Skrevet den 10.06.2018
Nå har jeg hatt valpen i noen dager, og det har gått bra, men vi fikk streng beskjed om å ikke få lov å være inne(står i kontrakten min at det ikke er lov med husdyr). Så jeg fikk beskjed om skulle vi være inne så måtte han være i bur. Da fikk jeg en super knekk etter huseieren dro. Kan ikke forstå at bare i fem dager skal jeg ha en valp for å prøve å holde hodet mitt over vann. Og de greier ikke å ha litt forståelse for det? Seriøst, hva skjer med menneskeheten? Kan please de som vet hva som har skjedd gi meg litt rom, pusterom. Bare vær så snill å vær litt snill med meg. Jeg føler meg så alene, og ja jeg strever med denne valpen. Men jeg kjente å angst av å gi han i fra meg. Så på pur f, så er vi ute uansett helt til vi skal sove. INGEN skal ta han andre enn pappaen hans! Ja det er alt for mye jobb for meg nå i denne tilstanden, men samtidig så må jeg fokusere på noe, og jeg er ikke totalt alene. Jeg har så jævlig lyst til å flytte, men skjønner seriøst ikke hvordan jeg skal greie det nå.
Jeg kan seriøst ikke bo her mer, begynte allerede tidlig å mistrives med at jeg føler veldig på å «låne» hjemme dems. Min nærmeste nabo er helt super, men de som eier føler jeg at jeg virkelig går på tærne for inne i mitt hjem som jeg leier. Og nå som vi ikke blir to mer, så har jeg høy husleie, og tre soverom som er for mye for en person. Og ikke bare det, jeg har leid hele livet, og hvis noe blir ødelagt så betaler man jo for det. Her har jeg levd uten vann i 22 dager(kontraktsbrudd), og ikke fått noe igjen for det. Og jeg har pusset opp og fikset masse som jeg skulle få igjen penger for, har ikke sett noe til det heller. Denne leiligheten var ikke vasket ordentlig før jeg flyttet inn heller, så gravid med bekkenløsning, vasket jeg, og skrubbet jeg alt. Og alikevell når de vet det, og de vet jeg nettopp fødte min sønn som ikke lever, skal jeg føle at jeg gjør alt galt. Og virkelig bor her i dems hus. Det skal ikke være sånn når man leier. Hvis man gjør noe galt, gjør man opp for det når man flytter, ikke at man skal få beskjed om ditt og datt hele tiden. Jeg, en person har nå faste utgifter på over 15 tusen i mnd alene. Over 15? Jeg skjønner at jeg skulle hatt det med et lite barn også, men da skulle jeg ikke i tillegg måtte ha et “singel” liv. Med de utgiftene har jeg jo ikke råd til å leve.
Men ja, jeg må finne ut hva jeg kan gjøre. Dette går ikke.
Så jeg og valpen bor nå ute, og i dag er det hetebølge igjen, men driver å blåser opp til storm? så vi skal sitte her ute i stormen til vi skal sove fordi huseieren er redd for at han tisser på gulvet. Og som jeg prøvde å si til eieren, kan du gå inn å se på gulvet nå. For det har vært ødelagt siden jeg flyttet inn. Men da fikk jeg beskjed strengt at det er ikke noe å diskutere. Så da sitter vi her ute.
Jeg kjenner mer og mer at jeg kan ikke bli her. Her var stedet jeg og Aleksander skulle ha sammen. Vi skulle leve her. Jeg føler at jeg ikke vil flytte av akkurat den grunnen, men alt annet skriker i meg at jeg må flytte. Jeg må! Jeg har dessverre kjøpt veldig store møbler til å fylle hele huset, så jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med de heller. Hvordan gjør jeg dette?
Bilen min er fortsatt ødelagt og jeg føler meg bare mer og mer fanget her. Jeg har ikke mulighet i det hele tatt å bare dra et sted. Jeg har heller ikke mulighet å være inne. Faen heller, jeg HATER seriøst mennesker fortiden!
