Skrevet 03.06.2018
I går var første dagen jeg ble dratt ut å greier å være på noe annet enn å sitte her å gråte og sitte i et zombimodus.
Naboen, og vennene dems dro på båten, med meg.
Jeg i løpet av den tiden, hadde mange tanker.
Noen av de var at jeg var og har vært hele tiden sammen med folk som ikke her mine. Jeg finner ikke min plass i verden. Jeg har ikke en samlet eller stor oppegående familie, jeg har ikke en samlet vennekrets, så når jeg finner på noe så er det alltid jeg som er med min vennsfamilie eller mine venners venner. Jeg har da ikke noe liv for meg selv. Jeg passer ikke inn noe sted. Jeg har bare meg, og som en 33 åring så burde man ha noe etablert. Jeg igjen som jeg har gjort mange ganger må starte helt på nytt. Alene. Jeg greier seriøst ikke dette igjen. Jeg greier seriøst ikke å leve alene mer. Jeg greier ikke å finne trøst i at jeg kanskje får mitt egentlig senere, for hver gang jeg har prøvd, så får jeg en smell og ender opp alene igjen. Jeg har faktisk ingen plass i verden jeg finner for meg. Jeg skjønner ikke hvor jeg passer inn eller hvor jeg kan starte å prøve å ha mitt liv.
Men ikke bare at jeg sleit med å leke «normal» og leke at jeg ikke følte meg alene, men bf har jeg ikke hørt fra siden begravelsen. Og har prøvd å ringe han(og det er første gang siden vi ble kjent han har ikke tatt telefonen fra meg), og sendt melding. Men når vi har tatt opp båten, så løper plutselig han forbi meg på bryggen.
Hjertet mitt stoppet, og jeg ble helt satt ut. Så kommer han løpende tilbake. Og ser sjokkert ut når han ser meg. Og han spør hva jeg gjør der. Og jeg svarer, og han spør om jeg har det bra, og jeg mumler noe, for jeg vet ikke hva jeg skal si. Han ser egentlig lykkelig ut og totalt normal. Så spør han om han kan gi meg en klem, og det er en iskald klem som du gir til noen du ikke kjenner så godt. Og han sier han må kjappe seg og sier vi snakkes, og jeg får ikke til å si mye bare ser egentlig på mobilen hans i hånden. Og han svarer, ja da må jeg kanskje plukke opp telefonen når du ringer. Ja sier jeg. Og han løper videre.
Hva faen?
Det var som å møte en person du ikke har sett siden skolen og ikke kjenner så godt??? Og her begravet vi sønnen vår på mandag…. jeg er ikke oppegående og han har bare slettet meg og Aleksander virker det som. Jeg datt helt tilbake, og nå fikser ikke noe og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre alt dette alene.
Nei faen heller jeg driter i om han har gitt meg beskjed om at jeg ikke får lov å ha kontakt med familien hans, jeg trenger hjelp og jeg trenger hjelp fra de. Ingen hjalp meg under svangerskapet. Men nå trenger jeg mer hjelp, ikke faen at jeg skal stå alene i dette, når alle sørger, og jeg må spare for harde livet for å få gravsteinen jeg ønsker til Aleksander, og jeg må selge alle ting selv og jeg må sitte her alene mens alle andre lever videre. Jeg passer kanskje ikke inn noe sted, men jeg må hvertfall overleve til jeg har gitt Aleksander et verdig hvilested. Og jeg gir virkelig faen om pappaen kommer og skal «skremme» eller true meg fordi jeg har kontaktet hans familie igjen. Jeg orker ikke dette, jeg sitter her med kun materialistiske ting i livet og har ingenting som betyr noe for meg mer, så jeg gir fullstendig faen i den fyren som ikke eier et snev av empati for meg. Den jævelen som faen meg fikk være med å dele det viktigste jeg har opplevd og det værste og han bryr seg ikke. Jeg HATER han så mye nå, men alt i meg skriker i meg at jeg også trenger han. Jeg forstår meg ikke. Jeg har forsvart han til alle under svangerskapet. Den personen som har såret meg mest trenger jeg mest nå. Hvorfor?
#sorg #nyligmistet #mistet #etbarnforlite