Dagen Aleksander ble født

(Fant bildet på pintrest, dette bildet forklarer så mye uten ord.)

(Jeg forteller det jeg husker, men ting glemmes litt fort for meg om dagen.Og dette ble et langt innlegg )

15 mai 2018

Jeg våknet tidlig om morningen av at jeg kjente jeg var gråtkvalt, og plutselig kommer på hva som er skjedd.

 Jeg vil ikke vekke pappaen, for han trenger søvnen han kan få nå. Så jeg gikk fort ut, helt ut, og knakk fulstendig sammen, hyl grein utenfor uten å greie å stoppe. Følelsen av å få det sjokket og å ikke tru på det kan ikke beskrives, det er så smertefullt at du føler at du kommer til å dø av smerte.

Jeg satt der lenge før jeg fikk tilbake pusten, og begynte å søke igjen på nett. Søke på alt som skulle skje nå, og alt som kunne være årsaken. Alt jeg fant om det som hadde skjedd nå.

–

Min nabo kom ut og vi søkte sammen, søkte på alt, og snakket. Det veldig bra med min nabo er at hun er like praktisk som meg. Jeg kan hyl grine og være i det moduset, men neste øyeblikk kan vi faktisk søke nettet om akkurat det jeg gråt om. Og det er ikke rart, men naturlig.

Jeg sjekket alt det praktiske. Gangen av sorg, leste LUB sin side opp og ned. Blogger om barn som har gått bort tidlig. Alt vi kunne finne.

Vi satt der noen timer før jeg gikk inn. Når jeg kommer inn da ser jeg pappaen har våknet, og står helt knekt, å gråter på soverommet mitt.

Synet av han knekt, rev i hjerterota. Jeg forsto mer av alt når jeg så han gråte av smerte. Vi gikk mot hverandre gråtende. Vi sto å gråt og holdt rundt hverandre. Vet ikke hvor lenge, men vi sto begge der å klamret oss til hverandre mens tårene rant.

–

Vi hadde fått beskjed av føden å komme når vi var klare den dagen, så vi tok oss den tiden vi trengte. Vi skulle bare ringe føden før vi kom. Pappaen ringte sin far, og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg trur ikke han fikk frem så mange ord når han fortalte det, men han sa det.

–

Jeg ringte føden, og sa vi kom innen en time, og sa det samme til min mor.

Jeg pakket en ny fødebag, for det er jo ikke det samme som skal i fødebagen, og jeg orket ikke å ha den samme som jeg hadde pakket i spenning og glede. Jeg pakket alt jeg trudde jeg trengte.

–

Så dro vi til føden. Den turen der husker jeg alt for godt. Jeg la så merke til alt rundt meg, alle som løp og gikk, folk som ventet på bussen, og biler som ikke brukte blinklys. Alt på veien var ekstremt tungt å se. Jeg visste jeg var på vei for å føde mitt barn som ikke levde. Vi var nesten helt stille i bilen, det var bare meg som kommenterte noen små ting fordi jeg vet at pappaen hater stillhet. Pappaen var helt stille. Hver sving på veien svingte han rolig og han tok den roligste veien til sykehuset, ikke motorveien. Dette er noe som er helt unormalt for han. Han kjører vanligvis fort, men denne dagen så kjente jeg tyngden av hva jeg skulle gjøre. Hva vi skulle gjøre.

Jeg husker vi banket på vaktrommet på føden og sa vi var der, og fikk beskjed at rom 14, var vårt rom. Samme rom vi hadde fått utdelt dagen før. Jordmoren som møtte oss hadde også det «blikket», blikket som sa hva vi skulle gå igjennom, blikket som sa at jeg bar et dødt barn i magen, blikket som sa at vi ikke var «normale» folk mer.

Vi gikk inn der, og jeg husker at en etter en av våres foreldre kom. Min mor, hans mor, og hans far. De spurte spørsmål angående dagen som var før. Og spurte om de samme tingene vi hadde lurt på, hvorfor må hun føde? Hvordan kan dette ha skjedd?

