når jeg ikke engang fungerer? Ikke kom her å si at jeg ligger frivillig i sengen min å gråter og har smerter i hele meg fordi jeg ønsker det. Faen heller hjelp meg med de praktiske gjøremålene da! Jeg har ennå ikke greid å betale regninger, jeg har ennå ikke greid å spise normalt. Hva forventer de fra meg?
Jeg skulle så i hele verden ønske jeg ikke var alene nå. Jeg føler meg så forbanna alene. Jeg greier ikke dette alene. Jeg blir så sjalu på de som opplever dette og har en partner å dele sorgen sin med, og dele de praktiske gjøremålene. Jeg forberedte meg ikke på å være alene resten av livet, jeg hadde ikke forberedt meg på å måtte leve alene igjen. Jeg hadde jo Aleksander. Men nå sitter jeg her fast på en gård som jeg kommer meg ingensteds uten bil, alene. Alle jeg har kontakt med skal på ferie neste uke, og hva gjør jeg da? Hvordan skaffer jeg mat da? Hvem snakker jeg med da? Hva gjør jeg da?
Hvis det finnes noen høyere makter, hva faen vil de med meg? Vil de presse meg så jævlig til kanten at jeg stuper? Jeg skjønner ikke hva jeg gjør? seriøst hvordan skal jeg greie dette?
Jeg er så jævlig lei av mennesker som later som de trur de vet best for meg. Jeg er så jævlig lei av folk som lover ting og ikke holder det. Jeg føler meg så forlatt i denne verdenen, forlatt av min sønn(han valgte ikke det, men føler fortsatt han forlot meg), forlatt av pappaen, forlatt av familie(mitt valg, men jeg orker ikke å ta «vare» på de mer), forlatt av venner(folk som sier at de vil møte meg eller er her, men jeg greier jo ikke å rekke ut en hånd eller ta tlf.). Jeg skulle ønske noen bare dukket opp på døra mi og sa, nå Rikke, skal du bli med meg bort en stund, og når vi kommer tilbake så hjelper vi deg med å betale regninger og komme deg opp. At folk bare dukket opp så jeg måtte ha tatt I mot hjelp. Men dessverre (og bra for de) de har sine egne liv, og jeg har mitt, alene.
På filmer og serier, der dukker folk opp med mat, og kommer på døra og drar sine venninner med ut på tur, eller bare på stranden, eller bare litt bort på en jentekveld. Jeg føler jeg ber om det, jeg føler jeg belaster folk og trygler om å få lov å låne de litt, og få lov å leve litt i dems liv. Jeg føler veldig at min nabo er hun som har gått all inn for meg, men jeg føler jeg belaster henne. Hun må jo få “fri” en gang, hun kan ikke være min hjelpepleier hele tiden. Hva er så jævlig galt med meg at jeg er så jævlig mye alene, og har vært det hele livet? Jeg føler at jeg har levd alene nok nå! Jeg har faen meg bevist at i 33 år så greide jeg dette, hvorfor er jeg fortsatt det? Min sønn gikk bort også. Det må være noe totalt galt med meg siden jeg alltid er alene. Jeg har ikke hatt problemer med å være alene, og trives godt i mitt eget selskap, men nå er det nok. Jeg ønsket meg en familie når jeg var ung, den drømmen stoppet på et eller annet tidspunkt. Nå ønsker jeg meg veldig en familie, og hvis jeg noen gang får det så skal jeg huske å sette så jævlig stor pris på det at jeg skal takke hver dag. De som har familier vet ikke hvor heldige de er. De som har familiemiddager, de som drar på ferie sammen eller bare drar til hverandre for å snakke sammen. Hva er så jævlig galt med meg at jeg fikk utdelt den jeg har? Alle familier har sitt, det har jeg forstått for lenge siden. Men min har virkelig tatt kaka. Så jeg står her alene! Lurer på hvis det finnes høyere makter hva faen de vil jeg skal gjøre? De tar jo faen meg fra meg alt jeg blir glad i! Når skal det være min tur! Aleksander hadde fått en fantastisk familie, han hadde fått meg, og de få jeg har, og han hadde fått en fin familie på pappaen sin side. Og jeg skulle alt i verden sørget for at det var jeg som tok vare på han, og ikke omvendt. Han skulle aldri få oppleve hvordan jeg har hatt det i livet. Hvis han hadde opplevde motgang i livet, så skulle jeg virkelig vist han at jeg var der 100% om han trengte meg, og ville satt alt mitt til side for å støtte han og vise han kjærlighet. Nei jeg ville ikke gjort ting lett for han bare for at han skulle slippe, men jeg hadde vært der for han. Får et jævla dritt liv jeg har! La meg få bytte det med noen andre, om det bare er for en uke så bytter jeg gjerne, selv med sorgen så bytter jeg. Hvordan skal jeg takle dette alene?
#dagbok #mittlivisorgen #nyrammet #dødfødt #stilefødsel #lun #etbarnforlite
