Jeg blir sjokkert og sur inni meg når folk forteller meg at de har tent lys for meg og/eller Aleksander, eller at de tenker på oss. Hvordan gjør det godt? Han er fortsatt dø. Sønnen min er dø og kommer aldri tilbake. Jeg har ikke mistet hjemme mitt, eller er syk, eller slått opp med kjæresten min! Jeg har mistet sønnen min! Jeg har mistet han for alltid. Han får aldri vokse opp, han får aldri lære seg å gå, han får aldri opplevd noe i verden. Og jeg får ikke lov å være en mamma for han utenfor magen min.
Min sønn er dø!
Min sønn er dø!
Jeg forstår det ikke.
Verden er så jævlig brutal at man kan ikke beskrive det. Sønnen min trenger ikke et lys tent for han, han trenger ikke at folk sender sine tanker, han trenger å leve. Noe som det ikke er noen mulighet i verden for. Min sønn lever ikke?!? Hva? Jeg forstår ikke. Hvorfor skulle akkurat min sønn dø? Hvorfor døde han?, nydelig vakre perfekte lille gutten som jeg bar i magen min i 39 uker? Han som var velskapt, han som var min, han som var hele mitt liv og den største lykken og gaven jeg har fått. Hvem gir en gave og river den fra deg igjen? Ikke kom her å snakk om mening med livet, at det er gudsvilje eller noe annet bla bla bla. For hvis det finnes noen høyere makter skal jeg gjøre mitt misjon i livet at de skal få kjenne samme smerte som jeg bærer. Røve fra de livet de tok fra min sønn.
NEI DET ER INGEN MENING MED DETTE! INGEN!
Jeg er veldig sint, og føler sinnet bygger seg opp mot alle og alt sakte som sikkert. Jeg vil skrike, slå, banke, gråte og knuse alt. Men jeg er ikke sint som du ser det utenpå, jeg har et så ekstremt sinne inni meg som buldrer. Jeg kjenner meg bli mer og mer sint på alle.
–
I dag har jeg vel de følelsene fordi jeg har vært på kirkegården, og valgt ut plass til sønnen vår. Jeg fikk heldigvis plassen jeg hadde sett for meg.
Hva er sjansen at hun viser meg to steder jeg kan velge mellom, og en av de er avsides, bort fra veien og nærmest utkikkspunktet som man kan se utover havet. Det var en veldig fin plass. Ingen stener bak hans sten og ene siden er også ingen gravstein. Når man MÅ velge plass til å sette sin sønns gravstein så ønsker man å velge den rette plassen(selv om ingen plass er den rette!) Men når jeg måtte, så trur ikke jeg kunne valgt vakrere sted. En gammel vakker kirke er der, vakker skog høyt rundt og det ligger høyt oppe så man kan se havet derfra. Det er også fine tur stier å gå rett ved. Det var rart å se driftsansvarlig skrive etternavnet til pappaen og Aleksander på pinnen som sto der. Jeg måtte bare ta et bilde av det. Det er så feil at det også føles riktig å ha fått den gravplassen man ønsket. Jeg ønsker jo egentlig ingen gravplass, jeg ønsker jo min sønn i armene mine.
Jeg trur aggresjonen min startet der i dag. Det er så jævlig feil alt sammen. Og når jeg kom hjem så designet jeg ferdig den jævla gravsteinen. Faen! Jeg lager ikke en dåp til min sønn, nei jeg planla, og hadde begravelse. Og nå har jeg tegnet, og planlagt hvordan gravsteinen skal være. Det er jo helt på tryne uvirkelig. Også er det rart at folk ikke vet eller skjønner hva som skjer i et menneske når man gjør disse tingene for sønnen sin. Ingen andre enn de som har vært igjennom det kan forstå det.
Jeg kommer sikkert til å bli sjokkert over prisen, men faen heller det er min sønn som skal ha den. Jeg vil virkelig gi han det beste av det beste.
Jeg sendte snap til pappaen at jeg hadde valgt plass. Og hadde sendt han melding dagen før så han hadde valget om å komme om han ville. Men så ringer han meg etter jeg har gjort alt dette, og jeg hører at han har det tøft nå. Han unnskylder for å ikke ha svart, og at han ikke kom. Men som jeg skrev på meldingen så ønsket jeg bare at han skulle komme om han virkelig ønsket og greide det. Han greide ikke det. De tingene der greier jeg faktisk å gjøre, og det er greit for meg å gjøre det uten han(jeg er ikke helt alene, min nabo er med meg). Vil kun at han skal være med om han selv orker, for meg er det en trygghet å få lov å velge det beste for min sønn når jeg MÅ begrave han, men jeg trur det er omvendt for pappaen. Det var en god samtale vi hadde igjen, og jeg trur vi gir hverandre støtte selv om vi ikke møtes eller snakkes så ofte. For når vi først gjør det så er det godt å snakke om hvordan vi har det. Det er rart at man kan ha det så likt, når man ikke sørger likt. Vi føler de samme følelsene, men gjør helt motsatt av tingene vi gjør. Tryggheten i at vi begge sørger over Aleksander er en trygghet som er god, den letter ved å vite at man ikke er alene med de følelsene. Jeg vet at de som har mistet har det likt, men det er noe annet med han som sørger over akkurat samme baby som jeg gjør. Vi sørger over sønnen vår, hver for oss, men likevel sammen. Sorg er virkelig et mysterie for meg, et mysterie som jeg IKKE vil løse. Et mysterie som lærer meg ennå flere sider av meg selv, og lærer meg masse om mennesker rundt meg(Du får et helt nytt syn på folk, og ikke si at det er meningen bak dette. For det er fortsatt ikke en mening med dette!).
Jeg har sørget før(og kjenner ennå på sorgen fra de jeg har mistet som var nære), men det er virkelig noe helt annet å miste sitt barn. Dette total forandrer deg! Jeg kjenner på en tomhet og et savn som er større enn det kan beskrives.
