Skrevet 01.06.2018
Jeg må skrive dette i mens jeg husker det. Flere netter på rad, også før jeg mistet, så når jeg legger meg begynner det å knirke. Ikke vanlig vegg knirking, men banking. Det høres ut som det er i fra loftet og eller barnerommet. Det gir meg hver gang en ekkel følelse. Når jeg var gravid så snakket jeg til magen, og tok vare på han. Det roet meg selv ned. Nå har jeg følt på det siden jeg kom hjem, og greier ikke å finne roen ved det. Det er ekkelt og skummelt. Første dagen jeg kom hjem så var det verst. Det er virkelig ikke vanlig knirking, det er så høyt at det vekker deg om du nesten har sovnet. Og det smeller alltid når det har begynt ett eller annet sted i stua som jeg også hører. Jeg prøvde første kvelden å tenke dette er bare knirking som er vanlig fra gamle hus, men da ble det bare verre. Og min angst når jeg hører det er reell. Jeg prøver å overbevise meg selv at du er voksen og dette er tull å være redd for. Men følelsen som jeg har og som er i rommet da er så tung og så lammende at jeg greier ikke bli kvitt den. Og har sovet med lyset på siden den første natten, jeg blir virkelig redd om jeg slår det av. Men takk Gud(eller heller takk legen) for sovepille for den slår meg ut uansett om jeg vil eller ikke.
I går når jeg la meg, la jeg tydelig merke til det igjen. Og denne gangen var det høyere og mer skremmende enn de andre gangene, jeg reiste meg opp fra sengen for å se rundt meg. Fortsatt ingen i rommet, men mens jeg tittet hørte det ut som noen banket i veggen to ganger, og det er en yttervegg og jeg bor i andre etasje.
Redselen for at sovepillen ikke skulle fungere kom, og redselen for disse lydene var stor.
Jeg hørte først et brak som det alltid startet med som høres ut fra loft/peishjørnet mot barnerommet. Så begynte det på de andre veggene. Men det er alltid en lyd av gangen, så stopper det litt når jeg setter meg opp, også kom det smellet(som om et glass velter fra bordet ned på gulvet) fra stua. Så jeg legger meg fort ned å tenker på at dette er bare et gammelt hus. Du må slutte å bli redd. Så kommer tankene, tenk om den stygge energien der, er den som min sønn ikke taklet og gikk bort av? Nei jeg skjønner det ikke er mulig, men tanken kommer. De lydene er ikke gode og ikke noe jeg liker. Jeg må bare lære meg å finne noen rutiner som jeg kan slutte å bli redd. Jeg måtte bare si det, for dette skjer nesten hver kveld nå når jeg skal legge meg og tenker ikke så mye på det når jeg våkner, uten om i dag da. I dag var det faktisk en av de tankene som slo meg når jeg våknet til igjen sjokket av at min sønn ikke er her mer, da tenkte jeg på de lydene og ble virkelig sur, sint og lei meg, og går inn I mitt dvale/zombi modus igjen, for å lage kaffe og sette meg ut.
–
Så her sitter jeg nå! Samme stedet. Eneste forskjellen i dag at det er en ny dag. En ny dag alene, en ny dag med sorgen, en ny dag med hodet mitt som tenker mange tanker, en ny dag med lammelsen I kroppen, en ny dag uten mening.
–
Nå har jeg snakket med min likemannperson fra LUB, hun ringte rundt 13:30 og vi snakket helt til 16:00(eller jeg snakket henne halvt i hjel, trur jeg.) Men så godt å snakke med noen som har opplevd dette. En som faktisk forstår. En som også har vært alene i graviditeten, og alene med sorgen etterpå. Herregud så godt å kunne si de stygge tankene man tenker til noen og de også har tenkt de. Og så godt å vite at hun nå har en sønn som lever. Det var bedre å snakke med henne enn jeg forventet. Samtalen gikk så mye mer naturlig enn jeg trudde. Jeg var virkelig redd på forhånd at hun skulle være «skinnhellig», altså dømme meg for sånn jeg er, og at jeg valgte å beholde barnet selv om jeg ikke var i forhold med pappaen.
Men det ble omvendt, hun forsto! Jeg snakket, og hun også hadde tenkt eller følt det før.
Jeg følte når vi la på så hadde jeg lyst til å si nei, det kan vi ikke. Dette er det beste jeg har følt meg på lenge, selv om sorgen er så stor, alt i meg er det samme, så er det endelig en som forstår. Mange prøver å forstå og mange er flinke til å lytte, men hun faktisk forsto.
Det er helt rart at hun forsto hvor jeg var nå, og at det var greit. Og hun forsto mine rare ting som jeg føler at ingen kan skjønne. Jeg har faktisk mistet mitt barn, og har ingen pappa her hjemme som jeg kan dele min sorg med, hun forsto.
Jeg er faktisk sjokkert over at jeg har snakket med et annet menneske som skjønner hva som skjer, og hun lever ennå. Hun skjønner det.
Jeg trudde helt ærlig at jeg i denne situasjonen ikke kom til å snakke med noen som faktisk skjønner dette. Noen som faktisk har følt på akkurat det samme.
Ja jeg sitter her etterpå faktisk sjokkert over samtalen, på en bra måte. Jeg skjønte at kanskje å snakke med henne kunne faktisk hjelpe litt, ikke bare at jeg snakker meg halvt i hjel med alle også blir det ikke noe mer enn et større behov for å snakke mer.
Og det verste av alt at hun fikk meg til å spise( hvertfall litt.) hun sa at, Mammaen til Aleksander må spise for å greie å bære en tunge sorgen over Aleksander. Sorg I seg selv er energitappende, så man trenger en sterk kropp som kan bære sorgen.
Og for meg så ga det mening, isteden for at jeg må ta vare på meg selv, eller at jeg må spise for at andre vil det, eller at jeg må spise for å fungere. Jeg spiste ikke mye, men jeg spiste! Og jeg var faktisk litt stolt av å spise over et halvt knekkebrød alene. For å spise alene, det er virkelig det vanskeligste.
I dag har vært en litt lettere dag enn vanlig etter telefonsamtalen. Den er ikke noe lettere med sorgen, men lettere at jeg har prøvd å spise flere ganger. Og faktisk greid å sette på en maskin med klesvask. Noe som er så vanskelig for meg at jeg kan faktisk ikke tru det selv. Alt er så rart for meg. Det lettet meg å tenke at det kanskje er håp for meg å få et barn til senere. Et barn jeg ikke er englemamma for. Jeg har så problemer med at jeg ikke er i forhold nå og ikke kan prøve etter 6 ukers kontrollen. Behovet mitt for et barn er stort. Utrolig stort.
Jeg har min englegutt som jeg elsker over alt på jorden, og ser på bildene veldig ofte og tenker på han hvert sekund. Og ønsker han levende med meg, og jeg fantaserer om å amme han, og holde han og drukne i øynene hans. Men dessverre er ikke det min virkelighet.
Og jeg har fortsatt behovet der som mamma og få lov til å være mamma til et levende barn også. Jeg ønsker veldig å kunne få lov å oppleve det om min kropp kan det.
Åhhh jeg håper virkelig så inderlig så utrolig mye at jeg kan få lov til å oppleve det. Vær så snill og gi meg den muligheten. Jeg virkelig ser ikke meningen med livet uten.
#LUB #landsforeningenuventetbarnedød #etbarnforlite #sorg #mistet
