Helgen jeg har hatt har vært rar, en rar helg siden jeg har greid meg bedre enn til vanlig med mange nye folk rundt meg.
Mest fordi de menneskene som har vært rundt meg har jeg kunnet snakke åpent om at jeg har mistet min sønn, men også fordi flere jeg møtte hadde enten et englesøsken, eller en venn som har nylig mistet. Jeg snakker om en fest jeg valgte å gå på, selv om jeg gruet meg veldig mye. Jeg gruet meg på så mange måter som man kan grue seg på, men jeg var også spent. Å håpet at jeg kunne kose meg. Ja, jeg greide faktisk å ha en bra kveld om jeg tørr å innrømme det. Det var tøft, rått og jeg måtte ha gråtepauser på toalettet, men ja, jeg hadde faktisk en bra kveld. Bra på måten at jeg fikk lov av meg selv, og trengte ikke å ikke være «normal». Jeg gikk ut i regnet med kjolen på (for da ser heller ingen tårene). Det var hensikten med å gå rett ut i regnet, men det var bedre enn jeg forestilte meg å stå å kjenne på regnet treffe kroppen min. Det var en god måte å være rar på, og det fikk meg fort inn på takknemlighetmoduset isteden for å la tårene renne fordi jeg kjente savnet av sønnen min. Jeg fikk lov av meg selv å snakke om sønnen min med andre, og det var veldig godt å kunne snakke med noen på fest om det uten at det lagde dårlig stemning, men ble heller noe folk spurte om og lurte på ting. Verden forundrer meg veldig noen ganger. Det er godt å møte folk som har hjerte på rett sted, og som har bena plantet på jorden, og med en forståelse av verden som gjør at det er lettere å prate med de enn mange av de overfladiske menneskene som jeg tidligere har vært mye med. Rart at folk forandrer seg så mye etter å ha fått barn, eller å ha opplevd litt mer i livet enn bare jobb og fest. Jeg liker virkelig å bli kjent med nye, og mer riktige folk for mitt liv nå. Ikke at noen er bedre enn andre, men jo for meg nå, så er noen bedre enn andre. Livet er ikke det samme, jeg er ødelagt, og må ha folk rundt meg som faktisk forstår at jeg er meg akkurat som jeg er, og at jeg ikke prøver å være «perfekte» Rikke, den Rikke folk ønsker at jeg er mer. Jeg orker ikke, og har heller ikke tid, eller gidder å være en person som alltid føyer seg etter hva andre trenger. Jeg trenger nå at verden godtar meg akkurat som jeg er, og at det er greit at jeg er meg, hele meg med alt det rare, tunge, unormale jeg bærer med meg. Og jeg følte at på den kvelden der så fikk jeg det til. Ja motgang hadde jeg, men også medgang. Noen ganger trenger man en sånn dag der man kan føle at det er greit at jeg er meg, og folk godtar det.
Jeg kjenner også at jeg har blitt personen som vil holde på øyeblikk så lenge jeg kan, jeg ønsker virkelig å fryse tiden hver gang jeg legger merke til ting, eller hvis det er noe jeg ønsker jeg vil huske senere, eller som i helgen, en fest med folk jeg trivdes med, eller noe jeg ser er vakkert, eller et øyeblikk som jeg vil fryse fordi jeg vet ting alltid ender en eller annen gang. Og jeg ønsker å oppleve ting med følelser, og nå føler jeg at jeg opplever ting, men følelsene som jeg opplever er så tamme i sammenlignet med sorgen, savnet og kjærlighet til sønnen min at jeg kjenner ikke de «normale» følelsene som jeg burde i øyeblikkene. Jeg vet heller ikke om jeg vil føle dem igjen, men jeg kjenner kjærligheten til min sønn er større enn all kjærligheten jeg har vært borti, så kanskje alt må bli tamt når jeg har opplevd en så stor kjærlighet? Jeg kjenner ikke glede, men jeg kjenner meg lettere når jeg skulle kjent glede.
Har alltid gleden vært så liten?
Eller har jeg nå kjent så mye større følelser at de ikke kan sammenlignes, eller er det sorgen, savnet og kjærligheten til Aleksander som over skygger de «normale» følelsene? Jeg føler også at livet begynner å bli et liv, uten at jeg helt føler alt som man gjorde før, og at jeg er ikke helt med. Jeg føler det kan noen ganger føles ut som år siden jeg har mistet Aleksander, andre dager som sekunder siden, og noen ganger føles det ut som jeg kun har sett alt på film og at dette ikke har skjedd meg. Helgen har vært grei, og det prøver jeg å godta, for jeg har vanskeligheter for å godta noe annet enn det vonde nå. Jeg har store problemer med det. Og alt er midlertidig. Kan ikke ting som skjer begynne å vare lengre enn noen sekunder, timer eller dager? Kan vi ikke få oppleve at noe faktisk varer evig? Jo sorgen varer evig. Savnet varer evig. Men jeg sitter nå å trenger at vennskap varer evig, at familie er evig, at gode ting også varer evig.
Jeg trenger trygge stabile folk rundt meg for evigtid. Og jeg håper veldig på at jeg også kan få, begynne å tro og kjenne på det. Jeg ønsker ikke å dytte bort noen mer, jeg vil at de skal bli om jeg prøver å dytte. Jeg vil ha mine nåværende venner til å være der for alltid. Jeg vil oppleve fine ting med gode mennesker, kunne være med de samme menneskene, og å mimre sammen med de, mange år senere. Jeg ønsker nå det samme som alle barn trenger, og burde ha; trygghet, faste rammer, stabilitet, kjærlighet, bekreftelser og ingen annen drama enn helt normale hverdagslige ting. Oppleve det «normale» lykkelig livet med «normale» opp og nedturer. Men vet ikke hvordan jeg får det til når smerten i meg får meg til å stole mindre på folk, overtenke mer, og stenger folk mer og mer ut av det som faktisk skjer inni meg.
#survival #lub #etbarforlite #hverdagen #sorg #livet #englemamma #englebarn #dagbok
