I går greide jeg endelig å ringe krematoriet. Jeg har hatt så mange forskjellige mareritt i forhold til den samtalen, alt fra at de ikke har han, til at de har aldri hatt han, til at noen andre har hentet han ut og gravlagt han et annet sted. Men ja jeg tok telefonen etter at de som lagde gravsteinen ringte og sa at steinen ble nok ferdig denne uka. Når jeg ringte krematoriet så fant de selvfølgelig ikke han først, men tilslutt søkte de på mitt navn og da fant de han, og vi satte en dato til urnenedsettelse. Men jeg kunne ikke bekrefte dette alene siden pappaen til Aleksander står som hovedeier av begravelsetingene, så da måtte jeg også ringe han. Jeg har ikke snakket med han på en måneds tid. Tok telefonen og ringte han også, og han var som vanlig når jeg ringer, ikke i det beste humøret. Han var nede i humør, men det gikk greit for jeg er vant til han i dårlig humør. Han snakket om at han hadde i flere anledninger hatt lyst til å ringe, men hadde ikke turt i frykt for å ikke greie å si noe. Vi snakket litt og han ønsket ikke noen andre enn oss to på urnenedsettelsen ellers ville han ikke komme, noe som var helt greit for meg for jeg kan ta å samle noen av mine en annen dag å ha en liten seremoni med de. Men virkelig stolt av å ha greid de samtalene som jeg har gruet meg helt ekstremt til. Endelig fikk jeg motet til å finne en dato, og ta de telefonene.
Livet mitt nå syntes jeg er vanskelig å skrive om, ikke fordi jeg er langt nede, men fordi jeg føler meg som jeg har blitt bipolar. Jeg har så store svingninger i humøret mitt at jeg ikke føler jeg har kontroll mer. Jeg føler alt som ikke skal skje, skjer.
Jeg har vært hos gynekologen og fått beskjeden om at jeg burde starte nå med barn om jeg ønsker å få barn(det er en ting som presser på i hodet mitt). Jeg kjenner jeg egentlig burde få mer tid til å snakke om Aleksander, men føler virkelig at det har gått så lang tid for andre at det ikke helt er akseptabelt eller at jeg burde ha andre ting å prate om. Jeg kjenner at jeg trenger å gråte over han, for siden jeg ikke gjør det så går det så utover andre ting og mennesker, og skaper mer hat for andre enn jeg trenger. Men også det at jeg føler at jeg burde være «normal» i følge lege som ønsker meg snart ut i jobb igjen. Jeg skjønner det ikke. I dag våknet jeg sinna! Sinna som fy! Jeg har også møtte en fyr(noe som virkelig ikke passer akkurat nå fordi jeg er midt i alt kaoset mitt, og jeg burde ha mer tid til å finne ut av meg, og fordi jeg kjenner mine vonde følelser kan bli rettet mot han uten at jeg sier noe i det hele tatt til han. Sånn som i dag, jeg våknet sur og følte jeg burde avslutte dette før det går for langt. Ingenting varer evig uansett, og jeg føler sinnet mitt mot han fordi jeg føler han burde spørre om Aleksander og se meg mer som et følelse menneske. Jeg føler han burde se at jeg er såret, skadet og at jeg trenger omsorg. Seriøst jeg vet at ingen kan lese tanker, men jeg trenger at han leser de så jeg ikke begynner å hate han for det. Noen dager kan det føles ut som han har drept sønnen min. Og jeg vet at min sønn døde i min kropp, og han her et jo bare snill og go. Men jeg overfører noen ganger hatet mitt til han over at sønnen min er borte. Jeg trenger å vite hva han syntes om meg, og at han kan snakke om Aleksander. Jeg vil bli behandlet som et normalt menneske, men samtidig ønsker jeg så å bli behandlet som det menneske som har alt for mye og er ødelagt. Men hvordan kan han vite dette når alt forblir i hodet mitt, og jeg snakker ikke høyt om det til han? Han er jo ingen tankeleser. Jeg trenger at han spør om har du behov for å prate om at du har hatt en dårlig dag. Jeg trenger å vite om han ser på meg her og nå eller noe mer, jeg trenger å vite om hva han syntes om meg. Er jeg bare noe tilfeldig så kan ikke jeg gjøre dette! Jeg har nok å tenke på fra før av. Og nei ingen kan be meg å bare nyte dette, den luksusen har jeg dessverre ikke. Mitt hode er fylt av alt som et kaos, og mitt hjerte er fylt av sorg, kaos, kjærlighet og et behov for trygghet. I alt dette har jeg behov for å dele alt som skjer i hodet mitt med han, men jeg finner ikke tiden til det, og jeg vet ikke om det et riktig. Som i dag, våknet jeg opp til sinne og aggresjon, jeg vet at dette er fordi den 14 og 16 kommer alltid til å forbli jævlige datoer. I dag den 14, er det tre måneder siden min sønn gikk bort. Forbanna tre måneder, om to dager er det tre måneder siden han var født. Og helvete er at jeg har behov for å dele dette! Jeg har behov får å skrike det ut. Det er så jævlig å ikke vite hvilken av dagene jeg skal se på som måneden han skulle blitt tre måneder. Er det dødsdatoen, eller er det fødselsdatoen? Jeg føler det blir riktig å ta det fra fødselsdatoen, men det er jo feil samtidig. Jeg skulle ønske jeg kunne koble meg på andre mennesker så de kunne bare få se en brøkdel av hva som skjer i hodet mitt. I dag er dødsdatoen! I dag er datoen som virkelig fremkaller helvete i meg. Man snakker om at merkedager er tunge, men merkedager er et rent helvete. Jeg trenger å dele disse med personen jeg har møtt, men redd for å skremme han bort med at jeg har bare skrapet overflaten av meg selv for han. Han har ikke ennå sett det helvete som ligger i meg. Og jeg kjenner da på at jeg er redd for å automatisk dytte han bort fordi dette er en del av livet mitt. Jeg trenger den armkroken for å kunne gråte og fortelle om det jævlige uten å være redd for å skremme han eller at han trur jeg er helt psyko. Jeg er en mamma, men har mer «bagasje» enn et bonusbarn som jeg tar med i en eventuell relasjon, jeg har «bagasje» av at jeg ikke har barnet mitt, og det er nok mye tyngre og vanskeligere for folk å forstå fordi man ikke ser det. Hvordan gjør jeg dette? Hvordan sier man kan vi prate uten at man blir skremt? Hvordan sier man hele historien uten at noen løper, eller ser på meg jævlig? Hvordan greier jeg å fortelle alt uten å virke som en robot og så iskald som jeg føler jeg er når jeg snakker om tunge ting nå? Hvordan gjør jeg dette? Jeg har ikke luksusen av å vente, for hjerte mitt, kroppen min og sinnet mitt har alt for mye i seg, og jeg har alt for mye som jeg trenger å prate om og å få klarhet i for å greie å være her og nå. Jeg må legge til at jeg liker veldig godt denne fyren, ellers hadde jeg nok ikke reagert sånn som jeg gjør.
