3. Juli 2018

I dag er jeg tilbake til en rar og jævlig dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sorg er det virkelig ikke noen fasit med. Våknet med vondt bekkenet, og i går var jeg så bra at jeg vurderte å droppe behandlingen min i dag. Og i dag er en faktisk grei dag til å ha så mye smerte i seg. Jeg føler meg nesten oppegående selv om jeg vil helst gråte. Jeg vil gråte, men det kommer ingenting. Jeg kjenner at jeg har «dyttet» sorgen bort så godt jeg greier de siste dagene, men jeg kjenner den ligger der. Jeg trur jeg har dyttet den så langt ned at jeg kjenner den er der, men greier ikke å ta tak i den. Hver gang jeg har holdt på å gråte de siste dagene har jeg svelget det ned og gjort alt jeg kan for å ikke begynne å gråte, og jeg har greid det. Men helt ærlig så virker det ikke ut som det er noe sunt i å gjøre det jeg gjør nå, men jeg greier heller ikke å velge noe annet.

Jeg vil kjenne alt jeg har inni meg, men greier ikke og orker seriøst ikke akkurat nå å kjenne på noe. Jeg ønsker kun å numme det ned, bare være med folk, og være «normal».

Jeg har behov for å bare være, jeg orker ikke å være og å bære sorgen samtidig. Sorgen dytter jeg så godt jeg kan ned, og bare rømmer i oppgaver, mennesker og alt jeg kan rømme i. Jeg greide tidligere ikke å “rømme” i det hele tatt, så nå utnytter jeg det at jeg greier å på en måte rømme litt i andre ting og prøve alt jeg kan å ikke tenke på noe med graviditet, barn, familie og alt som har med mine tidligere håp å gjøre. Jeg later rett og slett som at jeg aldri har vært gravid. Og tenker at de siste syv ukene og de ni månedene før, det har aldri skjedd. Og jeg gjør alt jeg kan for å overbevise meg at det er sant.

(bilde fra stranden 3. juli 2018. Fornebu. Min første dag på stranden i år,mitt andre bad i sjøen i år.

Rart å ha mammakropp på stranden,  og vite at man har vært gravid og har født,og nå være ute blandt folk med mammakroppen uten babyen min. En skam, en hemmelighet, en følelse som jeg ikke kan beskrive )

4.juli 2018

I natt våknet jeg av frykten at jeg hadde mistet barnet mitt. Det tok meg litt tid før jeg forsto at det faktisk var sant. Det kom ingen tårer bare en stor klump i halsen som jeg svelget ned. Jeg vurderte noen sekunder om jeg greide å tenke mer på det, men byttet fort over på å lage meg en drøm jeg ville tenke på som jeg skulle sove til. Jeg kjente at sorgen er der(noe jeg innimellom tviler på akkurat nå, siden jeg leker så mye «normal», og dytter alt vekk.), men skjønte i natt at den er der like stor som om jeg mistet han i dag. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg greier å leke «normal» de siste dagene, men jeg gjør det. Jeg føler jeg heller ikke gjør nok, selv om jeg gjør mye mye mer enn det jeg gjorde sist uke, men helst vil jeg være opptatt med folk fra jeg åpner øynene til jeg sovner. Jeg savner nesten den meg som var så å kjente på sorgen at jeg ikke greide å bevege meg, jeg savner å savne sønnen min så mye som jeg lå og kjente på da. Nå, med en gang jeg kjenner noe som kan sette meg ut svelger jeg det ned eller dytter det bort. Og jeg greier ikke noe annet enn det.  

Jeg vet ikke om kroppen min er i noen form for overlevelsemodus, eller om jeg ikke bare takler smerten eller hva som skjer.

Jeg snakker så vidt om han om dagen, jeg syntes det er vanskelig at jeg ikke snakker om han, og det er vanskelig å skulle snakke om han til «normale» folk så da dropper jeg det heller og kommer nok innimellom med litt rare ting å si. Som i går bare viste jeg bilde til noen som ikke har sett han før og sa; han ser jo bare ut som han sover, ikke sant? Jeg skjønte noen sekunder etter at jeg hadde sagt og gjort det at det var feil. Jeg gjorde det uten å snakke om han først, og uten å spørre personen om dem ville se. Det kom på så jævlig impuls greie at jeg ikke tenker først. Jeg har aldri vært så impulsiv med ord eller handlinger før, jeg tenker vanligvis før jeg snakker eller gjør noe. Men i det siste så sier jeg så mye feil? jeg sier ting til folk jeg vet ikke passer seg, og kan tenke over ordene jeg har sagt er sårende for de jeg sier det til, og banker meg selv opp etterpå fordi jeg har sagt feil ting. Jeg gjør det bare mer og mer også. Jeg vil jo ikke såre noen, og vil jo tenke før jeg snakker, men det går ikke alltid nå. Jeg sier så mye feil at jeg er blitt nervøs for å snakke med folk også. Jeg hører at jeg kan si ting aggressivt, eller som en bedreviter, eller nedverdigende, og jeg liker det ikke. Jeg vil jo snakke fra levra, som det kalles, men ikke si og gjøre ting som setter ut eller sårer folk. Jeg vet ikke om dette er «normalt» eller om jeg faktisk er på overload? Er hjernen min på et overlevelsemodus, er den kortsluttet, har den gått over til noe annet eller er det blitt for mye for den?

#dagbokigjennomsorgen #etbarnforlite #sorg #englemamma