Men de også snakket om sine egne fødsler, og hvor store barn de fikk(I hodet mitt tenkte jeg bare hva faen, dere fikk levende barn. Vær så snill og slutt å snakk om levende barn, deres opplevelser og lykken av å få det barnet.) jeg syntes alt var feil, jeg husker pappaen var veldig stille, bare passet på meg. Det tok lang tid før legen kom(flere timer), jordmor var inne flere ganger og sa at legen snart kom. Når legen tilslutt kom så var allerede jeg fylt med spørsmål, men de svarte så dårlig for seg. Og sa kun at vi skal ta noen prøver på det andre rommet. Også skal vi sette deg igang. Og jeg følte fortsatt at jeg ikke hadde fått noen informasjon.

Hodet mitt stupte rundt, kvalmen var overveldende, tomheten i meg var altoppslukende, og smerten i meg gjorde meg utmattet. Hvordan greier man å finne styrken til å føde et dødt barn? Hvorfor skal man ha smerten av en fødsel når man ikke får «premien» sin på slutten?

Pappaen lurte på om jeg ønsket å ha alle foreldrene våres der, noe jeg så at han ikke ønsket og jeg ikke ønsket. Så han ba de gå så kan vi heller ringe om det er noe. Jeg kjente meg lettet når de dro, mindre folk å forholde seg til. Og mindre folk å være sinna på, mindre folk å føle skyld over siden jeg ikke gir de et nytt familiemedlem.

Jeg og pappaen ble ført inn på samme ultralydrommet som jeg har fortalt om før(undersøkelserom 1). Mitt beryktede rom som alt det verste i mitt liv har skjedd. Der alle dårlige nyheter kommer.

Der inne får jeg beskjed om at vi skal ta fostervannsprøver og chlamydiaprøver. Jeg satte meg i den samme stolen eller benken, og brettet opp magen, men fikk også beskjed om at jeg måtte ta av alt nedentil. Jeg husker at mine første tanker var at seriøst chlamydia, jeg var ren i uke 12 på rutine sjekken, og eneste jeg har hatt sex med er pappaen. Og vi selvfølgelig har kranglet om akkurat det temaet der. Han hadde hatt sex med noen andre og sa det IKKE før etter vi hadde hatt sex, en veldig streng avtale vi hadde.(dette høres sikkert veldig rart ut, men som sagt tidligere, vi er IKKE i et forhold, vi har vår ting!) Jeg hadde tidligere sagt til han at hvis han har sex med noen andre måtte han fortelle meg det, og han måtte sjekke seg om vi da skal ha sex igjen for kjønnssykdommer er farlig for fosteret. Så husket jeg akkurat den gangen vi kranglet om dette, og han lovet å sjekke seg. Jeg var sint, og sa at det er flaut for meg å gå til jordmor nå å be om de testene fordi jeg har hatt sex med barnefar som visst hadde hatt sex med noen andre, og ikke sagt i fra til meg før etterpå. Han lovet at han skulle teste seg. Jeg kjente disse tankene buldret i meg, men jeg turte ikke si noe der og da. Faen i helvete jeg kan ikke få svar tilbake på at det var chlamydia som tok liv av min sønn, da blir jeg drapsmann. Er ikke sikker på om jeg sa dette høyt eller om jeg bare tenkte det, men sint kjente jeg meg. Og jeg kjente hånden til pappaen klemme meg hardt når det ble nevnt at jeg skulle testes for det. Jeg kan bare forestille meg hans frykt på om svaret er det, og jeg kan bare kjenne mitt sinnet koke om svaret er det. Men også min dårlig samvittighet for at jeg stolte på han, og ikke sjekket meg selv. Tenk om jeg har drept min sønn fordi jeg var for stolt og skammet til å sjekke meg?

–

Når jeg skulle ta fostervannsprøver så sa jeg i fra, at nå er jeg sliten og har utrolig lav smerteterskel så alt gjør vondt.

Hun legen sa bare, nei da, du får lokalbedøvelse. Jeg stusset på at de klundret litt først, og tittet etter det beste stedet å sette nålen igjennom magen min til vannet. Jeg skjønte ikke hvorfor dette skulle gjøres nå og ikke kunne gjøres etter jeg hadde født. Og følte også at legen ikke eide en smule medlidenhet for det som hadde skjedd oss og skulle skje.

