Det er rart at i går skrev jeg at jeg savnet følelsene mine, og i dag våkner jeg av en så stor sorg at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg våkner til at jeg skjønner litt mer at jeg skulle hatt sønnen min her. Kjenner på savnet av sønnen min, og kjenner på skrekken av å miste han(ikke skrekken av å ha allerede mistet han, men følelsen og redselen av å skulle miste han.). Jeg skjønner at han er borte, men jeg skjønner det ikke. Jeg føler jeg leiter inni meg, og rundt meg etter han, men han har bare gjemt seg, så forhåpentligvis så finner jeg han snart.
I går når jeg la meg kjente det ut som noe sparket i magen min, jeg vet at han ikke er der inne derfor ble jeg veldig skremt og samtidig glad. Jeg håper snart at jeg våkner opp og at dette har bare vært en lang drøm som skal få meg til å sette mer pris på sønnen min.
Jeg trenger at dette er en drøm for dette kan ikke være livet mitt. Livet kan ikke være så urettferdig at mitt liv er det som skal være sånn som dette?
Jeg forstår virkelig ikke mye i dag.
Jeg greide likevel å være ute bland folk i noen timer, men så hjem, og etter det var jeg mer utslitt enn på lenge. Jeg bor i en andre etg på et hus, og har ganske stor plass, men ikke et rom som er kjølig nå på sommeren. Men når jeg er så utslitt så trenger jeg å slappe av. Problemet mitt da er at alle rom er så grusomt varme at jeg sliter med å være der. Så i dag uten at jeg tenkte mye over det flyttet jeg meg inn på det kaldeste rommet. Barnerommet. Jeg gikk inn dyttet ting til side og tok ut madrassen i sprinkelsenga, og la den på gulvet. Jeg krøp meg sammen på den lille madrassen i et håp om å få slappe av. Men samtidig som jeg innser at det er veps og flue inne på rommet så skjønner jeg også hvilket rom jeg ligger på. Han sitt rom. Babyrommet til sønnen min. Rommet ingen har sovet i etter det ble pusset opp. Rommet jeg var så ekstremt stolt av å ha pusset opp, valgt møbler og farger til fordi jeg ønsket det vakreste barnerommet jeg kunne få til. Og jeg fikk det til.
Jeg lå på madrassen han skulle ligget på. Madrassen ingen har ligget på før nå. Rommet som var ment til en liten gutt som skulle få vokse opp og leke der inne. Han sitt rom med alle lekene jeg har kjøpt, og alt det andre fine. Rommet som nå bare føles som et museum. Jeg har et ekstra rom som ikke er i bruk, og heller ikke skal være det. Alle tingene jeg har inne på rommet hans er så nydelig og vakre babyting at jeg skjønner ikke at ting er virkelig. Den lille harde madrassen hans. Den fine grå sprinkelsenga. De nydelige klærne ingen har brukt. Et helt rom fult av ting som ikke kommer til å bli brukt av den personen de var ment til. Alt dette, og alt rundt meg i hele leiligheten er for han. Hvordan gjør man dette alene? Hvordan godtar man at man har mistet et barn? Ikke et barn, mitt barn! Jeg føler at jeg har det noen ganger så på avstand at jeg blir kvalm, men akkurat i dag er det akkurat som om jeg forstår litt mer. Jeg trur ikke på det helt, for verden kan jo ikke være så grusom at man må oppleve dette. Mitt barn, det barnet jeg ønsket, gledet meg til å leve med, barnet mitt som jeg har blitt kjent med i magen og gledet meg til å amme. Min sønn lever ikke å jeg kan ikke forstå det? Jeg lurer hele tiden på hvem jeg skal ringe å snakke med, eller hvem jeg kan gripe tak i for å være min flytebrygge, men jeg skjønner egentlig nå at jeg leiter etter sønnen min og jeg finner han ikke? jeg føler det er det eneste som kan rette opp dette er at jeg får beholde han med meg. Jeg skjønner fortsatt ikke at jeg ikke får lov å beholde han. Jeg trenger han, han er den delen i meg som mangler. Smerten min er virkelig tilbake, men jeg forstår samtidig ingenting.
Hver dag leiter jeg etter noen å være sammen med, noen å ringe, noe å gjøre, noe å se på TV, jeg leiter etter noe inni meg eller å holde meg opptatt. Jeg leiter, men har faktisk ikke skjønt før nå at jeg har leitet for harde livet etter noe som jeg savner og har ikke skjønt hvorfor. Selvfølgelig leiter jeg. Sønnen min er jo ikke her. Det er unaturlig at man har planlagt et helt liv med en del av seg selv som du har båret inni deg også er de plutselig bare borte. Det er ikke noe kroppen, hodet eller sjelen min greier å godta eller forstå. Jeg mangler den viktigste delen av meg selv også forventer verdenen og livet at jeg skal fortsette??? Skal jeg leite hele livet etter den delen i meg som er borte, til jeg dør? Kommer ikke den delen noen gang til å bli fylt? Jeg skjønner nå hvorfor alle følelser er rare og lagt lokk på, når ikke engang mitt oppegående hodet forstår dette, hvordan skal da sinnet mitt, sjelen og kroppen min forstå ? Hvordan sier man ha det til noen du elsker mer enn livet, personen som var og er definisjonen på livet og lykken? Min Aleksander, min baby som var min mening i livet ved å gi han liv, hvordan sier jeg ha det til mitt barn? Jeg greier ikke! Jeg ser ikke muligheten med å leve apatisk resten av livet med en stor del i meg som bare er borte, en del jeg leiter etter, en del jeg savner, den delen som var den beste delen. Hvordan forventer noen at jeg skal si ha det til sønnen min og godta dette? I dag har jeg en hard dag, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal leve med dette.
#etbarnforlite #mittbarnforlite #englemamma #englebarn #denensommesorgen #sorg #enharddag
