Dagen i går 27.06.2018
Et nytt modus..
Å rømme..
Mentalt å rømme. Kroppen fungerer ikke, jeg er totalt utmattet, men dagen i går så ryddet jeg for første gang som en durasellkanin. Jeg er sånn når samtaler blir tøffe også før dette, at jeg må rydde for å rømme, eller gjøre noe hele tiden for å takle et eller annet. Men i dag skjønte jeg ikke hvorfor jeg startet fra morningen å rydde. Jeg greide ikke å rydde for lenge på samme sted for da ble det en rutine, så jeg byttet på hele tiden og serier måtte være på i bakgrunnen så jeg hørte noe. Bekkenet verket, og sviktet flere ganger i løpet av dagen. Og utmattelsen i kroppen presset jeg meg igjennom til jeg måtte legge meg ned, og da sovnet jeg tvert i noen timer. Så var det opp igjen å fortsette med det samme. Jeg vet ikke hvorfor jeg var sånn, jeg har alle andre dager bare ligget rolig hele dagen, men i går var alt helt annerledes. Jeg vet jeg tenker mye hver dag, selv om jeg prøver å følge med på en serie, eller skriver. Jeg kjenner jeg har mye inni meg, men greier ikke å sette fingeren på akkurat hva jeg rømte i fra. Jeg vet jo at min sønn er borte, og jeg kjenner det hele tiden av hvert sekund som går. Så det er vel ikke det jeg rømmer ifra? Det går jo ikke uansett. Rømmer jeg i fra at jeg ikke føler meg inkludert i noe i verden mer? At ingen inviterer meg til noe mer? At jeg ikke har folk som kommer innom? Eller er det at kroppen min ikke fungerer som «normale» mennesker? Kanskje jeg rømmer fra realiteten at jeg ikke kan bli gravid igjen «naturlig»? Eller kan det være at jeg ikke har en mann jeg rømmer ifra? Kan det være at jeg rømmer fra at jeg ikke har noen holdepunkter mer? Ingenting jeg som gleder meg til. Rømmer jeg fra fakta at jeg vet hvor mye jobb som skal til for at jeg skal gjøre «normale» ting igjen? Kanskje jeg rømmer fra at jeg ikke vet hvordan jeg skal få meg en ny jobb?, eller hva jeg skal jobbe med.
Men alt dette vet jeg jo!
Jeg skjønner ikke hva som bulder inni meg! Jeg skjønner at det er noe, for jeg hadde aldri presset meg igjennom disse smertene og utmattelsen en hel dag uten at det var noe. Ja jeg vet jeg sørger, og er helt totalt ødelagt inni meg, men faen heller jeg vet dette og jeg kjenner smerten og jeg kan ikke rømme fra denne smerten. Så da vet jeg med meg selv at jeg rømmer fra noe underbevisstheten prøver å presse frem. Men jeg greier ikke å finne ut hva? Er det bare et nytt modus, en del av sorgprosessen eller kommer det noe frem nå som jeg ikke orker å godta?
Jeg må virkelig finne ut av det for jeg greier ikke flere dager som jeg presser meg så mye. Bekkenet er nå helt jævlig, og jeg er så sliten at jeg ikke skjønner det(samme utmattelsen jeg har hele tiden).
Hjelp jeg blir litt redd for hva underbevisstheten min skal kaste på meg nå.
Dagen I dag 28.06.2018
I dag har jeg en helt annen dag igjen, tårene kommer fort. Men jeg er veldig lik de andre dagene. Det er rart hvor fort man blir vant til å ligge å søke på nettet ang døde babyer, dødfødsel, gravpynt til babygrav og alt annet i samme kategori. Jeg kan glemme helt tiden å bare ligge å søke, lese og bestille ting som er til graven til Aleksander. Gjøre andre ting så forsvinner jeg ikke på den måten. Jeg har ligget nå i sengen i flere timer på nettet. Ikke bestilt så mye ennå, men jeg lagrer ting jeg vil pynte graven hans med, eller smykke jeg ønsker å bestille med hans avtrykk. Jeg har faktisk bestilt smykke i dag, et til meg og et til pappaen. Og i går bestilte jeg fødselsplakat og en stjerneplakat som viser nøyaktig hvordan stjernene på himmelen var over oss når han ble født. Jeg vet ikke hvor jeg skal ha alt dette, jeg har et helt barnerom fult av hans ting. Men jeg har behov for å ha det. Jeg vil gi og kjøpe det samme til han nå som om han levde. Og jeg ønsker bilde av han oppe på veggen, men vet ikke om det er greit for folk som kommer på besøk.