Så setter hun lokalbedøvelsen, og tre sekunder etterpå setter hun den lange nåla i magen min. Hva faen? Du må jo vente til bedøvelsen funker? Men jeg var virkelig lammet av smerte til å si noe, så skrek jeg så høyt av smerte at jeg trudde jeg skulle dø. Jeg skrek og skrek, jeg greide ikke si at du må stoppe for jeg greier ikke dette. Så tilslutt spør hun om hun skal stoppe, og det tok tid før jeg greide å skrike ut, JA, stopp. Hennes reaksjon var at ja da må vi ta det senere etter fødsel. Hva faen? Det kunne du gjort hele veien, hvorfor faen utsette meg for dette nå. Pappaen ble også frustrert, sinna og oppgitt. Faen for en lege som virkelig ikke forsto alvoret følte jeg. Men fikk på dette tidspunktet også vite at jeg var moden, og at jeg allerede var 1-2 cm åpen. Bra, tenkte jeg. Da tar det sikkert ikke så lang tid å føde.

–

Så gikk vi inn på rom 14 igjen. Og der skulle hun sette den pilla som skulle sette i gang fødselen. Fy f det gjorde vondt, den legen der fikk jeg faktisk hat  i mot, så lite medlidenhet og så lite forsiktig hun var. Faen for ei f%#?. Jeg hatet hun! Jeg følte hun kunne gjort alt litt mindre vondt om hun var litt mer forsiktig og tenkte på personen som lå der.

Jeg fikk min første pille for å igangsetting  kl.15:55 den 15.05.2018. Og min første ri kom når jeg lå med pillen og måtte ligge helt rolig. Kroppskontrollen min er mye bedre når jeg får bevege meg, så kjente at den rien gjorde jævlig vondt. Den var faktisk så vond at jeg trudde virkelig at dette holder jeg ikke ut.

Men så gikk timen som jeg måtte ligge på rygg fort, da fikk jeg neste ri mens jeg og pappaen var på vei ut. Den rien var så behagelig at jeg faktisk ikke skjønte mye. Jeg dykket inn i rien, og ble med på rien hele veien uten å gjøre noe motstand(Og pappaen holdt hele vekten min i armene sine. Helt fantastisk tenkte jeg, dette liker jeg allerede. Jeg hadde lest mye om fødsel før dette, og hadde forberedt meg til en fin fødsel i mange mnd, men trudde ikke i min villeste fantasi at jeg skulle greie det i en dødfødsel.

–

Så kom kvelds jordmoren og skulle gi oss litt informasjon. Endelig all den informasjonen vi hadde savnet og manglet kom endelig da. Vi ble ført inn på føderom 5, og satte oss i dobbeltsengen og skulle se på skjermen. En film om dødfødsel, en film fra LUB(Landsforeningen uventet barnedød). En film som vi begge syntes var «grotesk» å se der og da. Og vi ga hverandre blikk som sa at dette skal ikke vi gjøre. (Jeg trur ikke vi skjønte helt ting på det tidspunktet.) Så husker jeg jordmor spurte oss om vi hadde valgt navn. Jeg var helt stiv av redsel, det vi hadde kranglet masse om var navn. Og jeg hadde ønsket et navn helt fra første trimester, men pappaen hadde ikke likt det navnet sa han. Så hele kroppen min var stiv og jeg var helt stille. Pappaen bryter stillheten ved å si; Aleksander, er det ikke det han heter da Rikke?. Og den lykkerusen jeg følte da kan faktisk ikke beskrives. Hans navn var det jeg hadde kalt han siden første trimester. Navnet hans er Aleksander. Tårene trillet, og jeg smilte av glede å kjente meg så takknemlig for at pappaen sa dette.

Etter filmvisningen og informasjonen ville pappaen ut å handle sine første ting til babyen, kanskje noen klær og noe annet, og ta seg en dusj før fødselen. Noe jeg syntes var helt fantastisk flott og vakkert at han ville. Mitt mammahjertet kjente virkelig at gleden i meg lyste opp når dette var noe han selv ønsket, og veldig spesielt for meg at han skulle kjøpe sine første ting til sønnen sin.

Så jeg kontaktet naboen min og spurte om hun kunne være der med meg i mens pappaen var borte, og om hun kunne ta med litt hjemmefra som jeg manglet.

Hun kom ca 19:30, og da var jeg og pappaen ute å gikk.

Han dro, og hun ble å vi satt på kumlokket sammen å snakket. Så plutselig kom en ri, jeg sa til henne at det kommer kanskje litt lyder så ikke bry deg om det.

