Skrevet 05.06.2018.
Mine dager går så opp og ned som det er mulig. Jeg var sur på pappaen etter at jeg møtte han tilfeldig, og nå har jeg veldig forståelse for at vi sørger forskjellig. Jeg må begynne å ha mer fokus på min sorg å begynne å skjønne at pappaen til Aleksander er han, og er ikke i mitt liv. Jeg må ta vare på meg og Aleksander.
Men mine dager går nå i at jeg kan syntes ting er greit, jeg holder ut. Til at jeg ikke ønsker å leve. Jeg svinger mange ganger i løpet av dagen, men kan se ut for andre at jeg bare er i et modus. Jeg har greid i to dager å fått i meg litt mer mat, og greid å gjøre små ting inne. Men bekkenet mitt tar nesten livet av meg, så nå smører jeg smertestillendekrem og må ta smertestillende om jeg skal bare greie å være våken. Så det tar også mye fokus.
Men jeg svinger på at jeg greier å ha besøk og å gjøre noe, også plutselig er jeg totalt utmattet og vil bare ligge. Jeg gråter mindre, og det er kanskje fordi det er akkurat som jeg trur jeg ikke har vært gravid eller fått en nydelig liten gutt. Jeg kan si det og snakke om han nå som da, men følelsene er så jævlig langt inni meg og fokuset mitt av følelser har gått mer opp i hva pappaen driver med og hans liv. Jeg kan se masse på bildene av Aleksander, og planlegger hvordan gravstøtte hans skal få og hvor han skal ligge, minneramme vil jeg ha, og fødselsplakat. Og vurderer å fortsette på babyboka. Så selv om jeg ikke gjør noe hele dagen, så er sånne tanker der. Jeg tenker på dette hele tiden, og kjenner inni meg at jeg er utmattet av sorgen, men gråten som er så intens så jeg skriker, har ikke vært der. Jeg trur og føler jeg ser mer «normal» ut, og føler meg mer «normal», men jeg kjenner skrekken i meg at jeg er redd for at et smell av følelser kommer snart. Et virkelighetssmell som gjør at nå forstår jeg hva som har skjedd.
Jeg bærer inni meg en helt grusom skyldfølelse på alle følelser jeg har og alt jeg gjør, om jeg ligger her på sofaen inne eller ute er akkurat det samme. Da bærer jeg skyld for at jeg ikke gjør noe og ikke greier det, og om jeg gjør noe, bærer jeg skyld for at jeg greier å gjøre noe. Om jeg tenker eller sier feil ting så bærer jeg skyld av det, jeg bærer skyld for at jeg tenker, gjør, ikke gjør og alt jeg kan finne.
Jeg føler jeg bærer skyld fordi jeg ikke sørger riktig!
–
I morgen er den grusomme dagen som vi skal få svar på noen av prøvene fra min kropp, å det de kan svare på av prøver nå. Helt grusomt å grue seg så mye, og gå igjennom helt fra man får vite at barnet sitt er borte til nå, og kanskje ikke få svar engang. Obduksjonen kan ta opptil 4-6 måneder å få svar på så de regner jeg ikke med å få i morgen, men ja jeg gruer meg helt enormt. Tenk om jeg har gjort noe galt eller om det var noe galt med babyen min eller er med meg? Tenk om pappaen har gitt meg chlamydia i svangerskapet, og det er grunnen. Jeg gruer meg så ekstremt mye.
Helt ekstremt.
Pappaen skal hvertfall hente meg hjemme og bli med, det forventet jeg ikke. Og jeg skal passe hunden hans i fem dager, i mens han er å besøker noen onkler i utlandet. Og jeg gru gleder meg til å passe hunden. Jeg har kjøpt godis og leker til den store gullmedaljen til han. Og jeg gleder meg til å ha han, men er så redd for at jeg er så ødelagt at jeg ikke greier det. Tenk om jeg glemmer å gi valpen mat, eller det blir for varmt. Tenk om han dør av varme eller noe annet når jeg passer han fordi jeg bærer døden så nærme og med min flaks i livet så vet man aldri. Jeg er super redd for at det skal skje han noe. Redd for om jeg burde dusje alene eller om han skal få være med inn. Redd for at noen av dyra her på gården kan gjøre han noe vondt, eller om katten klorer ut øynene hans. Herregud dette kan jo ikke være normal frykt? Jeg er faktisk livredd at det skal skje valpen noe i mens han er hos meg. Jeg håper virkelig ikke det.
For da, da har jeg fått virkelig kvoten min av ting. Jeg vil jo bare gi valpen kjærlighet og trygghet så han kan vokse litt og kanskje slutte å tisse inne. Jeg vil jo at han skal ha det bra, og på en måte vil jeg jo vise at jeg fortsatt er mamma selv om babyen min gikk bort før jeg i det hele tatt fikk prøve å ta vare på han uten for så jeg er virkelig skeptisk. Og redd!
–
Drøm på dagen i sengen min 05.06.2018
Jeg drømte at jeg var hjemme hos min farmor og fortalte om den fine opplevelsen jeg hadde med å føde. Og da spurte min kusine og få se bilder av mitt barn. Jeg stolt ville vise frem bilde, og hun bladde selv. Plutselig ser jeg hun stivner, og jeg ser hun har stoppet på et bilde jeg tok av hode for at jeg hadde ikke sett håret hans tørt før etter obduksjon, så hodet hans er litt rart. I mine øyne er det helt naturlig, men hun reagerte. Og jeg måtte holde hun oppe fra gulvet for at hun ikke datt, også hun spydde over på siden av armen min.
Min farmor kommer inn, og jeg slipper min kusine, og kjenner sinnet og sorgen om hverandre. Og min farmor lurer på hva som har skjedd. Og jeg uten å tenke, sier ut: hun så på bilder av sønnen min og syntes han var så stygg at hun kastet opp. Og hele min familie på far siden forsvarte henne og sa jeg var stygg og slem.
Så våknet jeg? og jeg skjønner at folk ikke vil se egentlig bilder av min sønn. Eller om det er jeg som virkelig er liv redd for at dette skal skje i virkeligheten. Eller at folk bare sier han er flott og nydelig, men inni hodet eller sier til andre noe annet. Gud jeg hater å sovne uten sovepille, jeg HATER det.
Drøm nr to som kom rett etterpå:
Drømte at jeg og pappaen hadde kista på fanget med Aleksander oppi, og pappaen tok han opp,
Jeg var skeptisk uten ord, men viste det med kroppsspråk. Han holdt han fint, men plutselig så begynte Aleksander å snu seg rundt og krabbe ut av armene hans bort over armen til pappaen. Og jeg skjønte ingenting, for han er jo ikke levende, men pappaen fikk liv i han igjen ved å holde han.
Så våknet jeg igjen, og skal virkelig ikke sove uten piller nå mer. For helt angst av disse drømmene. Og føler meg bare tusen ganger verre(om det er mulig).
#marreritt #sorg #etbarnforlite #englemamma