Det virker som om alle trur jeg er «frisk» bare fordi jeg virker oppegående, ler, spøker, snakker, og kjører selv. Hvorfor trur folk at alt er bra bare jeg er i dette moduset? Ja jeg er følelsesløs utenpå, og kan smile og le i situasjoner. Men føler jeg noe når jeg ler? Føler jeg noe når jeg smiler? Føler jeg noe når jeg leker «normal»?
Nei, jeg føler ikke mye.
Jeg føler så mye mindre nå enn noen andre ganger i livet mitt. Alt er fortsatt meningsløst! Alt er så mye mer tomt nå enn noen gang tidligere. Alt mangler!
Jeg mangler å føle noe når jeg ler, smiler, eller bare når jeg er. Jeg føler kun noe når jeg gråter, og det er så ekstremt sjeldent om dagen. Det virker som kroppen min er så i totalt overlevelsemodus at den har minimert alle følelser for at jeg skal greie å eksistere. Jeg føler ikke glede når jeg skal, men vet likevel hvordan jeg skal oppføre meg eller reagere, men jeg føler det ikke. Jeg føler mindre og mindre, og det skremmer meg mer og mer. Det skremmer meg at jeg ikke kjenner den gleden jeg burde kjenne, og den sorgen jeg burde kjenne. Jeg skjønner realistisk at min sønn er død, men jeg føler det ikke. Det virker kun som om det er en serie eller film jeg har sett.
Har jeg mistet alt av følelser, eller kommer de tilbake?
Jeg spøker, tuller, gråter, ler, smiler og alle andre “normale” følelser viser jeg utad, men jeg kjenner de ikke. Jeg kjenner sinnet mitt, men det er langt der inne, oppfører meg mer som jeg kun blir irritert når jeg egentlig skulle blitt sint. Kommer jeg noen gang til å føle ekte glede igjen? Kommer jeg til å kjenne den sterke sorgfølelsen tilbake over at min sønn ikke lever? Er dette normalt ved å være i en sorgprosess,? eller er det blitt for mye for meg at jeg har skaffet meg en ny person som det ikke finnes følelser i?
Er dette meg nå? Jeg er mer skremt nå enn det jeg noen gang har vært over meg selv. Min sønn lever fortsatt ikke og jeg ønsker fortsatt å være en praktiserende mamma, og få lov å se mitt barn vokse opp. Jeg vet at Aleksander ikke kommer til å vokse opp, ikke kommer til å oppleve verden, ikke lære seg noe, ikke bli kjent med alle de nydelige menneskene som finnes, ikke oppleve forelskelse eller å spise sand i sandkassen. Jeg VET dette, men føler det ikke nå. Hvorfor blir jeg ikke knust av å vite dette nå? Det kan IKKE være normalt å ikke føle noe? De følelsene jeg har følt de siste dagene er dårlig samvittighet ovenfor andre, irritasjon ovenfor andre, medlidenhet ovenfor andre, bekymret ovenfor andre, omsorg ovenfor andre, glede på andres vegne, alle følelser jeg har nå er ovenfor andre eller på dem sine vegne, ingen er noen følelser jeg føler for meg selv eller fordi jeg har de. Jeg føler sorg når jeg leser andres blogger, historier på nett, men jeg føler ikke min sorg, jeg kjenner gleden andre har når de ler, men føler ikke min egen. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg nå. Er det noen vei ut av dette moduset, eller må jeg bli her? For dette orker jeg ikke lenge. Jeg trenger virkelig å føle noe. De fysiske smertene jeg har med bekkenet mitt og generelt med kroppen min er nesten en trøst for meg at jeg fortsatt føler noe. Jeg føler kroppen min, selv om alt inni meg virker som kun funker for andres del, men ikke for meg.
Jeg ble flørtet med når jeg var ute, og har blitt flere ganger. Men alt skriker i meg at jeg burde si til de at det ikke er vits, jeg er ødelagt(damage gods!). Jeg er ikke en du ønsker å tenke på en gang å flørte med, for jeg er mer ødelagt enn det jeg selv trur jeg forstår. Jeg leker «normal» hver dag nå. Og det går helt fint, fremgang kaller folk rundt meg det. Men jeg føler jeg mister mer og mer av meg selv, og jeg vil bare tilbake til den uutholdelig smerten, tårene, gleden jeg fikk når jeg så bilder av min sønn. Jeg vil ha tilbake skrikingen, frustrasjonen. Det eneste som er igjen fra den tiden er at jeg er utslitt hele tiden, men nå presser jeg meg bare igjennom utmattelsen, og smertene i kroppen å gjør normale ting.
Dagene der jeg måtte gjøre noe hele tiden er ikke det samme mer, nå trives jeg igjen best i sengen, men har null problem med å være med folk også.
Please gi meg tilbake mine følelser, og min sorg.
Jeg vil kjenne all sorgen, kjærligheten og savnet jeg har til min sønn, alt det andre driter jeg i. Men jeg trenger å føle hvertfall det🙏🏻❤️. Sønnen min er det beste som har skjedd meg, og at han gikk bort var det værste. Han ga meg de to sterkeste følelsene i verden, det å elske noen høyere enn man noen gang kan forestille seg at man kan elske noen, og sorgen som er så tung at men skjønner ikke hvordan det er mulig å bære den. JEG VIL HA DISSE FØLELSENE TILBAKE!!!!! Jeg vil føle mine følelser! Jeg trenger de!
på bildet: begravelsesprogrammet, mine, pappaens og Aleksander sine hender. Min mage med Aleksander inni <3, hånd og fotavtrykk vi fikk på sykehuset, og ordiner ultralydbilde av Aleksander <3
#sorg #englemamma #etbarnforlite #igjennomsorgen #englebarn #denensommesorgen #kjærlighettilsittbarn #dagbok