Den rien var heftig, den var så behagelig at jeg enda mer skjønte at dette er noe jeg virkelig liker. Når jeg mener heftig så mener jeg styrken på rien var ekstrem. Den var sterk, den var kraftig, den var helt fantastisk. Jeg husker blikket til naboen når jeg var på slutten og greide å få tilbake kontakten med omverdenen, blikket hennes var så morsomt at jeg skjønte hva hun tenkte. Og ja jeg skjønner at lydene høres ut som man spiller inn en voksenfilm. Men alle lydene som kommer, kommer så naturlig som det er. Og jeg husker jeg forklarte henne at det ikke er vondt, men faktisk veldig godt. Og hun så på meg med vantro, og bare svarer jaja og ler. Jeg trur faktisk hvis du greier å slappe 100% av i kroppen og dykke langt ned i rien så vil mange få opplevelsen jeg hadde. Men ja kanskje det var enklere for meg, kan hende det er noe genetisk eller bare var heldig. Jeg hadde forberedt meg i flere måneder for at jeg ønsket en fin fødsel, jeg hadde tenkt og lest og virkelig satt meg inn i at jeg ønsket å oppleve fødselen min fin. Og samme gjaldt når min sønn ikke levde, jeg følte jeg måtte bare ha en fin opplevelse. Tenk om dette var og er den eneste gangen jeg får lov å føde? Så begynte vi å ta tiden på riene, og det kom en til ute, så kom de litt fortere inne. Det var langt igjen tenkte jeg, det var 20 min her imellom, og ti min der.

Og sendte meldinger for å oppdatere pappaen på mellomrommet mellom riene.

Jeg skrev faktisk: Vil bare informere at jeg har rier med ca 25 min mellomrom nå. Bare hatt tre siden du dro. Men vil si i fra❤️

Han svarte med: kommer nå

Og jeg svarer: Bra nå er det ti min mellom de to siste,

Og sender en til med, hvor er du?

Er der om 7 min, skriver han.

Han kom visst løpende i gangen mot naboen og hadde ikke rukket å dusje. Jeg må le litt når jeg tenker på han sin angst at jeg skulle føde uten han, og min angst for å føde uten han.

Når han kom, var jordmor inne hos meg for å sette pille nr to(klokken 21:18), og sjekke åpningen. Jeg var 4 cm på denne tiden, og selv om riene var ganske ofte, så syntes hun det var bedre å sette en til.

Seriøst de som ligger i mens de har rier, full ære til dere, for det er faktisk det eneste jeg ikke likte ved fødselen.

Det å ligge stille den timen som man skal etter man har fått pillen er grusomt, syntes jeg.

Jeg følte jeg maste om når det var gått en time så jeg kunne snu meg eller bevege meg.

Riene ble oftere og ofrer, og jeg koste meg mer og mer. Pappaen var en helt oppi dette, og alt var helt naturlig. Hvis jeg fikk en ri når jeg sto, holdt han meg oppe mens jeg slapp kroppen med og bare forsvant inn i rien. Gud for en fantstisk opplevelse. Riene var som ekstase, en nytelse større enn orgasme. Ja, tru meg jeg vet det høres helt på tryne ut, men tru meg hver ri føltes ut som hele kroppen min var et annet sted, et sted hvor alt er bare behagelig. Vi fikk beskjed om at vi måtte flytte oss til føderommet siden nå var jeg visst i aktiv fødsel. Faen tenkte jeg, er jeg allerede der? Jeg kjente litt angst for at fødselen gikk for fort for meg, men ja timene flyr når man føder.

Vi kom inn på føderom 5, som skulle være vårt rom. Der var det dobbeltseng, noe jeg elsket. Jeg var ikke helt klar for smertestillende enda, men pappaen og jordmoren insisterte. Så jeg prøvde lystgass. Og på dette tidspunktet ville hun tilkalle en til å sette epidural, noe jeg heller ikke ønsket. Men det virket som jeg måtte. Jeg lo, danset litt, spøkte med pappaen og jordmor i mellom riene. Og elsker å kjenne hver ri krype opp fra underlivet mitt til å ta over hele kroppen. Jeg elsket de. Jeg trur ikke jeg greide å forklare det da, men det de kalte smerte var ekstreme rier som tok meg med til «lykkeland». Jeg ler når jeg forteller folk det, og ser ansiktsutrykket dems. Det virker ikke ut som det er vanlig å elske å ha rier, og hvertfall ikke når man skal føde et ikke levende barn.

