Skrevet 05.Juli 2018

Jeg har nå vært ute to ganger og «festet» litt. Ene gangen på paraden(Prade i Oslo) og andre i går på en konsert(Kadetten). Og jeg må si det er ikke meg mer selv om jeg gjør det. Jeg vil mye heller sitte med noen venner samlet og spise god mat og ha en god stemning rundt bordet. Jeg reagerer så mye på mange rare ting ute. En av de er, hvorfor har foreldre med barn på konserter der hvor folk er drita fulle? En ting er om foreldrene er edru(eller tatt et glass), men når du ser at de har drukket mye da kjenner jeg at jeg blir forbanna. (Ja jeg vet det er normalt for oss som har mistet at vi kan reagere på sånne ting, men jeg holder det inni meg og kjenner bare på urettferdigheten av at dems barn lever og ikke mitt).

Jeg tenker faktisk ikke sånn om jeg ser barn til vanlig nå, i butikken eller andre steder så tenker jeg mer, dere vet virkelig ikke hvor heldige dere er.

Men der hvor jeg ser det jeg mener er feil med hvor barn skal være, eller foreldre som oppfører seg «dårlig» reagerer jeg ekstremt. Hvem tar med en tre åring på en konsert der foreldrene drikker, og musikken er så høy at den kan ødlegge hørselen dems??? Jeg kunne selv tatt med mitt barn på en konsert(med hørselsvern på barnet) og jeg ville ikke drukket! Er ikke det en selvfølge, eller har jeg blitt totalt hønemor?

Hvis jeg ser barn oppføre seg dårlig i butikken så syntes jeg ikke at de er dårlige foreldre, jeg tenker mer så heldige dere er som har et barn. Og jeg hadde aldri tenkt det før, da hadde jeg irritert meg over oppdragelse(irriterer meg fortsatt over barneoppdragelse, gammel barnehagetante vane). Jeg har alltid vært veldig glad i barn, men mistet litt det å knytte meg til de når jeg skjønte at jeg ikke kom til å få selv. Men når jeg gikk gravid med Aleksander så begynte sakte som sikkert det at jeg kunne begynne å knytte meg til barn igjen for jeg skulle jo få en sønn selv.

Nå som jeg har mistet min sønn så kjenner jeg aggresjonen for de som ikke har opplevd dette(aldri i verden at jeg ønsker at de skal oppleve dette heller), men jeg har virkelig aggresjon mot de. De som ikke forstår hvor heldige de er for å ha sine barn. Hvor ekstremt viktige de er, og hvor fort lykken kan rives vekk så man må sette så utrolig pris på de, og ta vare på de som de skattene de er. Jeg sier ikke fri barneoppdragelse for det er jeg imot, (rammer skaper trygghet.), men jeg sier at barn skal vel kanskje settes pris på litt mer enn at de blir dratt med på en fest mens foreldrene drikker?!? Er det ikke bedre da å dra på en konsert å la de oppleve den trygge siden av konserten, med en mor og en far som ikke drikker og er der for barnet når de trenger det?

Jeg hatet at folk drakk når jeg var barn. Jeg er født på åttitallet, og da var det nok mer vanlig, men når jeg ser det nå etter å ha mistet at foreldrene er synlig beruset også ute blant flere som drikker så syntes jeg det er så på tryne at det koker i meg.

Barna fortjener trygge personer rundt seg til all tid! Jeg er ikke mot et glass vin til maten hjemme,(jo egentlig litt. En person kan ta et glass vin, men den andre kan ikke i mine øyne. Da den andre må være kjørbar om det skjer noe, om man bor så langt unna ting som jeg gjør.) Jeg var litt sånn før jeg mistet også, trur det er derfor alt med alkohol er så ekstremt feil for meg nå, men likevel så drar jeg ut å gjør det?!?

Er ikke det rart at mammadelen i meg skriker at det er feil sted å være for en ny mamma, mens mammaen i meg som har mistet skriker du trenger folk, du trenger hvertfall å late som du koser deg, eller bare prøve å kose seg om det går, ellers går du under. Det er så rart å prøve å forstå sorgen i meg. Jeg skulle egentlig vært her nå med en baby i armene mine! Isteden sitter jeg igjen med et helt totalt annet menneske som føler på så mye nytt og rart, og har en smerte i seg større enn man egentlig kan beskrive. Jeg vet i meg selv at ingenting jeg gjør akkurat nå er feil, jeg lar meg selv få lov til å gjøre det jeg vil. Det som jeg trenger nå, men mammaen i meg sier i mot så mye, og banker meg selv opp ekstremt mye for alt jeg gjør. Jeg har dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør? jeg føler at alt er feil uansett hva jeg gjør. Og det er det! Jeg gikk ni måneder gravid, og var forberedt på å bli en praktiserende mamma. Jeg forberedte meg på mammalivet. Jeg forberedte meg aldri på å miste, og å bli en ikke praktiserende mamma som sørger og går rundt som en høne uten hode om dagen.

Som pappaen alltid har brukt som en dårlig unnskyldning for sine handlinger, den sier jeg nå:

Jeg styrer ikke menneske mitt, jeg bare er med på veien den går.

#sorg #etbarnforlite #englebar #englemor #minviisorgen #dagbok #lub