18 juni 2018
Selv om du ikke alltid ser mine tårer, så kan jeg ha en av de jævligste dagene som er? den dagen!
I dag var det først 6 ukerskontrollen hos legen.
Jeg blir fortsatt kjørt av min nabo på alle avtaler. Jeg er fortsatt totalt ødelagt selv om man kanskje ikke ser det like tydelig mer. Denne dagen hadde jeg allerede gruet meg mye til. Dagen der man kan, hvis man er et par, få høre at dere kan nå prøve å få et barn til om dere ønsker. Dagen der jeg virkelig føler at jeg sitter med sorgen alene.
Dagen der de sjekker meg.
Legetimen i seg selv gikk bra. Men ubehaget av å bli sjekket nedentil på den måten før første gangen etter jeg fødte min sønn i en stillefødsel, VAR HELT JÆVLIG! Tanken av at det kunne vært en jeg elsket som holdt min hånd når jeg ble sjekket var også der. Tanken at jeg kunne fått høre de ordene av å få lov til å prøve å få et barn til, fikk jeg aldri høre. Og ja, jeg er ikke i et par, og ja jeg har ikke en hånd å holde i. Men det er så jævlig å føle på det enda mer. Og være på en 6 ukerskontroll som jeg egentlig skulle hatt med babyen min på. Og når virkeligheten er at min baby ikke lever, hvor er da min partner i sorgen? Hvor er pappaen? Hvor er han som sørger med meg? Sørger med meg ?
Jeg sørger ALENE! Jeg er ikke i et par! Jeg har mistet babyen min å må sjekkes etter fødselen. Fy faen så sint, lei meg, frustrert, alene jeg føler meg i dag.
Min nabo kjører meg, min nabo lytter, min nabo var der når min sønn vokste i magen, min nabo var der når jeg fikk vite at hans hjerte ikke slo mer, min nabo er der i dag! Faen det er hun som skulle fått æren av å bli kalt pappaen til Aleksander! Det er hun som er der for meg! Hvorfor da føler jeg meg fortsatt så jævlig alene og lengter etter at noen skal bære dette med meg? Hvor er pappaen til Aleksander som egentlig skal sørge med meg? Hvorfor har jeg en tom seng hver natt? Min baby skulle ligget i krybben ved siden av sengen min. Og når jeg har sorgen så tung over meg, så savner jeg så nærhet. Hvorfor har ikke jeg den armkroken der når jeg våkner å trenger den? Hvorfor står jeg på en jævla 6 ukerskontroll og ikke får beskjed om å prøve på nytt. Nei det er fordi jeg er alene! Den kontrollen har jeg gruet meg så jævlig til, og inni meg føles den fortsatt jævlig, selv om det er flere timer siden jeg var der. Det var de ordene som manglet, og det var den sjekken som føltes mer grusom ut psykisk enn fysisk. For det gjør jo ikke vondt, det bare smerter meg så jævlig at sist jeg ble sjekket sånn var før jeg fødte, og nå føler jeg at min kropp nesten eies av min sønn. Det var hans hjem, jeg fødte han. Så at jeg drar på en sjekk som er så nært, det virkelig river i meg. Jeg skulle hatt med meg sønnen min på den kontrollen. Jeg skulle egentlig være stolt å vise han frem på den kontrollen. Mens isteden så kjenner jeg hjertebitene som er igjen, knuses på den kontrollen.
Ikke nok med det, men etter kontrollen var det kiropraktortime. Min kiropraktor er et fantastisk menneske, jeg virkelig har likt å gå til henne i svangerskapet. Men ja jeg virkelig liker ikke grunnen hvorfor jeg er der. Bekkenet mitt er bare helt for jævlig, og nå må jeg begynne til fysio også. Min kiropraktor går i tillegg ut i permisjon denne uken. FORELDREPERMISJON! Ja jeg unner henne det for alt i verden, hun er bare fantastisk. Men faen det er tungt å vite at for det første at hun ikke skal behandle meg mer, og for det andre at hun får lov til å føde sitt levende barn.