Vi tok bilder og hadde det gøy, pappaen også fikk litt lystgass av meg. På dette tidspunktet kom “epiduralmannen”. Jeg satte meg opp på benken, og skjønte ikke hvordan jeg skulle greie dette med så ofte rier. Men jeg satt der, og pappaen foran meg. “Epiduralmannen” sa at nå måtte jeg sitte rolig, og si i fra når det kom en ri. Sekundet han sa det så svarte jeg at ja jeg er i en ri. Må le når folk rundt meg ikke alltid skjønte at jeg var i en ri, men jeg har visst veldig kroppskontroll. Når jeg sa dette satte pappaen på meg lystgassmasken, og da var jo rien en lek. Epiduralen ble satt, ilingene nedover bena kom, og jeg kjente skuffelsen av at jeg måtte ha den. Men når “epiduralmannen” gikk, så sto jeg og pappaen I rommet alene, og jeg ville ha bilder. Jeg ville ha bilder av meg i en ri, og med lystgassmasken. Jeg digger de bildene vi tok da, nå. Det minner meg rett tilbake til den fantastiske fødselen jeg hadde. Og jeg har helt glemt å nevne at vi hadde verdens beste jordmor under fødselen. Det hun og vi hadde var et team med meg og pappaen, vi hadde det beste føderommet, med de beste menneskene som kunne være der.

På dette tidspunktet så orker jeg ikke å stå mer. Jeg og pappaen la oss i sengen ansikt til ansikt. Jeg kan ikke huske at han sa så mye under hele fødestunden, men han sa visst alt jeg skulle gjøre og jeg hørte på han. Han var meg, og jeg var han. Han var en helt! Neste undersøkelse som jeg husker var at hun sa jeg var 9 cm, og at det var en stor hinne med vann ut av meg. Den gikk under den undersøkelsen, og jeg husker følelsen av det var surrealistisk. Mye vann kom ut, siden jeg allerede visste at jeg hadde alt for mye fostervann så regnet jeg med det. Men den følelsen kan faktisk ikke beskrives. Vannet gikk litt over en time før fødselen var over. Epiduralen tok vekk mye av riene mine, noe jeg hatet den for.

Men jeg lå der med pappaen å koste meg faktisk gløgg i hjel.

Neste undersøkelse var jeg 10 cm, og fikk beskjed at jeg kunne begynne å presse. Men jeg fikk lov å ta meg så god tid jeg ville, noe jeg virkelig gjorde. Jeg sov i mellom riene, og jeg husker pappaen var sjokkert over at jeg faktisk sovnet, og våknet igjen ved at jeg sa, nå kommer en ri til. Jeg ler av uttrykket hans. Han så utslitt ut, men samtidig sjokkert over at jeg kunne sove. Jeg husker at igjennom fødselen så sa han hele tiden hvor flink og imponert han var av meg. Jeg husker ikke om jeg sa det samme tilbake, men han imponerte meg mer enn noen gang. Han virkelig var mer enn en pappa der, han var meg, og jeg han. Vi var et team som fødte, jeg fødte ikke alene. Han hjalp meg. Alt var så flytende og naturlig. Alt var helt perfekt. Jeg husker rundt dette stadiet ble jeg iskald i kroppen, jeg sa i fra, men var visst ikke så kald som jeg føltes. Eneste jeg kan beskrive hvor kald jeg var er med å si at det følte ut som noen hadde puttet is inni meg, og det sakte spredde seg i meg. Jeg tenkte flere ganger at nå får jeg endelig lov å dø. Men jeg ønsket å føde ferdig, så kunne de la meg få dø. Jeg så på det som en vakker ting, ikke noe slemt eller skummelt. Men med en ro og et behag at jeg fikk privileget av å dø sammen med min sønn. De la varmekluter på meg, og jeg la mer og mer merke til pappaens bekymring for meg, men jeg viste med utrykk og kroppen at alt var greit. Jeg ønsket dette.

Jeg husker jordmor ba meg holde igjen meste ri pga rifter, og jeg kan ikke skjønne når folk snakker om det presse behovet som er vanskelig å holde igjen, for jeg hadde ikke pressebehov i riene. Jeg holdt meg igjennom to rier, og lå der isteden for å presse, å nøt rien. Så fikk vi plutselig  beskjed om at masse sort hår syntes, og gleden i meg at han hadde hår var virkelig god å kjenne på. Jeg hadde hørt at ikke så mange gutter ble født med masse hår på hodet, men jeg ble, så jeg ønsket at gutten min også ble det. Noe han ble.

