I dag er IKKE en god dag å være alene på! Jeg våknet av at jeg følte meg kvalt av gråt. Jeg våknet av at jeg snakket høyt og sa at dette er feil.
Jeg, nå, flere timer senere sitter å ser på bildene av han, og gråter. Jeg ønsker virkelig ikke å være alene i dag. Jeg kjenner så intenst på at jeg trenger å holde han i dag. Jeg trenger å ligge i senga ved siden av han å se på han sove. Jeg trenger han her med meg. Jeg kjente på følelsen av tomhet når jeg våknet, og kjenner ennå på at jeg ser ingen plass jeg passer inn i denne verdenen. Jeg kjenner på følelsen at jeg skulle for alt i hele verden byttet plass med han. Hva skal jeg gjøre i denne verdenen? Han hadde fått et liv. Da hadde det vært mening med mitt. Jeg trenger virkelig han tilbake. Verden er virkelig ond som tar livet fra et barn! Verden er ond som lar mammaen sitte igjen uten mening med å i det hele tatt eksistere. Jeg trenger å se han leve, jeg trenger at ham for oppleve livet. Jeg trenger at ham har det godt! Jeg ser ikke meningen med at jeg sitter igjen. Hvorfor skal livet ha meg igjen levende som er ødelagt? Hvorfor ikke la det ny vakre livet som hadde blanke ark og en frisk start få lov til å leve? Hvordan skal jeg noen gang leve uten den intense følelsen av at jeg trenger at han lever, og følelsen av at hvis noen hadde kommet med en magisk pille og sagt at jeg kunne skru tilbake tiden. Men jeg måtte gjort et hardt valg hvis jeg skulle skru den tilbake, jeg måtte tatt mitt eget liv for at ham skulle leve. LETT! JEG HADDE TATT DEN PILLEN, SATT PRIS PÅ SEKUNDENE JEG HADDE FÅTT MED HAN, FØR MITT LIV ENDTE. DA HADDE MITT LIV GITT MENING MER ENN NOE ANNET. Jeg trenger den magiskepillen. Jeg trenger å forstå hvorfor i helvete jeg sitter igjen og ikke han!?!? Jeg trenger å vite at det er en grunn at jeg sitter igjen, for jeg ser ingen grunn mer. Min mening fant jeg mens jeg var gravid. JEG SKULLE BÆRE FREM DENNE GUTTEN SÅ HAN KUNNE FÅ LEVE! Hvis ikke det var min mening så skjønner jeg ingenting. Er det mening av livet trenger noen få mennesker til å være søppelkassen dens så de andre kan ha det bra, så ja la meg være det, men la for faen meg sønnen min få lov å leve for det! Jeg kjenne heller valgt å aldri fått se han igjen, bare han fikk leve og ha det bra. Jeg sier ja til å ha et møkka liv om bare livet kan gi hans liv tilbake til han. Jeg FORSTÅR veldig FACKINGS godt at han er kremert og at han er dø! Men faen kan noen skru tilbake tiden og redde han? Hva faen skal jeg gjøre her? Hva er meningen med å gjøre noe som helst når jeg ikke får han tilbake? Ingen barn i verden kan gjøre så smerten fra at han ikke er her, lettere eller bedre. Ingen mennesker i verden kan fortelle meg at dette blir bedre, for jeg trur ikke på dere. Jeg har lest og snakket med mange som har opplevd å miste, og ja jeg skjønner hva de sier, de mener det blir enklere å bære dette, men jeg ønsker ikke, ser ikke, og kan ikke forstå at dette vil noen gang bli borte. Smerten når jeg gråter får meg til å riste, jeg rister og slutter noen ganger å puste for jeg greier ikke å hige etter den engang. Jeg tilslutt greier å åpne munnen å lage gråtelyder så jeg kan også puste. Når jeg gråter så kjenner jeg så jævlig på at smerten ligger ikke kun i kroppen min og hjernen min, men også i alt rundt meg. Alt som er meg. Hvordan skal jeg noen gang skjønne hvorfor jeg lever og ikke han? Og hvordan skal jeg noen gang godta dette?
