23.06.2018
Ensomheten får deg virkelig å tenke noen dager. Jeg tenker mye hele tiden generelt. Men en hel dag totalt uten å se et menneske eller noen å snakke med på telefonen er veldig ensomt. Mer ensomt er det når man ser andre på sosialemedier feire denne dagen. Akkurat som verden er normal. Jeg føler meg ikke ensom fordi jeg er alene i dag, men fordi jeg ikke har noen. Jeg er en mamma uten min baby, jeg føler meg alene fordi jeg har i mange måneder forberedt meg på at denne tiden skulle være en hyggelig tid. En tid der jeg koste meg med babyen min, og lagde våre nye familietradisjoner. Dette skulle være en tid der mitt barn skulle være med meg et sted å se st.hansbål på stranden. Denne dagen skulle være en hyggelig dag.
Jeg er 33 år, singel, ikke praktiserende mamma(som driver i en prosess for å finne gravplass og stein til min sønn), bekkenløsning med gangproblemer, bor et sted der man ikke ser andre enn de som bor på gården og må kjøre bil for å komme seg andre steder, leier, ikke eier, sykmeldt, utslitt 24/7, mammakropp, jobbkontrakt som går ut i oktober, ikke familie som bor I nærheten(eller som jeg ønsker kontakt med), et rom i huset fult av babyting, og med et ønske større enn jeg kan beskrive om å få lov til å være praktiserende mamma(ett eller mange søsken til Aleksander) og få lov å lage min egen familie, med en mann som jeg elsker, som elsker meg og er snill.Jeg drømmer om A4 livet.
På papiret er jeg virkelig ikke en person som noen ønsker å bygge seg et liv med, eller har de beste utsiktene på å få det livet jeg ønsker meg.
Jeg er vel ikke akkurat et menneske man heller vil be med på ting nå, og jeg vet ikke om jeg hadde takket ja engang. Jeg vet jeg sørger, men det kommer jeg alltid til å gjøre også. Min sønn er borte. Men jeg føler meg også så alene. Jeg gjorde ikke det før når jeg var alene, nå er tomheten i rommene så overveldende at jeg blir sliten av det. Jeg orker ikke mange mennesker nå eller store sosiale sammenkomster, men jeg ønsker ikke å være alene. Jeg ønsker meg min egen familie, mitt søsken til Aleksander, min mann, min familie. Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle stå her i livet som en 33 åring, alene, damen som mistet barnet sitt. Jeg trudde heller aldri jeg kom til å kjenne på så stort behov for å få lov å være praktiserende mamma!
Jeg vet at tiden min tikker, og med å vite at jeg hadde få egg allerede som 25 åring så er ikke fremtiden så lys med å få barn igjen naturlig. Med å være 33 år så kan jeg ikke vente på «drømmemannen» til å dukke opp før jeg skaper meg min familie. Han kan dukke opp for sent, eller aldri. Så nå tenker jeg masse på å sjekke meg på fertilitetsklinikk, og om jeg har egg kan jeg fryse noen og kanskje dra til Danmark, få spermdonor der selv om det koster mye, men et barn er verdt mer enn alle pengene i verden. Og om jeg ikke har egg så vurderer jeg å dra til et annet land og få dobbel donasjon så jeg kan få lov til å være gravid igjen og få føde mitt barn. Jeg føler på mange måter at det er tidlig å vurdere det, men vil ikke sitte igjen som femtiåring singel, uten barn og angre at jeg ikke gjorde det. Jeg vet at dobbel donasjon kan komme på langt over hundre tusen, men faen jeg har jo brukt mer det siste året får å lage et hjem til meg og Aleksander. Da burde jeg kunne ta opp lån for å få et barn. Jeg ønsker jo ikke meg et barn alene(ønsker egentlig ikke å gå gravid alene eller å måtte gjøre alt alene igjen), jeg ønsker jo at barnet skal få en pappa, men hva om han aldri dukker opp? Burde jeg ikke ta avgjørelse på dette snart? På 6ukers kontrollen får par beskjed om at de kan få begynne å prøve igjen, og jeg skjønner at de gjør det så fort. Hele meg er klar for å være en praktiserende mamma. Jeg skjønner ikke om jeg burde vente, eller bare hive meg ut i det? Lever jeg i drømmeland om jeg venter på å møte noen som jeg kan starte en familie med?
Jeg skulle jo egentlig sitte her nå med starten av min familie i armene mine, en nydelig gutt som har vært mitt mirakel. Min englesønn som jeg har startet min familie med, savnet er stort til akkurat han. Men jeg må innse fakta at jeg aldri får han tilbake, og jeg trenger for min egen del å få lov å være en praktiserende mamma som ikke innebærer begravelseting, men som innebærer amming, bleieskifting, ikke sove pga skriking, få lov å oppleve første skritt, første gang babyen snur seg selv, babyens første latter. Jeg trenger det for min del! Mitt liv blir totalt meningsløst uten. Jeg ønsker å starte min familie nå, jeg angrer at jeg aldri har tenkt sånn tidligere så jeg ikke følte tidspresset med alderen.
God St.hans til oss alle, god st.hans til alle englebarn, og foreldrene dems❤️❤️❤️
