Skrevet den 06.06.2018
Jeg tar meg i at jeg gruer meg veldig til prøvene, mest av alt om det er noe galt med meg, men også om det ikke er det, hvorfor skal dette da skje meg?
Pappaen skal hente meg. Jeg er klar et kvarter før jeg skal bli hentet og nervene er på høygir. Syv minutter etter han egentlig skal være her, ringer han meg å har forsovet seg. Vi fikk fikset det med at min nabo var på vei til jobben så jeg kunne sitte på med henne.
Det var virkelig skummelt å møte pappaen og få svar på prøver. Men å møte pappaen var bare godt, og jeg så han hadde det vanskelig med å være på sykehuset igjen.
Det var virkelig godt å se han, mine tanker når jeg er fra han spiller så på at han ikke bryr seg mer når jeg egentlig vet han gjør det. Jeg burde vel snart lære at han bryr seg og han har det også vondt, menn sørger på sin egen måte og det må jeg bare respektere og støtte.
Vi ventet lenge på venterommet å vi fikk snakket om det tilfeldige møtet og hvor sjokkert begge var, og hvordan det var for oss. Og vi fikk snakket om at vi gruet oss til prøvene og litt annet.
Vi ventet lenge på venterommet før det var vår tur, legen kom en gang(uten å si navnet vårt) og sa det tok litt tid, hun kom snart.
Vi begge kjenner på den at “alle” kjenner oss igjen på sykehuset, og det er virkelig ikke godt å bli kjent igjen når det er fordi vi mistet et barn og fødte i en stillefødsel.
Vi kommer inn til legene, der er begge legene som var der tidligere i denne “prosessen”.
De snakket til meg, og kun til meg. Når vi satt i rommet tenkte jeg ikke så mye på det der og da, men jeg la merke til at pappaen ikke sa noe. Men han ble faen meg ikke spurt om noe heller, han ble ikke spurt om han hadde det bra engang? hva faen? Finnes ikke han? Jeg skjønner at jeg har båret babyen vår i magen og vi er ikke et par, men HALLO? Hva skjer når de glemmer at vi er to personer som er i sorg her? Ja to personer! Vi har det totalt forskjellig, og ja vi sørger hver vår måte. Men legene burde vite litt mer om sorg, og om omsorg.
De spurte meg om alt og alt jeg syntes var gjort bra og dårlig, men faen jeg er så sint nå på meg selv at jeg ikke sa i fra at fader ingen ser jo barnefar opp i dette. Han føler seg oversett fra første stund. Jeg burde jo virkelig ha husket å si i fra om det.
Jeg må virkelig, og jeg føler virkelig på å få frem til LUB og sykehus at det er en pappa i dette også, uansett hvor mye han har vært der i svangerskapet eller ikke, uansett om mammaen og pappaen er sammen, eller ikke. Det er mye som må rettes opp, men i bare dette med graviditet glemmes pappaen, og støtte han kan få og timer som er lagt opp til bare han. Jeg blir så sint! Også fordi jeg er pappaen sin sorg i dette, og har jeg ofte, overført min aggresjon, savn, kjærlighet og alle følelser som kommer over på han, og bærer også mye av hans. Han ser ikke mye av det, for det meste snakker jeg om til andre eller skriver det ned så han slipper det.
Hos oss som ikke er et par har vi begge to sorger(hvertfall sånn jeg opplever dette), min er å miste Aleksander og å miste pappaen. Og hos pappaen er det sorgen å ønske meg det beste og se meg ha det vondt og å være den sterke, og samtidig bære sin egen sorg. Vi har begge to sorger og vi har begge smerte på hver vår måte, og vi begge prøver å hjelpe hverandre så godt vi kan selv om det ikke er det den andre ønsker. Vi prøver så godt vi kan begge to, så kan noen se han også i dette. Kan noen være der for han, for jeg vil så gjerne, men det er ikke meg han ønsker skal være der for han.
Ja jeg må kjempe mer for at pappaene blir sett kjenner jeg!
Men ja vi fikk tilbake meldinger på prøvene som de tok på sykehuset, og der var alt fint. Blodverdiene mine var litt høye, men det var normalt sa de når det var rett før fødsel, men måtte ta nye når det var gått 6 uker til, altså 12 uker til sammen.
Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så lettet av å høre at det ikke var noe galt med meg, men jeg ble veldig lettet. Jeg vet ikke hva obduksjonen kommer til å si, men disse prøvene var jeg lettet over. Det betyr at hvis jeg er heldig, og får lov, så kanskje jeg kan få et søsken, et levende søsken til mitt englebarn. Og jeg kanskje kan få lov å bli mamma til et levende barn engang.
Jeg ble positivt overrasket når pappaen spurte om vi skulle spise noe eller om jeg hadde planer etter legebesøket, noe jeg ikke hadde.
Vi fikk snakket masse, og hadde med oss «hjerteplasteret» hans, valpen han fikk noen dager etter jeg fødte.
Jeg sa unnskyld for at jeg ikke har sett sannheten som vi hadde snakket om i svangerskapet, og det var godt å få sagt det til han. At jeg så ting han har sagt som som jeg ikke trudde på, men nå så var reelt. Jeg virkelig har dårlig samvittighet fordi jeg har sett at jeg har gjort det.
