Pause?!?

Jeg vet ikke hvorfor jeg får pause (hvis det er riktig å kalle det pause), fra det tunge og triste når jeg er med pappaen til Aleksander. Når vi endelig er sammen så snakker vi om Aleksander, og alt som omhandler dette lett, det er naturlig og godt å snakke om. Og vi kan spøke om ting som ikke er passende for andre å spøke om. Så alt er veldig naturlig. Vi er jo ikke et par, og har vært igjennom ekstremt mye sammen, og mot hverandre i løpet av kort tid, så vil tru vi kjenner hverandre veldig godt nå.

Men denne pausen jeg snakker om får jeg ikke med noen andre. Vi to kan bare være oss selv, hundre prosent. Vi har det begge fortsatt det tungt og trist, men da er vi to som har det. Dette er vår virkelighet, og det er greit at vi har det tøft når vi er sammen, det er også mye mer greit å ha det godt sammen, og le sammen, for vi begge vet hvor jævlig vi har det inni oss. Når vi er sammen så kjenner jeg også hvor mye verre det er å bære sorgen når jeg er alene med den.

Jeg forstår også nå hvorfor jeg har hatt et så behov for å møte han. Ikke bare fordi han betyr mye for meg, men fordi vi begge har det ekstremt vondt, og når vi er sammen så blir det ekstreme delt mellom oss og vi er oss selv uansett hva som skjer. Jeg ser også mye av Aleksander i han, noe som betrygger meg, og jeg kjenner meg mer nær min sønn.

–

Jeg hadde, før jeg var gravid sluttet å tenke på fremtiden. Mye fordi jeg vet hvor mye forventinger såret. For første gangen i livet mitt så hadde jeg en fremtid jeg gledet meg til, med Aleksander. Nå er jeg virkelig tilbake til å bare tenke her og nå. Og det er godt å være med pappaen, uansett om det er en time eller en dag. Uansett om det er om en mnd til neste gang eller om et år. Jeg blir ikke skuffet mer. Jeg hører ikke på planer folk legger eller lover mer, fordi da har jeg ikke en sjans til å bli såret eller skuffet. Da når jeg får noen timer av pappaenstid så tar jeg den. Og om den slutter etter en time eller noen minutter blir jeg ikke skuffet mer. Jeg setter bare pris på pausen jeg fikk, og å få lov å prate om Aleksander som om alt av det vi har opplevd er normalt.

Den pausen er så gull verdt. Jeg har opplevd å blitt spurt flere ganger om jeg får pause fra sorgen, og nei jeg får ikke det. Den er bare der i forskjellige former. Men den formen jeg kan enklest svelge er når jeg er med pappaen til sønnen min. Egentlig sier det seg selv, når han er pappaen til min sønn som ikke lever. Men nei, med oss er det ikke en selvfølge når vi har vært så slemme som vi har vært mot hverandre hele tiden, og i svangerskapet. Det er ikke en selvfølge når vi begge har hvert vårt liv, ikke er et par, ikke har vært på samme side på mange måneder. Så det er rart hvordan vi har en fantastisk kontakt mellom oss i sorgen når vi er sammen.

Du vet hvordan man beskriver at hat og kjærlighet er de mest nærliggende følelsene, og jeg har hatet(og innimellom fortsatt hater) han så intenst mye. Men vi har noe større mellom oss. Vi begge mistet den vi elsker høyest i verden. Og bare der så kan man velge å kommunisere riktig og akseptere den andre for den dem er og få et «pause» bånd mellom seg som gjør oss sterkere sammen, eller så kan man ønske at den andre var lik seg selv, å sørget sånn man trengte dem til å gjøre det og la hatet og forskjellene gjøre så man sklir mer fra hverandre, og hatet blir bare større og større så man blir spist opp innen i fra.

Jeg velger pauseknappen, og godkjenner at vi ikke sørger likt, at fortid har vært fortid, og velger så se personen som jeg er glad i, å se at han faktisk sørger også.

For den pauseknappen, eller man kan jo heller si at man deler sorgen, er mer verdt for meg enn mine trengsler og ønsker. Og ja jeg skulle ønske han sørget på samme måte som meg. Og ja jeg skulle ønske vi sørget sammen, men når vi ikke gjør det, velger jeg å ha en pauseknapp som jeg setter utrolig stor pris på. Og jeg ønsker å tru at Aleksander hadde aldri i verden ønsket at foreldrene hans skulle hatet hverandre, og ikke heller prøvd å forstått hverandre. Jeg trur min sønn ville ønsket det beste for sine foreldre, og ønsket at begge skulle ha det så bra de kunne.

Jeg kan kun snakke for meg, jeg velger ikke for pappaen, og jeg forventer heller ingenting fra han. Jeg velger min måte å takle ting på.

Et minne for min sønn er at jeg vil alltid prøve å se andres perspektiv før jeg dømmer noen. Og uansett hvor såret jeg er, så ønsker jeg alltid pappaen hans det beste i verden. Jeg vil ikke at min sønnsdød skal gjøre oss til verre mennesker, men til bedre mennesker som har en større forståelse på ting. At kjærlighet for andre mennesker er det viktigste i verden, og at man ikke skal ta sin sårethet utover andre, men snakke om det, og gi bort forståelse, tilgivelse og kjærlighet.

Jeg har alltid sagt før, at kommunikasjon er nøkkelen til ALT. Det kurer ikke alltid, men det gir forståelse og helbredelse.

Jeg sier det igjen:

Kommunikasjon er nøkkelen! (og kanskje en #pauseknapp)

#Sorg #etbarnforlite #minprosessisorgen