Jeg og pappaen er så veldig forskjellige, han vil ha smerten bort og prøve å ikke tenke på det nå, i mens jeg hater og frykter for om smerten forsvinner, for tenk om jeg glemmer gutten min, tenk om jeg ikke føler tapet like tydelig som nå, senere. Jeg kan jo da ikke ha elsket han like mye som jeg trur. Jeg VET alt jeg ALDRI kommer til å glemme han, og smerten kommer ikke til å bli mindre, men mer håndterlig. Jeg trenger å tenke masse på han, se på bilder, gråte, være sint, skrike og alle andre følelser, jeg kunne aldri ønsket å ikke kjenne på dette. Det hadde vært noe ruskende galt med meg om jeg ikke kjente noe etter tapet av min sønn, men jeg har de dagene der jeg er totalt nummen også. De beste dagene mine er når jeg kjenner alle følelsene sterkt, men kan sitte å være oppegående med andre a likevel. De dagene bryr jeg meg ikke om jeg snakker om Aleksander til folk som syntes det er vanskelig å forholde seg til dette. De dagene kjenner jeg at sorgen er stor der inne i kroppen og sinnet mitt, men jeg greier samtidig å være meg. De dagene er det få av, men de dagene liker jeg best. De dagene føler jeg styrke fra Aleksander. De dagene er oftes de dagene jeg har vært ute og gjort noe for graven hans og han, besøkt gravstein stedet, eller kirkegården, eller bare tatt telefoner ang graven(praktiske ting ang å få urnenedsettelsen og stenen på plass. Først må jeg bestille steinen da).
Men ja de dagene er jeg så på mitt mest sårbare, men de gir meg også styrke. Jeg gjør fortsatt noe for min sønn.
Som i dag, selv om jeg ikke har gjort noe praktisk så har jeg bestilt avtrykk-smykket. Det er kanskje en liten ting, men det er fortsatt noe som angår min sønn.
Og jeg har også prøvd å finne mine lyspunkt å holde meg fast til. Jeg prøver å ikke holde meg fast til avtaler andre lager med meg, for hittil har jeg blitt mye skuffet, men ting som jeg kan gjennomføre alene er enklere å forholde seg til. Men er ikke mye man kan gjøre alene når man ikke kjører, og bilen fungerer ikke uansett(blir kanskje fikset i helgen, men vet fortsatt ikke om jeg tørr å kjøre.) og jeg har bekkenløsning. Hadde jeg ikke hatt det så kraftig så kanskje jeg kunne tatt bussen og kommet meg steder alene. Men jeg er heldig og har min nabo, og hittil har hun stilt opp på alt, og mer enn det. Og avtalene jeg har med henne greier jeg å «glede» meg til fordi jeg vet de skjer, det er ikke bare «tomme» ord. Så da har jeg på lørdagen avtale med henne, og jeg «gleder» meg til det. Og den tørr jeg å sette som et lyspunkt jeg holder ved. Rart hvor fort man blir vant til tomme ord.
I går skulle sønnen min ha blitt seks uker. Seks uker! Min lille sønn skulle vært her, og jeg skulle tatt vare på han i alle disse ukene, og videre i livet fremover. På seks uker, har to venninner vært å besøkt meg. En gang begge to. Og ja jeg vet jeg bor langt unna, men bussen går rett fra sentralbanestasjonen til to min unna huset jeg bor i. Men jeg forstår det veldig godt siden alle har så opptatte liv, med jobb, mann og barn. Men jeg vil tru at jeg selv med bekkenløsning hadde kommet meg til en venninne om hun trengte meg. Ja jeg avviser mange, og ja har avvist flere ganger til de samme personene. Men føler folk sier, vi må finne en dag så kommer jeg, eller vi må gjøre dette sammen, så skjer det ikke. Jeg forstår veldig godt at man ikke har tid til å ta vare på meg, men det trenger de heller ikke. Bare være min venn. Dette kan ikke være vanlig at venner ikke dukker opp, og så mange kommer med tomme ord? At folk som jeg har snakket masse med ikke er der, folk jeg selv har stilt opp for mange ganger? Om min sønn hadde levd trur jeg virkelig mange flere hadde besøkt meg for å se han. I seks uker har jeg kjent på savnet av han, I seks uker har jeg gråti mer enn jeg noen gang trudde det var mulig å gråte. I seks uker har jeg levd med en så stor smerte at jeg føler jeg dør av smerte flere ganger om dagen. Min sønn skulle vært seks uker nå og jeg skulle vært i himmelen av å få være med han og stelle han, og bare få lov å ha han i mine armer. Så klagingen min blir fattig over å klage over venner, bekkenet, tilstandene mine eller annet jeg klager over. Jeg har vel ikke noe å klage over, min sønn har! Det var han som ikke fikk leve! Jeg skulle ønske jeg kunne byttet plass med han. Jeg burde kun klage over en ting, AT MIN SØNN IKKE LEVER! Alt annet blir så smått i forhold.