Jeg vil beholde henne som kiropraktor uansett om hun får barn, for et fantastisk menneske er hun som har støttet meg igjennom et hardt svangerskap, psykisk og fysisk. Jeg vil beholde henne som et menneske som er også godt å snakke med og se. Hun er jo bare nydelig, og lett å snakke med. Hun ser meg mer enn mange, hun er ja en behandler. Men hun er en av de menneskene som man møter som gjør mer for deg enn det jobben hennes er. Hun er et medmenneske. Et menneske som bryr seg.
Så jeg vet at behandling kan sette meg i nedstemt humør, men jeg var der allerede. Og at hun også forsvinner i lang tid fra meg er også jævlig å kjenne på.
Vi kjører hjem, min nabo og meg. Og har avtale denne dagen at hun skal være så snill og hjelpe meg med å gå igjennom ting å selge fra barnerommet. Det er også en oppgave pappaen lovet å hjelpe meg med. Men hun stiller opp. Dette er noe jeg har virkelig gruet meg til. Det å faktisk gå igjennom han sine ting! Det å velge hva å selge og beholde. Jeg vet jeg sikkert beholder alt for mye. Og det er ikke sikkert at jeg noen gang får et levende barn som kan bruke det. Men jeg greier ikke, og nekter å kvitte meg med det jeg kjenner at jeg gledet meg til han skulle bruke. Jeg nekter å selge vognen selv om den er ubrukt. Jeg brukte hele første trimester for å finne ut hvilken vogn jeg og Aleksander skulle ha, og falt pladask for den vognen. Og når jeg og pappaen dro for å bestille vogn var han også helt enig i valget. Den vognen har jeg sett for meg trilleturer med, den vognen var den beste vognen jeg kunne gi til mitt barn. Den vognen kjøpte jeg med kjærlighet til barnet mitt. Jeg kjente jeg ble mer og mer svimmel av å gå igjennom barnetingene, jeg så på ting som ikke betydde noe og kunne se for meg Aleksander holde den, eller ligge i den eller ha på seg den, alt ettersom hva det var.
De tingene jeg kjøpte sist betyr ikke noe, det er nesten det verste. De fikk ikke lov å begynne å bety noe. Min sønn fikk aldri leke med den eller bli lest den boken for. En av tingene som også stakk i hjerterota av å ta vekk, var alle bleiene. Jeg hadde kjøpt inn bleier for å vare. Jeg hadde kjøpt det, våtservietter og tørrservietter til den store gullmedaljen. Jeg hadde kjøpt inn alt, absolutt alt jeg trengte om jeg var helt alene og ikke kunnet kommet meg ut med det første. Det er så vondt å ha bleier som jeg aldri har fått lov å ta på han, det er vondt å ha salver, ammekremer, kremer av alle slag. Og jeg var flink til å velge de reneste produktene, og de beste merkene.
Klærne jeg har var lettere, jeg beholdt det meste. Ikke faen om jeg selger bodyer som jeg har valgt til han. Bodyer som jeg har brukt masse penger og kjærlighet ved å velge. Ja jeg har vært dyr i drift i svangerskapet, jeg har kjøpt de beste av de beste tingene. Jeg har kjøpt klær som han kunne hatt når han ble ett år også, bare fordi jeg falt for det. Barnesengen beholder jeg, den er fra min mormor, og om jeg får lov å få et barn til så kan han eller hun få lov til å ha noe fra sin oldemor. Min farmor strikket en nydelig genser som jeg selvfølgelig beholder, og mine nydelige venner kjøpte baby crib som jeg nekter å selge. Jeg trur at folk må tru jeg er gal om de noen gang besøker meg. Jeg har et rom fult av barneting uten å ha et barn. Jeg er redd for å virke som en av de gale i skrekkfilmer som har et nedstøvet rom som alle eiendeler fra et dødt familiemedlem står. Men er jeg det? Er jeg gal som vil beholde så mye? Er det greit at jeg får lov å beholde dette? Jeg kan jo ikke skaffe meg en liten leilighet igjen, for da har jeg jo ikke plass til barnetingene. Jeg må ha blitt gal? jeg trur at å miste min Aleksander gjorde meg til den ekle, skumle dama som har et rom fult av sin døde sønns ting!
#seksukerskontrollen #etbarnforlite #sorg #lub
