Jeg har nesten gruet meg til å skrive de siste dagene. For når jeg skriver blir jeg mer i kontakt med meg selv. Og jeg har virkelig trengt noen dager «pause». Jeg kan vel ikke kalle det pause, men noen dager der jeg slipper å skrive hvordan jeg egentlig har det, og heller bare få lov å eksistere.
Det er rart å kjenne dager der jeg kan få lov å kun eksistere, ikke tenke, ikke føle, ikke måtte kjenne etter, ikke skrive og ikke gråte. Jeg er ikke i et følelsesløst modus, jeg føler, men prøver å ta sekund for sekund, ikke kjenne på hva jeg føler, og kun eksistere. Det er enklere å kun eksistere og å snakke svada nå, enn det var før. Jeg har prøvd de siste dagene å fokusere på de «små» tingene folk snakker om, isteden for de store tingene i mitt liv.
Og jeg har greid de siste dagene å bare være uten å fokusere på fortid og fremtid, men samtidig ha med meg min sønn hele tiden i tankene mine på en god måte.
Å skrive får meg igjennom tunge dager, stunder og å forstå meg selv bedre. Men skrive kan også få meg til å sette meg inn i hvordan jeg faktisk har det, kjenne på følelsene jeg har i meg, og det er ikke alle dager jeg orker, eller vil det. I dag liker jeg ikke å skrive for da kjenner jeg mer på hvordan jeg egentlig har det, og i dag ser jeg den fasaden jeg greier å ta på meg flere ganger om dagen når jeg trenger den. Jeg tar på meg den til og med for meg selv, for å skjule ting for meg selv. Jeg fokuserer ofte på ting som ikke er så viktige, kan faktisk bli litt besatt av ting. Hittil har jeg blitt besatt av mye, og det skifter, men jeg kan også hente inn besettelsen igjen, om jeg trenger den. Jeg kan bli besatt av en serie, sånn at jeg søker, googler, og gjør alt for å lære om skuespillerne som er med, og hvem som har laget den, til at jeg dagdrømmer om å være i serien. Jeg kan bli besatt av mennesker, altså venner, bekjente og andre. Søke de opp og sjekke hva de gjør nå etc. Jeg kan bli besatt av å nettshoppe, shoppe alt jeg trenger, og ikke trenger. Jeg kan bli besatt av sinnet jeg får for andre folk som jeg mener gjør ting galt, ikke fortjener det de har siden de ikke setter pris på det. Og værste besettelsen(syntes jeg) er folk som er gravide som gjør «feil»(denne besettelsen gjør vondt). Jeg kan kjenne jeg hater de når jeg ser en gravidkvinne(venninne eller bare noen på sosialemedier) spise spekeskinke, muggost, eller gjøre noe annet som gjør meg sur. Jeg blir forbanna å tenker de styggeste tankene om personen, og kan tenke så stygt at jeg håper de mister så de skjønner hvor dyrbart barnet i magen er(jeg håper jo selvfølgelig ikke det i det lange løpet, men følelsen og tankene er der.). De besettelsen er det værste for der tenker jeg så stygge tanker at jeg blir skremt av meg selv. Og man har ikke lyst til å skrive sånne tanker ned, men noen ganger må man bare. De besettelsen mine får meg til å ikke kjenne etter hvordan jeg egentlig har det med savnet av Aleksander. Jeg kan til og med hate andre som har mistet, og har kommet seg «videre», for jeg ser ikke min egen sjans til det.
En god venninne sa noe til meg på mandag, etter jeg hadde sagt at jeg unner ingen å måtte være rundt meg, og jeg kan ikke se for meg en person som ønsker å være en partner for meg for hvis jeg liker personen vil jeg gjerne skjerme de fra meg, og ønsker bedre for de enn meg. Hun sa at hun kjente igjen meg fra før jeg mistet(og kjente igjen seg selv før hun fant kjæresten sin), og sa at jeg skjermet folk før jeg mistet Aleksander, for å slippe å miste noen og for å slippe å la noen bære det jeg bærer. Og hun kjente igjen det at jeg kjenner at jeg ikke er verdt noe. Så sa hun de berømte ordene som er veldig sanne, men absolutt så standarsetning at man kan bli kvalm;, du må elske deg selv først, ALT som er deg. Da skal du se at noen andre også kommer i bilde å kan elske hele deg. Jeg gjør, som alltid, å spøker det litt vekk med at jeg sier det er lettere sagt enn gjordt, og da møter jeg nok aldri noen. (Men jo, jeg elsker meg selv, og unner meg selv lykke, men kan ikke se at det er mulighet for det. Jeg elsker Aleksander så mye mer enn jeg noen gang kan elske meg selv eller noen andre enn han.) Men hun sa igjen at selvfølgelig møter du noen, og selvfølgelig blir du lykkelig igjen, men kanskje denne gangen blir det mer betydningsfullt, og dypere enn du kunne forestilt deg siden du har så mye smerte i deg også. Når hun sa dette var det mer betryggende enn jeg trudde, det var ikke svada når hun sa det, det var ikke noe hun bare sa fordi det var rett å si det. Jeg hørte på hun at hun virkelig mente det og trudde på det. Hun trudde det for meg. Og det var veldig betryggende at noen virkelig hadde tro på det for meg, at jeg kunne få det bra, kanskje til og med bli lykkelig. Det var betryggende å ikke høre svada, de samme tingene som alle sier og «skal» si, men hun mente det. Og da var det som jeg slapp å tro noe, jeg slapp å tenke på det, for hun tror for meg. For jeg har virkelig null tro på det, men jeg trenger ikke å ha tro på det nå for det var ikke en person som «bare» håpet det for meg, hun trudde det også. Så mine besettelser bruker jeg i dag til å holde oppe, og leke «normal». Så håper jeg hun har nok tro for at det kan skje meg. Så skal jeg fortsette mine dager(så lenge jeg får lov) å bare eksistere.
(dette vakre smykket fikk jeg for noen dager siden. Det betydde virkelig mye å få det. For når jeg ikke er en praktiserende mamma, så føler jeg meg heller ikke som en mamma, så å få et smykke med de ordene betyr veldig mye.)
#sorg #visomharetbarnforlite #etbarnforlite #englemamma #englebarn #lub