Jordmor spurte om jeg ville kjenne, noe jeg gjorde. Så spesielt, så fantastisk. Pappaen spurte forsiktig om han kunne også, og selvfølgelig svarte jeg. Så spurte pappaen om å se(noe jeg før fødselen hadde alltid sagt var uaktuelt, men nå i fødsel var alt så naturlig og vakkert) pappaen fikk se ned, men å ha han borte fra mitt syn var ikke greit, så jeg dro han visst opp igjen. Han var min trygghet, og partner i dette.

Herfra gikk det fort, jeg husker at det verste fra fødselen var faktisk når hun måtte dra kroppen hans ut det siste. Da rykket det veldig i kroppen min, og jeg skjønte mer da enn noen gang tidligere at gutten min var dø.

Jordmor ga han fort til meg og la han på brystet mitt. Hun forklarte meg at han blødde litt fra nesen, men det er vanlig, du kan tørke det. Det rare var at all sorg var i noen minutter borte. For jeg var blitt mamma! Min sønn lå så ekstremt vakker på brystet mitt. Han var så nydelig, så mye vakrere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Jeg tørket nesen hans, og følte meg virkelig som en stolt mamma. Pappaen hans satt bak meg å støttet meg opp. Den stunden vi hadde da er ubeskrivelig.

Aleksander var ikke dø for meg da, han var kun min sønn.

Han var den vakreste, nydeligste og tøffeste gutten jeg noen gang hadde sett. Vi tok masse bilder, av oss alle sammen og han alene. Jeg holdt han lenge mens de jobbet med morkaken min. Og kulden i kroppen min var jeg allerede vant til, og jeg håpet bare å oppleve de tingene nå som skjedde med min sønn, så kunne jeg dø.

Jordmor jobbet hardt for å få ut morkaken, noe som var ubehagelig, men ikke vondt. Jeg fokuserte bare på pappaen som tok på sin første bleie i livet. Det var helt nydelig å bevitne. Barnepleieren skulle hele tiden rette med hendene sine. Og jeg sa strengt i fra flere ganger til henne at dette skal pappaen få lov til å gjøre, men hun kom igjen. Og jeg hadde allerede begynt å mislike at kvinner har behov for å gjøre ting «rett» og gjøre det selv hvis mannen ikke gjør det «rett». Så jeg kjente der jeg lå at det var feil for meg. Han kommer faen meg ikke tisse ut den bleien uansett så hva spiller det for noen rolle. Jeg sa igjen ifra når pappaen skulle kle på han, at han skulle få lov ikke hun. Men hun måtte bort å pirke, noe jeg kjente det kokte i meg. Men pappaen var kjempe flink❤️.

Jordmor jobbet på denne tiden fortsatt med å få ut morkaka.

Og de veide Aleksander, målte hodet og lengde. Så tok pappaen med Aleksander ut for å treffe familie.  Når han var borte kom det en mann som var lege som skulle hjelpe med morkaka. Jeg håpet fortsatt at dette skulle ta knekken på meg. Legen var den første av legene jeg likte på føden. Han var blid og menneskelig. Men han flyttet meg, og jobbet videre på å få den ut. Nå hadde det gått over tre kvarter siden jeg fødte. Når pappaen kom inn igjen, så kom han inn med et skrekkslagent ansiktsutrykk og sa, få den helvetes morkaka ut. Da skjønte jeg at han var redd for meg. Det var godt å høre han ha en stemme i dette, og rett etter han hadde sagt det, kom barnepleieren igjen og skulle ta Aleksander fra han igjen. Da sa han i fra(noe jeg ble stolt av), han sa, nå er det faen meg ikke det rette tidspunktet at du skal ta han i fra meg. Pappaen sto ved hodet mitt, mens legen jobbet. Og da, endelig så kom den ut også. Endelig! Jordmor sjekket og sydde litt. Så var det min tur å holde sønnen min igjen. Jeg satt å holdt han først helt i forelsketstadiet, så hyl grining og alle følelser som fulgte med. Men det er min sønn og han er det vakreste jeg noen gang har sett.

