Hvordan fortsetter man når man ikke føler eller har noe igjen? Hvordan begynner man? Jeg sitter totalt fast!

Jeg vil så veldig gjerne få lov til å ha et sosial liv, en jobb å gå til som man trives med, et hjem man føler er riktig at man kommer hjem til, en som venter på deg hjemme, en stor familie som du kan komme å besøke, venner som har grillfester og kanskje en hobby som jeg trives med. Men hvorfor har jeg ikke det, og hvorfor hadde jeg ikke det før jeg mistet så jeg hadde noe å gripe tak i?

Men hvordan skaffer jeg meg det når alt som jeg tenker på er sønnen min, om jeg smiler ekte er det fordi jeg tenker på han, om jeg ser tom ut er det fordi sorgen sliter meg totalt ut, om jeg gråter er det fordi jeg har mistet min sønn. Hele livet mitt er revet vekk! Og det vonde er at jeg har blitt vant til det. Jeg er litt vant til å være alene, jeg har blitt vant til å gråte, jeg har blitt vant til den ekstreme smerten som er der hele tiden. Om jeg snakker om andre ting så tru meg, det er der. Om jeg plutselig greier å dusje, spise litt, le eller rydde så tru meg jeg kjenner smerten der ennå, og kanskje i akkurat det øyeblikket jeg rydder så tenker jeg gode tanker om sønnen min for å greie det. Jeg banker meg selv opp for alle tanker og alle handlinger jeg gjør. Om jeg svarer en person på en melding, eller ikke. Begge er feil, hvis jeg svarer så kan jeg banke meg opp at jeg ikke svarte det jeg ville eller faen de fortjener ikke svar eller jeg var ikke høflig nok.

Om jeg ikke svarer, så tenker jeg på at de ikke fortjener at jeg ikke svarer og de fortjener ikke min sorg for de er jo bare hyggelig og prøver sitt beste.

Jeg er verdens værste venn å ha nå, om du ringer så er det ca 0,2% sjans for at jeg tar den, og glem om jeg spør hvordan du har det. Faen jeg har tenkt på det flere ganger om jeg  spurte hvordan de hadde det eller bare snakket jeg om mitt? Jeg føler om feil person nevner navnet hans så blir jeg sur, men om samme hadde ikke nevnt navnet hans blir jeg også sur. Jeg blir lei meg fordi jeg er alene hele tiden, men vil heller ikke være med noen andre enn Aleksander. Alt er feil, alt har så store motsetninger til hverandre at jeg føler meg gal. Om jeg ikke rydder føler jeg meg som en slask og ikke som en mamma, om jeg rydder blir jeg utslitt totalt eller banker meg selv opp med tanker som at det er ikke vits å rydde ingen kommer uansett, eller så stopper det bare opp av seg selv. Jeg kan stå foran vaskemaskinen å ikke skjønne hvordan jeg setter den på. Hvorfor skjer det? Jeg ender da kun med å gå tilbake til senga og ligge der. Det eneste som jeg greier helt å holdent er å ligge rolig.

Jeg kan følge meg litt på en film eller serie så må jeg gråte, se på bilder av han eller så forsvinner jeg inn i Aleksander verden der han er i livet og jeg får lov å leve med han. Seriøst det har gått over en måned nå, jeg burde da ha blitt litt «bedre» men jeg føler meg like jævlig. Jeg føler at folk forventer at jeg er bra, det er vel derfor jeg prøver mitt beste på å være «bra». Men jeg fungerer ikke og vet ikke hvordan jeg skal begynne å fungere litt. Jeg vil jo ha folk rundt meg når jeg greier, og jeg vil jo greie ting. Bekkenet er bare det fysiske som stopper meg, men det psykiske er en stopper uten like. Jeg er virkelig ikke meg mer. Jeg føler meg mer som en tom person som ikke har annet enn smerte i seg og ingen vei å gå. For det er virkelig ikke noe som heter å gå videre, men jeg må liksom lære meg å bære smerten. Hvordan gjør jeg det da?

Burde jeg legge meg inn? Da har jeg hvertfall folk rundt meg hele tiden og jeg kan snakke masse med de, og jeg trenger ikke være oppegående.

Eller burde jeg presse meg selv ut? Hvor begynner man da? Hvor drar jeg? Hvem greier en totalt knekt kvinne å ha hun rundt seg? Og hvordan kommer jeg meg dit uten bil?

Eller blir jeg i senga? Kanskje jeg greier en ting mer for hver uke som går? Kanskje jeg en gang tørr å møte gamle venner igjen? Kanskje til og med nye? Kanskje jeg kan få et liv med sorgen tilslutt? Kanskje jeg til og med greier å vaske, rydde og kjøre bil etterhvert?

Jeg trur ikke jeg greier noe annet enn valget med å bli i sengen, men skulle ønske jeg hadde et valg! Jeg føler jeg ikke har det. Skulle ønske jeg hadde ting allerede på plass så jeg slapp å starte helt på nytt med alt dette i tillegg.