Jeg begynner allerede å bli alt for vant til å skjule mine psykiske smerter. Jeg føler jeg gjør det automatisk, og gråter mer og mer alene isteden for med mennesker.
Når jeg er alene har jeg også null energi å føler at jeg er mer tom inni meg enn jeg kan forklare. Jeg hadde null energi når jeg var på slutten av svangerskapet, men dette er virkelig en annen utmattelse. Jeg finner liksom aldri energi noe sted. Men når jeg er alene føler jeg meg ikke ensom på samme måte mer, fordi jeg har tomheten og tårene som holder meg med selskap. Jeg vet utad så kan jeg se veldig «normal» ut nå, men inni meg er jeg helt annerledes. Jeg later som om jeg er positiv til fremtiden, og tvinger meg selv hele tiden til å tenke positivt og å snakke positivt, men for å være helt ærlig så ser jeg bare tomhet og mørke over alt.
Jeg ønsker meg flere barn, men kjenner samtidig at savnet over akkurat han jeg mistet kan bli større når jeg blir eventuelt gravid med et annet barn. Jeg vil aldri være gravid med han igjen, jeg vil aldri kunne kjenne sparkene hans igjen og jeg VET at jeg aldri får han tilbake. Jeg selv forventer at jeg skal være «normal» rundt folk. Sinne inni meg er stort ovenfor mange, og jeg har mye jeg ønsker å si til folk. Men den rasjonelle hjernen min tar over, og lar meg ikke få lov til å ta noe av mitt utover andre, fordi jeg vet «dessverre» bedre.
Nå har det nesten blitt en vane at jeg må trekke meg tilbake litt hvis jeg er med andre så jeg kan gråte tårene mine alene, si stygge ting om folk, kjenne på at jeg aldri får sønnen min tilbake og kjenne på hvor slitsomt det er å ha det sånn her hele tiden.
Jeg føler nå at jeg må nesten ha en grunn til å gråte, det må liksom være noe som trigger det for at det er greit å gråte foran andre. Men sannheten er at jeg holder meg selv tilbake og leker «normal». Sannheten er at hver gang jeg snakker om fremtiden min positivt så hører jeg hodet mitt skriker alle de tingene jeg egentlig føler. Jeg hører hodet mitt si at du vil aldri få det godt uansett hva du gjør. Du er damaged goods! Jeg trudde jeg var det før jeg mistet, men nå er jeg det garantert. Hvem vil ha en sørgende venninne, kjæreste, mamma, datter eller hva enn jeg er for folk, resten av livet? INGEN! Derfor leker jeg positiv, reflektert, den Rikke folk forventer å se. Den Rikke som det er naturlig for meg å vise til andre. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å føle det sånn som jeg viser til andre, eller om jeg faktisk nå er så ødelagt at jeg ikke noen gang kommer til å kjenne på det gode uten å ha alt det vonde i meg?
En av mine greier har alltid vært å bryte isen og å late som ingenting ved å spøke masse, og gjerne om morbide ting og/eller sarkastiske ting som mange ikke tørr å si, sånn har jeg alltid vært. Jeg legger merke til at jeg fortsatt er sånn, mens nå inni meg så har jeg så mange verre ting jeg kunne sagt på lager som ikke passer seg. Jeg sier sikkert mye morbide ting allerede, men tenk så mye jeg har på lager når jeg allerede spøker masse om det. I dag skal jeg rydde, og ja jeg SKAL rydde. Men å komme meg dit er det en så mye lengre prosess enn jeg skjønner selv. De andre gangene har jeg brukt dager på å komme meg selv til det punktet å ta bare litt, men i dag skal jeg ta alt fordi ei søt jente skal vaske hjemme hos meg i morgen. For jeg greier faen meg ikke det engang! Jeg later som at jeg greier alt når jeg er med mennesker, men tru meg jeg pusher meg selv så jævlig for å få til å gjøre de tingene som får meg til å virke normal at du vil ikke tru det. To måneder har gått, to fuckings måneder! Jeg føler jeg burde greie å gjøre ting nå. Jeg burde kunne være den Rikke som alle forventer at jeg skal være, så jeg er den utad. Men når jeg kommer for meg selv så er det en så øredøvende tristhet, tomhet og smerte i meg som skriker og som ber meg om å skjerpe meg så jeg faktisk kan være «normal». Og noen dager greier jeg å «legge det vekk», men det henter meg inn igjen. Når jeg ikke greier å holde det tilbake mer så kommer det som en eksplosjon som sprenger inni meg, og alt av mørke kommer over meg. Jeg greier nå også å sette det på pause om jeg er midt i en av disse eksplosjonene så kan jeg sette det på pause for å svare normalt på en telefon eller en melding, jeg skrur meg nesten av for å gjøre det. Jeg føler at jeg er så merkelig nå at den fornuftige oppegående meg, ikke forstår meg selv engang. Når skal jeg noen gang føle meg normal igjen ? Aldri, trur jeg. Jeg får bare leke det så lenge som mulig og håpe på at jeg blir det, og at ingen ser at jeg faktisk er et så ødelagt menneske at man burde holde seg langt unna meg for å ikke bli ødelagt selv. Jeg er ikke bare en sørgende mor, jeg er hele, altså hele min fortid med dritt i tillegg.