Jeg fødte kl.04:53 så dagen var enda lang, og mye skjedde denne dagen. Men jeg vil si som jeg sa i fødselen, at det er det beste jeg har opplevd å føde. Magien i at jeg fikk lov å ha den vakre opplevelsen når jeg visste at min baby var død, var virkelig en ære. Vi var tre personer i det rommet som man kan takke for det. Det var den nydelige jordmoren som gjorde alt naturlig, pappaen som var en del av fødselen og ikke en tilskuer, og selvfølgelig meg. Aleksander var nok i rommet på en eller annen måte, men når jeg fødte i en stillefødsel og vet om det fra før av så ble det vakkert. Det var som en seremoni på livet hans, på han. Jeg trur pappaen og jeg kan si med hånda på hjertet at fødselen var nydelig og vakker. Jeg koste meg igjennom. Jeg vet det høres rart ut, men hver ri for meg var bare ren nytelse, og noen var så kraftige at jeg mistet benfeste og jeg kunne kjenne litt til ubehaget, men hentet meg fort tilbake. Og det mener jeg. Jeg takker for at jeg har fått opplev en så vakker fødsel, og at jeg fikk en så perfekt sønn. Jeg er utrolig stolt av han, pappaen og meg. Vi har en englesønn som vi savner utrolig, men vi er heldig av å fått sett han, og født han. Takk! Jeg regner med at fødsel er traumatisk i seg selv uten å ha en stillefødsel. Derfor føler jeg meg privilegert av å fått lov å elske å føde, og å ha en fødsel med nytelser, ikke smerter.

Men om jeg får lov å ha en fødsel til så neste gang vil jeg ha uten epidural(den jævelen ødelegger riene mine). Lystgass vil jeg nok ha igjen neste gang. Håper alle kunne fått opplevd en sånn fødsel!  

Jeg hadde også opplevelsen av lykke når jeg fikk Aleksander på brystet, det var rart når han ikke levde. Men for meg føltes han så levende. Kinnene hans var bollete og bløte. Den vakre lille nesa hans som var en god blanding av min og pappaens nese. Kløften i haka, og dobbelt haka akkurat som jeg og pappaen har. Det var så uvirkelig å se hva vi har skapt. Den nydeligste gutten i verden. Jeg følte meg som en mamma, en stolt mamma, som ville vise han til hele verden. Hendene hans var bare helt perfekte, og han hadde en så fin guttekropp at jeg skjønte ikke i det hele tatt hvordan vi hadde greid å lage en så nydelig gutt. Sønnen min! Sønnen vår! Vårt første barn! Han så ikke dø ut det så bare ut som han sov. Han sov godt. Jeg hadde et så inderlig ønske om at han bare våknet snart. Hvorfor åpner han ikke øynene sine? Hvorfor skriker han ikke ? Han virker jo så levende. Jeg forsto ikke i det hele tatt hvordan jeg skulle noen gang dra fra han, eller gi han i fra meg. 

Heldigvis fikk vi ha han noen timer første gang, og igjen senere på dagen. Men det kan ikke beskrives når barnet ditt skal trilles inn på rommet til deg så er han dekket til fult for at andre ikke skal se han. Og få beskjed om at denne gangen er han litt kald fordi han har vært på kjølerommet. De to tingene der skjærer ennå i hjerte mitt. De måtte dekke til mitt barn for de andre som fødte på føden. Mitt barn kunne skape traumatiske opplevelser for andre, er det rart jeg har blitt redd for å vise han frem. Men han er jo så vakker. Han er helt perfekt. Ingen skavanker! 3630g, 50 cm og et helt perfekt ytre. Han ser kun ut som han sover jo. Men han ligget ikke på rommet ved siden av når vi slapper av, eller med foreldrene sine, han ligger på et kjølerom?!? Det er mye av denne dagen som virkelig ikke kan beskrives. Men aldri i verdenen om jeg vill ønske at han aldri ble født eller at dette aldri hadde skjedd selv om han ikke lever.

For jeg var heldig å bli mamma til en nydelig gutt med navnet Aleksander. Min sønn ble født 16 mai 2018, og døde 14 mai 2018.

13 timer fra første ri til han var ute.

Vannet gikk 3:25

3 timer aktiv fødsel.

Smertestillende: lystgass og epidural.

Fødte liggende på siden ansikt mot ansikt med pappaen.

Aleksander sin fødsel! Stillefødsel eller dødfødsel. Men likevel en fødsel!

(åhh hvor mye jeg savner deg kan jeg ikke beskrive med ord)