Okay, som jeg skrev så kom alle følelsene etter jeg la ut innlegget. Tårene strømmet ut når jeg skulle til grava og tenne et lys for han. Og det var andre påvirkede faktorer som gjorde at jeg var sint og kjente ennå mer på savnet av at Aleksander skulle ligget i armene mine nå som 4 måneder gammel baby. Isteden satt jeg på en grav i pøsregnet og strå gråt og skrek. Det er så jævla forbanna urettferdig at så mange andre får sin levende baby. Hvorfor skulle akkurat han dø? Grava er det vel kun meg som drar til. Hvis Aleksander hadde vært levende nå så hadde sikkert mange kommet for å se han og oppleve han, men nei da sånn skulle det ikke være. Jeg kjenner at all den kjærligheten jeg har får han sitter så jævlig fast i meg. Jeg har ingen steder jeg får den ut. Jeg har så ekstremt mye av den også. Hvordan kan det føles ut som det lever en tikkende bombe i meg som kommer til å smelle engang? Hva er den bomben laget av? Er det hatet til livet? Er det all kjærligheten jeg har til Aleksander men får ikke lov å gi den til han? Eller er det sorgen med alle de følelsene der som hoper seg opp satte som sikkert? 
Hvorfor føler jeg meg så følelsesløs som jeg gjorde tidligere, mens nå føler jeg at jeg vil at hjerte mitt kan bare få lov å stoppe for jeg orker ikke denne smerten? Alt er så jævla feil! Jeg er så forbanna på folk som klager over små ting om dagen? Faen heller, prøv å fjern den du elsker mest i verden fra denne jorden og lev videre, hadde du da brydd deg om det du akkurat klagde over? Hvorfor klage over at det ikke er nok timer i døgnet eller at uken går så fort, eller at du har så mye å gjøre? Hva med å gjøre noe med det? Jeg elsker sinnsrobønnen: Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
Denne teksten sier så mye. Akseptere ting man ikke kan forandre! Men hvordan aksepterer jeg at min sønn er dø? Mot til å forandre de ting man kan, ja mot. Det er vel det som skal til for å forandre de tingene vi klaget på som man faktisk kan gjøre noe med. Ja jeg klager selv, men å finne mot er ikke lett. Forstanden til å se forskjellen er kunsten. Jeg vet at denne teksten sier mye, men også sier noe av det vanskeligste vi kan gjøre. Aksept er ikke noe jeg er glad i om dagen, men jeg prøver for alt jeg kan og akseptere de tingene jeg ikke kan forandre, men jeg trur jeg trenger mer av motet så jeg kan forandre se tingene som kan forandres for at jeg skal kunne ha et bedre liv enn nå. Jeg vet at Aleksander er dø, men aksepterer det IKKE. Det jeg kan forandre er at jeg trenger ikke leve et barneløse liv for det. Men jeg trenger mot til å gå skrittene for å få et barn nr 2, et levende søsken til Aleksander. 
Jeg kan gå rundt følelsesløs lenge, men etter bobla sprakk på vei til grava har jeg endelig de litt på plass igjen, jeg kjenner den uutholdelige smerten, men den er god å ha der, den forteller meg at dette er virkelig, dette er sant. Det er ikke en film eller noe jeg har innbilt meg, jeg er ikke kald og følelsesløs. Jeg elsker faktisk sønnen min mer enn det jeg trudde var mulig. Jeg kjente det rant faktisk over for meg når vi satt å spise, jeg følte jeg spiste mer tårer enn mat. Jeg kjente meg sint av alt, men også godt å kjenne noe annet enn tilgjorte følelser som jeg ofte har fordi jeg mangler følelser. Jeg greide ikke le av reklamer som er vanligvis morsomme. Jeg greide ikke smile når han spøkte. Jeg greide det ikke for jeg har det for vondt, og det er på en måte godt. Jeg skjønner at kroppen min trenger pauser fra de ekstreme følelsene jeg føler, men jeg savner de følelsene så ekstremt når jeg ikke har de. Graven til min sønn er virkelig min, og jeg håper at noen bak min rygg eller om de sier det kommer til å besøke den, og ikke at det bare er meg som kommer til han. For en av smertene jeg hadde når jeg var der, er at jeg syntes det er forbanna urettferdig at jeg skal gå dit hele tiden og min sønn får ikke besøk der fra noen andre enn meg. Jeg forstår at han ikke er der, men allikevel føles det så jævlig fackings ensomt at det kun er meg som trenger det stedet, og at det er kun meg som besøker det. Jeg tviler ikke med årene at det kommer til å komme andre, bare akkurat nå føles det så jævlig hver gang jeg drar derfra fordi jeg føler jeg forlater han, og neste gang han får noen dit blir når jeg kommer tilbake om en dag eller to. Vi var to som mistet han, men en av oss som sitter igjen. Vi var to familier som mistet, men jeg vet kun om en familie som har blitt helt ødelagt av det. Min Aleksander har endelig fått det gravstedet jeg ville gi han, og jeg skal tenne lys der og pynte der når jeg føler det er riktig for meg å dra. Jeg håper jeg er nok for han, og at min sønn vet hvor mye jeg elsker han og hva jeg gjør og hva jeg er villig til å gjøre for han. Håper virkelig jeg gjør nok for deg gutten min, for jeg føler ingenting av det jeg gjør er nok, men jeg gjør alt jeg kan i denne situasjonen. Jeg elsker deg så ekstremt mye at ikke bare sorgen til deg gjør vondt, men all kjærligheten jeg har til deg gjør så utrolig vondt inni meg. Jeg vil gi deg hele verden og mer.