Jeg må nå si det jeg ikke vil si, men jeg skjønner at Aleksander gikk bort for jeg er ikke mamma-materialet. Han har det helt sikkert bedre der han er nå enn med et menneske som meg som har så mye bagasje å bære med seg i livet. Jeg håper hvertfall for alt i verden at han har det bra, det er virkelig det viktigste i livet for meg. Jeg skjønner også pappaen til Aleksander, og at han ikke ønsker meg som en relasjon i livet sitt(for selv om han har fortsatt kontakt, føles det noen ganger, eller mange ganger at det kun er fordi han trenger støtte i sorgen, ikke fordi jeg er meg, eller fordi han ønsker å ha en relasjon med meg fremover), fordi jeg er sikkert klok, snill etc(det er ikke det, og jeg har lært av andres og mine feil.) men fordi jeg har opplevd mye. Jeg er vel egentlig en som burde holde meg for meg selv så jeg kan få ut mitt alene uten å byrde andre. Jeg har blitt arret for mye i livet mitt, og jeg trur de arrene bærer jeg usynlig. Men kommer noen nær meg så kan jeg love deg at de glimter til og du vil skjønne at jeg har vært igjennom for mye hittil, og det stopper sikkert ikke nå. Ulykkesfugl som de kaller det. En bragd for andre.
Så jeg kan heller bruke mine erfaringer i livet til å hjelpe andre så de slipper å bli så ødelagt som meg.
Tidligere tenkte jeg at det var en velsignelse at jeg hadde så mange arr og så mange traumer jeg hadde opplevd, fordi jeg forsto mer av livet etter det skjedde, enn før, og det hadde gjort meg til det menneske jeg var. Men nå føler jeg at jeg har nådd en kvote som jeg ikke greier å takle. Før var jeg «bare» jenta som hadde en grusom barndom, oppvekst og flere traumer som hun hadde lært av, og vokst av. Nå er jeg ikke den personen mer! Ja, jeg har lært hvor jævlig livet kan være, og hvor jævlig det er å miste et barn, men å vokse av dette trur jeg dessverre ikke at jeg greier. Jeg trur ikke jeg greier å late som dette ikke har skjedd, eller å komme meg videre. Dette definerer meg! Dette har ødelagt meg! Jeg kan mye om psykologi og om menneskes væremåter, lest og lært så mye jeg kan igjennom årene. Trudde aldri at det var traumer som man ikke kunne jobbe seg ut av og ikke lære seg å leve med.
Jeg forstår mye av masse, men ingenting av dette.
Skal jeg liksom gå videre å leve som en normal person? Eller skal jeg være den ødelagte meg å vise verden at det er et bristepunkt for alle som man ikke kommer seg tilbake fra?
Jeg vet ikke om jeg greier å være personen som skal ha overlevd alt det jeg har opplevd. Jeg vet ikke om jeg vil det engang. Nei jeg sier ikke at å ta livet sitt er noen løsning, for det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg er for fuckings omsorgsfull ovenfor personer som er glad i meg for å gjøre det, og jeg har opplevd det nært i familien selv, og unner ingen den smerten der heller. Så jeg vet at valget mitt vil alltid være å leke «normal» og late som man lærer masse av dette, og å gå videre, for det er sånn man skal gjøre når man er et godt menneske. Nei, jeg er ikke sterk og hater at folk trur at jeg er sterk. For inni meg har jeg skreket hele livet etter at noen skal bære smerten min med meg(og gjerne for meg), men nå skjønner jeg veldig godt at ingen kommer noen gang til å bære den med meg, eller for meg. Jeg bærer den alene, og vi lever alle alene. Det er ikke en depressiv tanke, men en sann tanke. Ingen andre kommer til å kjenne akkurat det jeg eller du kjenner, oss selv er de eneste som føler akkurat det vi føler. Dine tanker er dine. Og hvert menneske er unikt. Men vi kan alltids håpe på å møte mennesker på veien vår som er gode, og som man kan dele livet med. Vi kan håpe, men det håpet der må jeg slutte med for jeg unner ingen å ha meg som en bagasje med i livet sitt. Jeg har alltid sagt det før, og det samme mener jeg nå, alle mennesker er midlertidige. Hvertfall i mitt liv! Og det har jeg virkelig opplevd. De som sier de blir der livet ut er vanligvis de som holder kortest. Jeg er mammaen til Aleksander, men også han var her kun kort tid, så jeg kan ikke si jeg har opplevd noe annet enn midlertidige mennesker. Jeg er heldig å har noen venninner jeg har hatt en stund, men de forsvinner nok de også til sine egne liv uten meg. Alt er midlertidig. Man har kun seg selv. Det ble sagt i helgen som var, å det gir meg mening, men sagt på en annen måte: Vi alle har kun en sikkerhet i livet og det er, at vi blir født og vi dør(men det er heller ikke helt riktig, alle får ikke engang muligheten til å bli født levende. Noen dør før man blir født.). Så sikkerheten i livet er kun død, vi alle skal dø engang, alt i mellom er en usikkerhet, og det kalles livet(noe jeg akkurat nå ikke har så mye til overs for). Men hvis man har mulighet, og kjenner glede i livet, grip det! Det er ingen selvfølge at man skal kjenne glede, kjærlighet eller andre gode følelser.
#pågodtogpåvondt #etbarnforlite #sorg #dagbok #stillbornbutstillborn #englemamma #englebarn #mistet
