Jeg virkelig trur det å møte andre som har mistet er en viktig del av å bearbeide sorgen sin. For meg er det hvertfall det. Jeg føler hver gang jeg møter eller snakker med et nytt menneske så føler jeg vi deler smerten sammen, dem sin og min. Vi sørger kanskje ikke likt, men gud så mye som er likt og man kan relatere seg til. 
Jeg trur åpenhet om det å ha mistet er også en viktig del av prosessen til å få andre til å snakke åpnet. Og man møter så mye mer I seg selv når man snakker med andre, man får liksom røsket opp litt groms som ligger der ved av at andre snakker som sitt. Det røsker også i hjerterota av at andre har mistet sitt barn, det skulle ikke vært mulig. Men samtidig trur jeg at hvis jeg hadde vært den eneste på denne jorden hadde jeg nok ikke fått den forståelsen jeg får når jeg møter andre som har mister. Det er grusomt, men betryggende på en måte. Hvordan kan man si på en pen måte at jeg takker for at vi er flere fordi da har man noen som kan forstå seg? Jeg har nå møtt noen kvinner som har mistet og selv om vi alle er totalt forskjellige så møtes vi på et eller annet plan som binder oss sammen, å ha mistet et barn. Jeg føler jeg gikk med lukkede øyne for at dette skjer med barn til det skjedde meg selv. Jeg kan ikke huske å ha sett noe i avisene, på TV eller kjente noen som har mistet før dette. Så blind jeg har vært! Nå ser jeg det over alt, og alle kjenner en, eller kjenner en som kjenner en. Hvor har jeg vært? Hvordan har jeg levd i over tredve år og ikke fått med meg at dette skjer? Og hvordan kan man stoppe at det skjer så ofte? I de fleste land så går man ikke så nærme termin, eller over, og I flere land har de valg om å sette igang tidlig. Jeg vet ikke statistikker, men fader noe må jo gjøres. Jeg selv valgte å ikke settes i gang selv om jeg hadde mye fostervann, men ingen snakket noen gang om at barnet kunne dø. Nå har ikke jeg fått tilbake obduksjonen  ennå, men fader hadde jeg visst at et barn kunne dø i magen rett før termin uten grunn hadde jeg villet bli satt i gang så fort han var stor nok til det. Men sånn ble ikke utfallet mitt og Aleksander sitt.
Det er så rart at vi er så mange som har mistet også syntes jordmødre og de på sykehuset snakker veldig lite om det og det er veldig lite informasjon om det. Det eneste de sa til meg var at husk å kjenn spark hver dag. Ikke hvordan man skulle kjenne etter, at det fantes tegn som ville si at barne hadde det vondt eller annet. Hvor er informasjonen om sånt? Jeg nå vet det ligger på nettet, men alle de jeg har snakket med var blinde før dette skjedde dem, så det må vel ligge i hendene til leger og jordmødre å informere oss om alt, ikke bare sjekke oss? Det virker som de fleste får et svar etter obduksjonen, så jeg håper på det jeg også. Hva om jeg er en av de som ikke får det? Hodet mitt kommer til å spinne i evigheter med skyldfølelse over at min kropp eller jeg må jo ha gjort noe galt. Et barn skal ikke dø! Det er feil, men hvorfor opplever så mange dette da? Hva faen gjør vi som er galt? Går vi for lenge med barnet i magen? Er det noe vi spiser eller drikker? Er det testet som ennå ikke er funnet opp? Tester vi barnet ordentlig på obduksjonen I Norge så vi kan få ordentlige svar? Et barn skal bare ikke dø! Ingen av oss skal oppleve dette, men når vi opplever det så er jeg veldig glad vi har hverandre å støtte oss på å snakke sammen, for de som ikke opplever dette «glemmer» for fort og vi sitter igjen med helvete. Takk for at vi har hverandre.