Skrevet 24.06.2018

For oss som har mistet, og sikkert mange andre har vi flere ganger håpet på at hjerte vårt bare stopper av seg selv. At man får lov å dø av sorgen og smerten. Og noen ganger føles det som vi dør av den smerten i oss, men dessverre gjør det ikke det tenker jeg da.

Jeg leste denne artikkelen i dag. https://www.tv2.no/a/3137798/   Og jeg har flere ganger sagt jeg håper at det skjer, men det er jo ikke mulig. Nå fant jeg en artikkel som sier det er mulig, hvorfor skjer det da ikke oss som mister det kjæreste vi har? Finnes det noe verre vil jeg ikke vite om det engang!

Vi mister matlysten akkurat som dyr som sørger, og kan til og med gå helt uten mat i veldig veldig lang tid. Vi ligger å sørger kanskje i samme stilling hele dagen(I dager, uker, måneder, og noen i flere år) så kroppen ikke får blod stimuleringen som kroppen trenger. Og likevel stopper ikke hjertet.

Jeg trur som mamma, med håpet vi hadde får vårt barn så ønsker vi fortsatt gi dem det beste i verden selv om de ikke er her. Noen må bære sorgen, noen må sørge over det vakre menneske som ikke fikk lov å leve, noen må snakke om babyen så folk får lære om han/hun. Hvis ikke foreldrene gjør det, hvem skal da gjøre det? Vi vil at folk skal høre, lære og se bilder av vårt barn, så hvis ikke vi skal vise verden det, hvem gjør det? Hvis det ikke er en mammas plikt å elske sitt barn livet ut og bære kjærligheten til dem i hjerte sitt, er du da en mamma?

Jeg har fått spørsmålet flere ganget hvorfor jeg ikke har prøvd å ta livet mitt, eller startet med selvskading eller rus igjen(ja jeg har en forhistorie som har vært tung). Det er veldig vanskelig å svare på dette. Det er så mange grunner, jeg har i mange måneder forandret alt i livet mitt for å være en mamma, ikke bare fysiske ting, men hjernen forandrer seg også. Du blir en mamma sekundet du innser gleden av at du er gravid, trur jeg. Hormonene hjelper sikkert også til.

Jeg ønsker at hjertet mitt stoppet, men mammaen i meg vil ikke være den som gjør det. Hva sier det til min sønn? Selv om han ikke lever, skal jeg lære andre barn at når du møter ditt værste mareritt så skal man gi opp og slutte å fighte? Tar en  mamma dop eller skader seg selv, eller velger hun å bare eksistere isteden? (Jeg dømmer ikke de som gjør det, men mitt valg som mamma er at jeg ikke gjør det.) Jeg gjør nok ting nå som ikke er veldig mamma aktig. Jeg skulle ammet, men drikker alkohol innimellom på natten i stedet. Jeg skulle vært hundre ganger oppe om natten, men tar sovepille nå isteden. Jeg skulle spist masse næringsrik mat for at barnet hadde det bra, men får ikke i meg mat isteden. Så jeg dømmer ikke! Jeg er en ikke praktiserende mamma. En mamma som sørger og har bare meg, så det lille “gale” jeg gjør nå får jeg lov av meg selv å gjøre, som sagt over det kunne vært verre. Jeg er bare meg å prøver så godt jeg kan å kun eksistere. Når man mistet et barn blir man en mamma, en mamma som har mistet sitt barn, en mamma som fighter fortsatt for sitt barn.

Jeg ønsker så å få lov å slippe denne smerten jeg har i meg, og har ønsket alt fra at hjerte mitt stopper, dø mens jeg fødte, få en dødelig sykdom, bli kjørt på så jeg blir erklært dø på stedet. Alt som kan skje av død, men jeg greier ikke å være den som gjør det. Hvem vet om jeg greier det senere, men nå greier jeg det ikke. Jeg skriker heller ut om å få hjelp! Please se at jeg ikke ser sterk, uansett hva du ser uten på, jeg er totalt ødelagt inni meg. Slutt nå å døm coveret mitt og forstå at jeg greier ikke dette, jeg kun eksisterer. Jeg sluttet å leve den dagen jeg fikk vite at han var dø, alt etter er bare min kropp som fortsatt fungerer(fungerer er vel en overdrivelse det også). Jeg trur heller ikke med så utmattet man blir av sorg så greier man ikke å gjøre annet enn å være i den. Jeg håper at hjertet mitt bare stopper som i den artikkelen, men har null tru på det. Ingenting har gått min vei i livet, så hvorfor skal det starte nå. Men hvis jeg håper på et kjempe langt liv, lykkelig liv, og at ingenting skjer med meg, stopper kanskje hjerte mitt da?