Folk trur de kan «fikse» meg nå. Eller de trur jeg er «fikset» om jeg står å smiler foran de, eller ser «normal» ut. Jeg blir ALDRI «fikset», jeg bærer, eller rettere sagt akkurat nå, jeg er sorgen av å ha mistet det kjæreste jeg hadde i verden. Det hadde vært tusen ganger enklere å få babyen min og etterpå få vite at jeg har en dødeligsykdom som jeg går bort av. Alt av andre ting hadde vært lettere enn dette. Så FAEN HELLER, kan folk være så snill og ikke gi meg motgang nå. Jeg greier det ikke! Please, vær snill med meg en god stund fremover, for jeg leiter desperat etter strå å holde i så jeg kan dra meg fremover sekund for sekund. Skjønner folk at jeg faktisk lider så jævlig mye mer enn det syntes? Skjønner folk at dette er faktisk så jævlig at man håper hvert bidige sekund av dagen at man vil bare dø, eller gi meg tilbake babyen min, for dette går ikke. Faen ta folk! Og ikke lat som dere forstår hvis dere ikke har opplevd dette! For jeg hadde aldri i livet forstått noen om det ikke hadde skjedd meg. Jeg kan faktisk ikke beskrive det. Det er så jævla feil alt sammen! Og til og med nå, skal ikke bare ting få lov å fikse seg litt for meg?? Jeg møter fortsatt bare helvetes motgang på motgang, og føler folk trur jeg er sterk. Ingen som har mistet et barn er sterke, vi er FACKINGS knekte som fy, men noe i oss holder oss i livet! Jeg vet ikke hva, men jeg trur ikke at det er i en mammas natur å ta livet sitt når hun kjenner at hun skulle egentlig hatt babyen sin i armene. Jeg trur vi alle ønsker at hjerte bare skal stoppe eller noe forferdelig skjer oss så vi får lov å dø. Men nei, vi som har mistet, og har et barn for lite, vi lever med denne smerten hver dag, resten av våres liv.
Vi lever med gode minner fra barnet også, men smerten av å ha mistet de. Om barnet gikk bort i magen eller utenfor, så har man mistet et barn. Vi mistet den delen av oss vi elsker mer enn noe annet, den delen som er den viktigste delen av oss. Den delen som virkelig bare vi har ren kjærlighet for.
–
I dag har jeg en så jævlig dag, jeg fikser ikke å «late som» mer. Jeg fikser ikke å spøke og smile, det gjør så jævlig vondt inni meg uansett hva jeg gjør. Jeg HATER at folk trur det går bra med meg. Jeg hater at folk trur at hvis jeg bare går videre så skal dette fikse seg. Ingenting fikser seg. Jeg har bare et ønske og det er å få tilbake min sønn, Aleksander! Og det vet jeg er helt umulig. Hvordan kan noen tru at en ny mann eller barn fikser dette. Ingenting fikser dette. Smerten er så jævlig å ha hele tiden. Jeg orker ikke at den tar over hele meg, den har tatt over hele meg og jeg febrilsk leiter etter hva jeg kan gjøre. Ingenting funker. Hvorfor faen kan ikke jeg få lov å ruse meg hinsides vekk, så kan noen redde meg ut av det senere. Jeg trenger pause! Jeg trenger sønnen min i armene mine. Hvorfor faen trur noen på Gud når dette kan skje? Hvem faen er så slem at de trur det er en menig med dette? Hvilken faens mening er det med at mitt lille barn skal dø? Ingen mening er det! Det er totalt meningsløst!!! Og hvorfor kan ingen fikse dette? Jeg trenger at noen fikser dette. Hvorfor kunne ingen hjelpe han når de fant det ut? Hjertet var stoppet ja jeg vet, men faen, hvorfor greide vi ikke å redde han? Hva faen er det med verden? Jeg HATER dette livet så jævlig mye! Hva faen er meningen med å leve om man må oppleve å miste babyen sin. Man mister jo alt! Man mister livet sitt, kjærligheten sin, fremtiden sin, alt! Bare en ting kan fikse det! Og det er å få babyen min tilbake.
