Skrevet 1 juli 2018

I går var jeg for “første# gang i full offentlighet, og «lekte» normal. Det føltes hvertfall sånn. Jeg skulle bare en kjapp tur inn til Oslo for å få vipper hos min venninne for å føle meg litt bedre, og hvis jeg var i grei form skulle vi spise også.

Men vi(Jeg og min nabo) kom til byen, og følelsen ved å være der var veldig rar. Jeg begynte allerede å dytte så godt jeg kunne bort tankene mine og klumpen i halsen.

Jeg tok vipper og snakket med min venninne, men måtte hele tiden ta meg i å ikke gråte og prøve å dytte bort virkeligheten min. Så jeg måtte slutte å prate når jeg lå på benken for å kunne forsvinne inn i en god fantasiverden for å holde meg “normal”.. Og jeg greide det. Bekkenet verket allerede.

Det var paraden i byen og jeg har tidligere alltid vært på de dagene, unntatt i fjor. Og syntes den dagen er et høydepunkt på sommeren som er morsom og gøy å få med seg. Så vi valgte å spise litt, og se på toget etter det.

Vi spiste god mat og tok et glass vin ved siden av maten. Formen var grei akkurat da siden vi valgte å spise et sted inne som det ikke satt så mange mennesker på. (Jeg er egentlig ei Oslo jente, men flyttet dit jeg bor nå når jeg var gravid med Aleksander for at vi skulle ha et større sted å bo, og plass ute å leke på.)

Så gikk vi ut til folkemengden for å se toget. Vi fant en fin plass å se i fra. I begynnelsen så tenkte jeg ikke over noe bare fulgte med på toget og menneskene(og klagde på varmen.)

Men etter å ha stått der en stund kjente jeg bekkenet verke mer og mer. Tanken slo meg at jeg skulle spørre en av de som satt på stol om å få låne den litt fordi jeg er høygravid. Da slo det meg fort at jeg er jo ikke høygravid og det syntes heller ikke at jeg har vært det. Så jeg kjente meg litt satt ut og bare prøvde å forsvinne i å se på toget. Jeg ville ha med meg mest mulig, selv om naboen sa flere ganger at vi kunne finne et sted å sette oss ned. Jeg selv valgte å presse meg enda lengre.

Tilslutt så måtte jeg bare sitte, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle greie å gå engang så store var smertene. Men presset meg til å gå så normalt som mulig så ingen kan se det.

Vi kom oss inn på en bar, og naboen fant stoler til oss. Å komme seg opp på den stolen var et rent helvete. Fysiske smerter er så mye enklere å fokusere på at jeg la ikke merke til den psykiske før jeg satt litt mer behagelig til. Da kjente jeg hele meg ristet inni meg, tårene, hylene, smerten og alt skreik i meg. Vi bestilte to drinker, men jeg kjente at kroppen og sinnet mitt ville hjem. Naboen spurte om vi skulle hjem, men faen heller jeg vil prøve å være «normal». Jeg klagde på varmen, og svetten rant, men naboen kjente på meg og jeg var iskald. «Elefanten» sto allerede på brystet mitt(det er den eneste måten jeg kan beskrive angsten min på). Jeg dyttet alle ting enda lengre inn i kroppen, og drakk på.

Etter noen drinker, og toget endelig sluttet å gå, bestemte vi oss for å sjekke ut Prideparken. Jeg kjente jeg måtte, men hadde angst for å møte kjente siden jeg alltid pleide å være der med tidligere venner, og har veldig mange venner som alltid drar dit.

Vi gikk inn å tittet rundt, og kjøpte første glasset alkohol. Selv om jeg ikke var full eller veldig beruset så hjalp alkohol på modigheten min og på smertene. Jeg «glemte» de litt.

Vi danset og prøvde å kose oss(og ja jeg greide innimellom når jeg danset å kose meg). Jeg kjente ofte at alt i meg strittet i mot, men viljen og staheten min strittet mer på at jeg skulle være «normal». Jeg møtte heldigvis bare ei venninne av meg, og hun er bare søt og nydelig. Hun var full, men likevel klemte meg så jeg følte at hun skjønte at det var tungt for meg å være der. Så så hun tårene i øynene mine og svitchet for over på at hun måtte møte noen, men vi kunne ses senere. Jeg selv latet som ingenting, og jeg og naboen gikk videre i parken og tittet.

Etter flere timer i parken begynte jeg å dale mer og mer, og bekkenet begynte å bli så vondt at jeg snart ikke holdt ut, og sinnet mitt var ikke langt unna å kjenne at jeg klikket.

Så vi valgte å dra, den lettelsen av å sitte på toget hjem da, var virkelig god. Jeg kjente at vi måtte dra hjem.

Vi ble hentet på togstasjonen av en kompis av kjæresten til naboen, og kom oss hjem.

Hjemme spiste vi og drakk mer, helt til jeg kjente at jeg måtte legge meg.

Jeg våknet midt på natten klokken fire av hyl grining og smerte som tok hele meg som jeg ikke greide å holde tilbake. Det var så mye å bearbeide, og så mye smerte holdt tilbake at jeg bare lå å gråt i senga i noen timer til jeg sovnet igjen utmattet.

Så våknet jeg igjen klokken seks av smerter i hele kroppen. Tårene ennå rant, det var akkurat som jeg hadde gråti mens jeg sov, for puta var våt og jeg greide nesten ikke å se igjennom øynene. Jeg sovnet igjen av at jeg var utslitt.

Våknet siste gangen klokken ni og bare lå der helt utmattet med øynene åpne, men greide ikke å gjøre noe. Smerten var stor, tårene hadde stoppet, men jeg kjente at jeg var totalt utslitt etter dagen i går, og natten. Jeg lå det bare stille i noen timer før jeg orket å bevege meg ut av sengen.

Jeg har litt jeg må gjøre i dag også, men nå forstår jeg veldig at å presse meg mer enn det jeg faktisk greier er ikke bra i det hele tatt. Jeg må nok lytte på meg selv, selv om jeg veldig skulle ønske jeg kunne være «normal» igjen.

Jeg er ikke «normal» mer. Det er virkelig et før og etter. Det er en Rikke før Aleksander døde, og en Rikke etter.  Og hun som er etter, må jeg lære meg mer å lytte på, og forstå at hun virkelig er ikke den Rikke jeg kjente før jeg mistet.

Livet før, og livet etter man har mistet.

Aleksander har ikke bare forandret meg med at jeg fikk lov å bære han, men han forandret meg med at han ikke fikk lov å leve ogaå. Trur ingen blir like etter en sånn smerte, og ingen kan bli 100% «normale» etter å ha mistet sitt barn. Som min LUB kontakt sa, vi LUB mennesker er en egen rase. Og ja de tingene vi gjør vil være «normalt» for oss som har mistet, men å være «normal» er nok ikke sunt etter å ha mistet for da undertrykker man nok mye for å være det. Jeg er en ny person, og må bli kjent med meg som en kvinne som har mistet sitt barn. Jeg greier fortsatt ikke å forstå dette. Jeg prøver fortsatt å forstå om jeg i det hele tatt har vært gravid, men vet at kroppen min og sinnet mitt husker hele tiden selv om jeg ikke ønsker alltid å huske.

Jeg er en «normal» kvinne som har mistet sin sønn. (Og det finnes ikke noe “normalt” med det å miste sitt barn)