Jeg trudde aldri JEG skulle komme til dette punktet her i min prossess at jeg hater å være alene og er rastløs som fy. Kroppen vil ikke noe annet enn å bli i senga, men hodet vil ut. Jeg vil gjøre noe hele tiden så slipper jeg kanskje å tenke så mye.
I tre dager nå har jeg vært sånn, og i dag tok jeg til og med tiltaket å kjøre alene for første gang kun for å komme meg ut og bort fra å være alene hjemme. Jeg har seriøst et rastløst sinn nå. Hodet greier ikke å se på TV heller, for da begynner jeg med andre ting på mobilen for å slippe å tenke.
Jeg kjenner inni meg at jeg presser meg selv veldig hardt akkurat nå.
Hvor bra det er å presse seg så mye kan diskuteres, og jeg kjenner at jeg kveles innimellom av gråt som jeg svelger for å slippe å bry andre med det, og jeg kjenner en klump inni brystet mitt som blir større og større. I dag har jeg til og med glemt å spise fordi jeg har så behov for å ikke være alene at jeg bare stikker og prøver å tenke på hvem jeg kan være med enn å dra hjem igjen alene.
Jeg har så utrolig behov for folk rundt meg nå, og kanskje bo på et sted som folk kan feste rundt meg 24/7 så jeg slipper stillheten. Jeg har ikke engang prøvd å si navnet hans i dag fordi jeg vet at jeg kommer sikkert til å knekke sammen hvis jeg sier det. Da vil jeg heller feste, gjøre ting eller bare rett og slett være med folk rundt meg. Det holder egentlig ikke med en person nå, for jeg trenger at jeg kan ikke snakke noen ganger og de bare skravler videre. For hvis det er stille må jeg snakke.
Det var ekkelt å kjøre bil i dag, ikke bare har jeg sett for meg mange forskjellige scenario i bilen som jeg kan dø av, selvforskyldt og ikke, men jeg har heller ikke kjørt uten å hatt gutten min i magen, så jeg har ingen i bilen mer som jeg må ta vare på. De følelsene påvirker meg mye når jeg kjører nå. Jeg er for det første redd for om jeg får et «utbrudd» når jeg kjører(at jeg knekker fullstendig sammen), eller om jeg får over meg å kjøre inn i en fjellvegg eller noe annet. Jeg prøver å forsikre meg selv at det går bra, men frykten er der veldig. I dag greide jeg å trosse frykten fordi det var verre å være hjemme alene med tankene mine enn å kjøre bort, så da skjønner jeg hvor mye jeg virkelig HATER tankene mine akkurat nå. Jeg føler jeg mer og mer «leker» «normal», men inni meg skriker noe og sier at jeg kan ikke bare gå tilbake til den gamle meg og tru at det går. Jeg må faktisk lytte og se om jeg kan ta et skritt av gangen. Jeg er veldig realistisk på alt, men det betyr ikke at jeg oppfører meg «riktig» for det.
Jeg føler jeg egentlig burde være skinnhellig nå og oppføre meg som en mamma, men det går bare ikke. Jeg kan ikke være skinnhellig uten barnet mitt, jeg trenger han for å oppføre meg som en mamma og ikke være totalt idiot. For ja jeg føler jeg oppfører meg som en idiot, og har gjort det i seks måneder bare på forskjellige måter.
Jeg føler jeg virkelig har nedgradert livet mitt til å bli å vente på å få delta i andres liv, ikke leve mitt eget liv. Men hvordan faen lever jeg mitt liv, når mitt liv, min fremtid og alle mine planer døde den 14 mai???
Hva er riktig, og hva er galt? Er alt jeg gjør nå galt? Eller er alt riktig fordi jeg kanskje aldri har vært mamma-material? Hva er å være mamma-material? Og hvordan lever jeg som et oppegående og ordentlig menneske?