Jeg sitter her å prøver å finne ut bo situasjonen min, jobb situasjonen min, hvordan jeg i det hele tatt skal greie å fungere. Hva slags jobb skal jeg søke? Hvor skal jeg bo? Og får jeg til å kjøpe leilighet? Faen jeg skulle bo her med babyen min, og vi skulle være sammen her. Og jeg skulle begynne på nettstudier når han startet i barnehagen, så jeg fikk mest mulig tid med han. Hva faen gjør jeg nå? Babyen min skulle jo få leve.. det er jeg som skulle dø! Hvem faen er så slem å tar livet i fra en som ikke har gjort en sjel vondt? Hvem faen er så ond at de mener det ligger en mening bak dette? Hvis det hadde vært en mening så hadde faen meg livet kunne vist det på så mange andre måter enn dette.
I dag har jeg virkelig kjent på at dette trur jeg faen meg ikke går! Jeg trur ikke jeg greier dette, jeg vet de sier alle som dette har skjedd med overlever på en eller annen måte, men jeg vil ikke overleve dette! Jeg VIL HELLER DØ OG FÅ VÆRE MED MIN SØNN!
Ingen ser på meg som mamma nå heller. Og hele meg skriker at jeg er en mamma, men hvor faen er da babyen min?
Hvordan faen meg hilser man på folk lengre? Hei, jeg er mamma til en englesønn. Eller jeg har født tidligere, men han levde ikke. Hei, jeg har hjemmet mitt fult av ting fra og til sønnen min, men jeg har ikke noen sønn, men jeg er mamma da, jeg lover.
Hva faen? Jeg må starte helt totalt på nytt. De jeg kjente før graviditeten kommer aldri til å forstå dette, ikke en brøkdel engang. De kommer sikkert til å spørre hvorfor huden min på magen er så løs? Hvorfor jeg har lagt på meg? Hvorfor jeg er annerledes? Hva svarer jeg? Jo fordi jeg gikk gravid I 39+2 uker med min sønn, og han gikk bort dag 39 I svangerskapet og ble født 39+2. De kommer til å få sjokk, eller så kommer de til å komme med ting som, ja men du kan vel ta vare på deg selv fordet. Hvorfor fester du ikke så mye? Hvorfor er du rar?
Jeg HATER alle og hele verden nå! Hvorfor kan ikke jeg og alle slippe å oppleve dette og heller dele ut litt uhell på alle mennesker i verden så det ikke blir så mye på en, og da ville vi alle forstå hverandre også. Da ville vi skjønne hverandre, og vi slapp å ha noen som kjenner tyngden og sorgen av å mistet et barn. Vi alle kan dele på det. Jeg tar min del! Og jeg får lov å beholde min sønn! For dette kan ikke være en verden som er levbar. Dette er nå en verden som er så faens meg urettferdig som det går an å få det! Noen seiler igjennom, med lykke, store familier, hellet detter på de, og de forteller alle andre at de må jobbe for det. Og andre jobber ræva si av for ting og alikevell opplever de verste av de verste tingene og aldri får en brøkdel av det de andre opplever. Verden er så jævlig FACKINGS urettferdig ! Å miste et barn er umenneskelig ! Og mannen ofte rømmer har jeg skjønt. Det er ikke bare at han rømmer fra sin sorg, men han rømmer faktisk også fra den personen som har bært det barnet i mange måneder også, hun som faktisk sørger så jævlig hardt at hun vet ikke hvordan hun skal overleve. Også forlater de henne med sorgen alene??? Seriøst ? Hva faen skjer? Når var det greit? Jeg hadde ALDRI gjort det med et menneske selv. Med hånden på hjertet, hadde jeg aldri gått fra eller latt et menneske være en sorg alene, og hvertfall ikke om man har et snev av kjærlighet for det menneske. Jeg forstår at folk sørger forskjellig, og jeg har respekt for at vi ikke er like. Men at man