Jeg trur hvorfor jeg kun eksisterer de fleste dagene nå er nok at jeg kjenner mer og mer på skyldfølelse, sinne mot meg selv, at jeg ikke er som en mamma skal være, og andre vonde ting.
Bak fasaden min så spinner det mer og mer av de vonde tankene. Jeg går mer og mer igjennom de tingene jeg trur kan ha forsaket hans død. Jeg vet jeg kanskje ikke får noe svar fra obduksjonen heller, men da vil de tingene jeg tenker nå være ennå større. Jeg greier ikke å forstå hvordan man tørr å ta skrittet til valget om det å starte å få et barn til. Hva om det finnes høyere makter, og de høyere maktene ikke vil at jeg skal få barn fordi jeg ikke er bra nok? Hva om jeg går veien å blir gravid på egenhånd så skjer dette igjen? Da må det være noen høyere makter som sier til meg at det er meg det er noe galt med, da er ikke tilfeldigheter eller uheldigheter lengre. Da vil bare høyere maker ikke at jeg skal få barn fordi jeg ikke burde det, kanskje fordi jeg ikke hadde vært bra nok. Kanskje fordi jeg ikke hadde vært det beste for Aleksander. Tankene om skyld er de enkleste og vanskeligste, for de utvikler seg til så mange andre tanker også. Det må jo faktisk være min skyld når han levde i MIN kropp? Jeg kan faktisk ikke legge skylden på andre eller på tilfeldighetene. Jeg var alt han hadde, min kropp bar han, ga han næring, og skulle få han til å få en sterk og bra kropp som han kunne vokse, leve og utvikle seg i. Så hvorfor overbeviser jeg meg selv og andre meg om at det var uheldig eller tilfeldig? Ja en narkoman kan bære frem et frisk barn, en kvinne som ikke ønsker barnet og ikke vil ha barnet, kan bære det frem, men hvorfor kunne ikke jeg gjøre så han levde og få lov til å gi han et liv? Hvorfor var det min kropp som gjorde så min baby som døde? Jeg trenger en grunn! Jeg trenger å vite at jeg hadde vært en elendig mor for han, det var derfor ham slapp å oppleve det, eller at han hadde fått en sykdom som gjorde at livet hans utenfor magen hadde ikke vært godt, eller at det var hjerte hans som stoppet fordi jeg satt feil på stolen den dagen, samme faen, jeg trenger å vite hvorfor akkurat min baby døde, og hva jeg gjorde feil? For jeg gjør absolutt alt feil nå, så jeg må sikkert ha gjort alt feil da også? Hvordan skal jeg leve videre med den smerten i meg, at jeg, min kropp, ikke greide å føre Aleksander levende til verden? Det er min skyld han ikke lever! Hvordan generelt skal jeg leve uten han? Verden er så forbanna stygg som tvinger meg til dette. Som får meg til å tenke alle disse tankene, som får meg til å kjenne på at min sønn er borte, som tok min sønn i fra meg, som ikke ga meg en fungerende kropp som kunne bære Aleksander i livet til denne verdenen.
Jeg skylder ofte på livet for å slippe å kjenne på den enorme skyldfølelsen jeg sitter med selv. Jeg vet at det er «normalt» i min situasjon å kjenne skyld, men denne spiser meg opp. Jeg later som jeg ikke tenker på det, og sier ting til andre og meg selv som får meg midlertidig til å tro at dette kun var uheldigheter og tilfeldigheter, men jeg som har levd hele livet med å tro at det er en mening bak alt, sliter nå. Jeg finner ingen mening med at han skulle dø. Ikke kom her å si at han døde for å lære meg eller noen andre om noe, for livet kunne lært oss det på helt andre måter. Så derfor kjenner jeg skyld. Siden det ikke er noen mening med dette så må jo noe jeg ha gjort forsaket dette?
Jeg skjenner skyld for at folk må ha meg i livet dems,
jeg kjenner skyld for Aleksander sin død,
jeg kjenner skyld for at jeg blir kjent med nye mennesker og dumper min dritt på de,
jeg kjenner skyld for at andre må bære sorg fordi min kropp ikke greide å levere Aleksander levende til denne verdenen,
jeg kjenner skyld for å leve
og jeg kjenner skyld for å ikke være et bedre menneske.
Jeg kjenner skyld for at jeg ikke greier å leve livet nå og bare kaster det bort meg tusenvis av tårer, og ligge i sengen min for det meste.
Jeg kjenner skyld for at jeg ikke kan hjelpe andre ut av sitt smertehelvete.
Jeg kjenner så mye skyld for alt.
Og skylden skjuler seg, og formerer seg i mange former i livet mitt nå. Jeg føler faktisk skyld for det meste.
Skyld for å prøve å leve videre, skyld for at jeg ikke gjør det.
Hvordan greier jeg å gjøre noe riktig om alt er feil?
#skyld #sorg #englemamma #etbarnforlite #lub #englebarn #stillbornbutstillborn
