Skrevet: 22.06.18
I dag har jeg prøvd å ta meg sammen å gjøre noen ting som trengs, men jeg møter så mye motgang i alt.
Først ringer jeg gravplassforvaltningen, og siden pappaens navn står på begravelsepapirene så får ikke jeg lov å gjøre noe. Seriøst ? Jeg betaler gravstøtten, og jeg er mammaen! Jeg ringte pappaen å sa han måtte sjekke postkassen for der lå det brev fra krematoriet. Han skulle gjøre det å ringe meg tilbake. Men jeg fikk beskjed om å ikke bestille stein før jeg hadde plass for å vite reglene der han skal ligge, om gravsteiner. Og fikk beskjed om sånt steinbed jeg ønsket var ikke lov noe sted i Bærum. Jeg blir så lei og forbanna av idiotiske regler som faen meg ikke henger på grep. Så lenge det er en stein som er til min sønn burde jeg få lov å bestemme! Faen til regler som finnes i Norge, blir så lei.
Så ringer jeg forsikringsselskapet og spør om spedbarnsforsikringen jeg har hos de. Og den gjelder visst kun etter barnet er født, kun for mor før fødsel. Ja greit, da har jeg gjort det og vet det. Men faen heller?
Så prøver jeg å betale regninger for første gang på lenge, da blir jeg hele tiden kastet ut av dnb. Det skal faen meg ikke være lett.. jeg takler ikke motgang nå i det hele tatt, og dette for meg er motgang.
Så gjør jeg et siste forsøk på å ringe driftsansvarlig for gravstedet jeg har valgt. Da er telefonen der avslått? tuller du med meg? Er det meningen at jeg kun skal møte vanskeligheter. Livet må spøke med meg?
Tilslutt ringte hun fra gravstedet opp igjen, og jeg fikk avtale tid å komme å se på plass vi ville velge. (takk for at det ikke kun var motstand i dag) På mandag skal jeg, og forhåpentligvis pappaen også opp på kirken å velge gravplass. Jeg kjente det var godt å få den avtalen, og å få velge plassen han skal ligge.
Men gruer meg til å høre alle gravstein reglene siden det er en gammel kirkegård, men valgte den fordi den har utsikt over sjøen, og er en vakker og rolig plass å kunne gå til. Jeg trur ikke jeg kunne valgt bedre sted I denne kommunen. Jeg fikk en ro over kun å kjøre forbi der når jeg var gravid også, så det føles riktig.
Men ang forsikring, hvorfor har man spedbarnsforsikring når det ikke dekker død i magen? Man har forsikringen fra tre mnd før termin til tre mnd etter fødsel. Hva er den til om den ikke gjelder at barnet dør? Jeg skjønner ikke faen meg vits når de ikke hjelper til når ditt værste mareritt skjer. Jeg trudde jeg hadde vært flink med alt som gjaldt barnet og meg, at han skulle få arv om jeg gikk bort. Tenkte aldri tanken på at han kom til å gå bort. Men faen for en møkka forsikring!
Jeg banner mye i det siste, men faen heller, kan jeg ikke gjøre det nå som jeg har mistet han så gir jeg f. Jeg har så sterke følelser i forhold til alt, så det går automatisk. Jeg trur det er fordi jeg har mye sinne og følelser i meg som jeg ikke får uttrykt.
Tankene hopper mye i dag, jeg tenkte nettopp på at alle trenger å føle seg trengt. Om det er trengt av en person, jobb eller annet. Vi alle har et behov for at vi ikke er erstattelige, noe vi kan gjøre. Om det er jobb så vet vi at noen kan erstatte oss om de må, men de vil aldri gjøre jobben på akkurat din måte. Om det er en person som trenger deg så er det et enda større behov som blir dekket. Personen trenger deg, du et uerstattelig! Men vi alle er uerstattelige, men vi føler det nok mer når noen trenger akkurat oss. Jeg føler at alt jeg gjør for Aleksander akkurat nå, gjør meg uerstattelig akkurat nå. Men kjenner på frykten når alt er ferdig, og ingen trenger meg mer. Jeg har behov for å være mamma, og at barnet trenger meg. Jeg har behov for en familie, med mann og barn. Gjerne et helt fotballlag om jeg får lov å få så mange barn. Jeg har Aleksander, og jeg vet at han ikke lever, men jeg vet også 100% at han ville ønsket at jeg var og er der for han, selv nå, også etter jeg er ferdig med alt. Jeg ser bare med pappaen, når jeg gir han en oppgave som kun han kan gjøre så gjør han det. Men om noen andre kan ta plassen hans så er det ikke like viktig for han mer. Om man har planter som er avhengig av at du vanner dem, kan helt sikkert det dekke litt av behovet, men jeg trur mange har et dyr for å dekke akkurat dette behovet. Jeg føler meg ikke trengt noe sted, men jeg lager det nå i hodet mitt. At Aleksander trenger meg. Jeg har fundert litt på dette behovet over lengre tid, og jeg trur jeg har et større behov enn mange. Trur det er derfor jeg tar på meg å hjelpe så mange folk hele tiden. Jobber så mye og er så nøyaktig at når jeg ikke er der legger de merke til det. Jeg tar på meg oppgaver som ikke er mine, men hvis jeg ser et menneske sliter psykisk som jeg ser jeg kan hjelpe, og ser at jeg har en verdi for de, så gjør jeg det. Selv om det går utover meg, fordi jeg kjenner at menneske trenger en som meg som setter alt sitt til side og er der kun for de. Det er nok ikke kun derfor jeg gjør det, men det er nok mye av grunnen. Vane, oppvekst, ikke føle seg bra nok, er nok noen av de andre faktorene som også spiller inn her.
Men for første gang i livet så var jeg fornøyd med meg og mitt liv når jeg var gravid. Jeg hadde en mening! Jeg var mammaen til den lille gutten som vokste i magen min. Han trengte akkurat meg! Jeg brøt vaner, og satte ned ting fra min oppvekst jeg ville han skulle ha med seg og hva jeg ikke ønsket, jeg følte meg også bra nok til å være mammaen hans. Jeg tenkte at det måtte være en grunn for at akkurat han vokste i magen min. Men fy f, jeg har virkelig mistet de grunnlagene der. Det er ingen grunn i verden som er god nok til at min sønn døde, eller at barn generelt dør! Ingen grunn! Og ikke fortell meg at det er det heller, for livet kan lære deg ting på andre måter enn å velge den veien. Så jeg føler meg ikke trengt mer, og lager heller fantasier i hodet mitt, og overbeviser meg selv til å tru at min Aleksander fortsatt trenger meg.