velger å ikke ta vare på hverandre i sorgen er virkelig ikke noe jeg greier å forstå. Jeg er totalt utmattet, får nesten ikke i meg selv mat, og jeg tar vare på en valp som ikke er min engang. Ja han hjelper meg også som jeg hjelper han! Det er sånn ting fungerer! Det er sånn man hjelper hverandre i sorgen. Hva faen? Trur mannen at det er kun han som bidrar om han hjelper kvinnen? Ja Sorry det er faktisk menn som velger å bli, og de to personene blir sterkere sammen enn å gli fra hverandre. Men jeg snakker som de som rømmer og ikke bare fysisk, men psykisk. De rømmer i jobb, i andre damer, i rus, i fester, i venner, i alt. JA jeg vil rømme jeg også, Please si meg hvordan, så skal jeg prøve, for tru meg jeg har prøvd! Jeg har prøvd for harde livet! Jeg ønsker å rømme, men sorgen har et tak, ikke bare et tak, jeg sitter her med mammakroppen, en barselkropp. Jeg får ikke rømt på noen som helst måte jeg. Jeg lever i denne kroppen som var hjemmet til min sønn i veldig mange uker og måneder. Jeg kan prøve å rømme, men alt rundt meg er kjøpt inn til et liv med babyen.
Jeg har prøvd å rømme, men jeg er faen meg ikke den samme personen mer heller. Jeg må selge ting, flytte, ikke ha akkurat å født og kanskje bekkenet skulle vært bedre, men ja når jeg har de tingene og en jobb er på plass, så kanskje jeg kan greie å rømme. Kanskje da kan jeg rømme? Men hva faen jeg vil jo bare ha en pause. Jeg vil jo ikke rømme fra at jeg har født verdens nydeligste lille gutt, jeg kjente han i mange mnd. Og han var, og er det beste som har skjedd meg. Og ja det verste som har skjedd meg var å miste han. Men hvordan skal jeg greie å rømme, når han er det mest fantastiske som har skjedd meg i mitt liv? Hvorfor rømmer folk? Jeg trenger pause! Men jeg vil ALDRI prøve, eller ville glemme min sønn! Jeg er mammaen hans og jeg vil aldri kunne komme unna sorgen over å miste han.
Og ja jeg forstår at faktisk folk som har opplevd helvete på jorden, å mistet barnet sitt, lever videre. Men faen hvorfor velger man det? Ja jeg trur mammahjertet har så ekstremt behov for å være mamma at hvis vi ikke har barn så trenger vi faktisk et søsken til vårt englebarn. Og nei det vil ALDRI erstatte den vi har mistet, men det er en grunn til at man kaller det hjerteplaster de barna som kommer etter man har mistet. Det må være fordi hjerte er fortsatt knust, men de kan på en eller annen måte være et plaster som holder det fortsatt sammen. De skal ikke fikse noe, de skal bare leve sitt liv, og gi deg lykke i de bitene av hjertet ditt som ikke er knust. Ingenting i verden kan fikse å miste babyen sin! Men ting kan visst få deg til å leve videre, og som mamma, så har jeg alle mammatingene på plass allerede, alt fra kroppen, psyken og innkjøpene. Jeg er en mamma uten min baby, så så klart vil jeg å ønsker jeg å være mamma til et levende barn også. Og jeg blir så forbanna når jeg ikke ser muligheten til det når jeg er alene. Jeg ønsker så at mitt lille bitte lille barn skal få bli storebror, og være en engel som passer på sine søsken, og sin familie. Jeg ønsker å gi han en stor familie som han kan smile og være en del av. Jeg som mamma vil jeg selvfølgelig gi alt det beste til mitt barn. Absolutt alt det beste. Og det beste er jo aldri at en mamma rømmer eller velger å ruse seg. Det er jo at en mamma skal prøve å ta vare på seg selv så barnet kan ha det bra.
#sorg #etbarnforlite #lub