Men jeg skjønte at han følte seg oversett av legene, og alt igjennom svangerskapet. Og det vondeste for meg å høre var at han virkelig ikke ønsket seg barn igjen. Noe som virkelig smerter meg å høre på han sine vegne, og at han som den nydelige gutten i sommer som ønsket seg familie så mye, med kone og barn, ikke ønsket det mer. Gud hvor vondt det var å høre det! Den vakre nydelig fantastisk gutten han er når han vil, ønsker seg ikke barn mer. Jeg kan ikke forstå det, han som er pappaen til mitt englebarn. Jeg er så redd, så redd for at dette faktisk er min skyld! Det er min skyld at jeg ødela han. Han som allerede er forvirret og leitet etter seg selv. Han som jeg så i sommer som var full av kjærlighet, men visste ikke hvordan og til hvem han kunne gi den til. Den gutten som jeg mener leiter etter kjærlighet de feil stedene. Mange gjør det på visse tidspunkt i livet, og jeg skal egentlig ikke snakke for jeg gjør det selv med kjærlighetsrelasjoner. Men han trenger noen som kan forstå han, og elske han akkurat som han er, og han må finne en å elske som han kan elske akkurat som hun er. Og kunne få et kjærlighetsbarn som vi fikk sammen, men som ble en engel. Jeg unner han det, mer enn noen andre i verden.
Vi snakket om masse, og ja vi fortsatt har veldig uenigheter og mye som ugger mellom oss, men vi greier å samarbeid bra til å ha vært igjennom helvete med hverandre, og sammen. For vi har faktisk vært igjennom alt fra hat til kjærlighet, og alt i mellom. Og av alle mennesker så uansett hva han gjør, eller hva som har skjedd, eller skjer i mellom oss av dårlige ting unner jeg han å få et barn til, og få et lykkelig liv.
Men ja vi satt å hadde en hyggelig lunsj med et glass vin, og god prat. Og vi fikk snakket om gravstøtte, og at jeg trenger det og vi fikk snakket om groms. Etter lunsjen skulle jeg passe på valpen hans i mens han drar til familie i utlandet. Føler meg heldig at jeg får lov, men også redd for at valpen skal gå bort som sønnen vår. Men pappaen betrygget meg mye på at han hadde det likt, og at folk rundt han reagerte ang døden vi har så nært. Rart at å snakke og høre at noen har det likt kan hjelpe så mye, men det gjør det. Vi dro hjem til meg, og pappaen flere ganger sa at han hadde andre steder om det ble for mye, men ønsket at jeg skulle ha han, noe jeg virkelig følte at han stolte på meg med hunden og følte seg trygg på at hunden hadde det bra med meg, som varmet meg.
Det første som slo meg når han dro var utrygghet i meg, hva gjør jeg? Hvordan tar jeg vare på han? Kjeder han seg? Er han sulten? Gjør jeg noe galt nå? Alt slo meg ganske fort at usikkerheten min var virkelig stor, og jeg følte meg mer usikker på meg som mamma når jeg ikke vet hvordan jeg skal ta vare på en valp. Hva om han ikke har det bra for at jeg ikke er så sosial som pappaen? Hva om han trenger noe så skjønner jeg ikke hva han trenger? Jeg virkelig kjente på hva gjør jeg, og er jeg nok?
Etter et par timer så hadde han allerede testet meg mye, men han satt å lekte med en godisleke, og tullet rundt med den. Og da tok jeg meg i å smile og føle meg trollbundet. Når jeg la merke til det begynte tårene å trille, det var sånn jeg kunne føle når jeg fulgte med på magen og sparkene. Og jeg kunne være borte i det «øyeblikket» i timer, bare forelsket meg helt bort i når babyen min danset til musikk i magen. Det var virkelig vondt å legge merke til at jeg gjorde det nå også, om det bare var for noen minutter så var det vondt. Vondt at en hund kunne få frem det, det som jeg aldri hadde hatt med noen andre enn Aleksander.
Jeg børstet det av meg, og prøvde å fokusere på noe annet. Ja hunden er pappaen sin, og ja han er super nydelig, men han er ikke min baby selv om jeg kaller han baby hele tiden og sier selv til hunden at du ikke må bite mammaen din. Jeg vet ikke hvorfor sånt kommer automatisk? Og det gjør vondt. Jeg får dårlig samvittighet. Og blir sint at «bare» en hund kan fremkalle sånt i meg. Og misforstå meg rett for bare en hund er han ikke, han er hunden pappaen til mitt barn har, og han er hunden som bare noen dager etter vi mistet Aleksander ble pappaen sin, og han er hunden som har vært der for pappaen i sorgen og skal være der videre, og som nå er der for meg. Så bare en hund er han virkelig ikke. Men han er ikke min, og han er ikke min baby som jeg mistet.
Jeg håper med dagene at jeg skal bli mer «vant» til han. For nå føler jeg at jeg går på tå og følger med. Jeg håper at han og jeg skal bli kompiser, og kose oss sammen. Og jeg slappe av litt mer uten at jeg blir livredd for alt jeg gjør galt og alt som kan skje med han.
Dette er virkelig eksponeringsterapi for meg på høyeste plan akkurat nå. Trur dette kan være bra for meg. Håper bilen min blir fikset så jeg kan prøve å kjøre så vi kan komme oss til en park og kanskje hilse på andre hunder. Og håper han får sove godt hos meg i natt.
#sorg #etbarnforlite #lub #minprosess #mindagbok